mandag 2. februar 2015

Språk

Som selvutnevnt språknerd, er jeg ganske opptatt av språket - naturlig nok. Å pirke på språk er skummelt. Mange reagerer med en veldig hårsårhet når man blir rettet på. Noen sliter med å skrive og lese, og for dem er det faktisk viktigere at de tør å uttrykke seg skriftlig enn at det de skriver er korrekt. Derfor kommenterer eller retter jeg aldri på de som jeg vet har et reelt problem med å skrive. En annen sak er jo at det som regel ikke er de som har en eller annen form for skrivevansker, som er de mest hårsåre. De kan til og med synes det er greit å bli retta på og be om hjelp, nettopp fordi de ikke klarer å se når det er riktig eller feil selv. Jeg kjenner flere med lese- og skrivevansker som ber om hjelp til å skrive ting som skal leses av flere, nettopp fordi de skjønner at rettskrivning er viktig. Bare for å ha sagt det også: det er mange med reelle skrivevansker som skriver mye bedre norsk enn de som "ikke gidder".

For det er nemlig neste kategori: de som ikke gidder. De er det litt verre med, synes jeg. De mener i fullt alvor at det ikke er så nøye om man skriver korrekt. Jeg har for eksempel vært med i en ansettelsesprosess. Når man sitter med hundre søknader hvor man skal plukke ut 5-6 som skal inn på intervju, da vet jeg hvor lite som skal til for å havne i den bunken hvor de søknadene med et stort minustegn på forsida ligger. Der havner de som ikke vet forskjell på "og" og "å", der havner de som skriver "hvert" når de mener "vært" og der havner de som i den ene setninga skriver at de behersker norsk skriftlig meget godt før de i neste setning skriver "oxo" i stedet for "også". Sånn er det faktisk, så det å skrive korrekt norsk er noe alle bør være opptatt av. Likevel: det er til syvende og sist dem selv det går utover. Det som kan irritere meg litt er at mange påberoper seg å ha "et snev av dysleksi" selv om det tydelig ikke handler om det i det hele tatt. Det synes jeg er både ufint og en hån mot de som virkelig strever!

Langt verre er det med de som lever av å skrive. Der mener jeg at man skal kunne forlange korrekt språk. Dessverre, så virker det som om gidder-ikke-holdningen er svært utbredt blant de som har skriving som yrke også. Av og til synes jeg at det er helt håpløst å lese norske nettaviser, for der er det veldig mye rart! De som lever av å skrive skal kunne bøye svake og sterke verb riktig. De skal vite at i Norge skrives sammensatte ord som ett ord, og de skal vite forskjell på "et" og "ett". Det gjelder forresten ikke bare aviser. Det gjelder alt som skal publiseres offentlig, enten det er reklamemateriell, informasjonsskriv eller andre ting. For meg handler det om troverdighet og seriøsitet.

Og omtrent samtidig som jeg publiserte dette klarte altså vg.no å skrive om dagens brokolaps på E18 gjennom Vestfold: "Broen har knukket! - akk ja!

6 kommentarer:

  1. Hva med presens? Jeg blir veldig stresset av at avisartikler konsekvent skrives i nåtid til tross for at alt kanskje skjedde for flere år siden.

    SvarSlett
  2. Jeg synes det er fantastisk å ha barn på barneskolen så jeg får terpet på regler igjen. Det er lett å slurve og føler meg gammel og snerpete når jeg sier at jeg ikke leser SMS språk.

    Snx, lizm?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, kjenner til den! Det gjør vondt langs hele ryggmargen min hvis jeg prøver meg på noe sånt tull... ;-)

      Slett
  3. Jeg leste en artikkel om ungdom og språk for noen dager siden. Der mente de at det ikke var noe problem å bytte mellom sms-språk, andre ikke-offisielle språk og skriftspråk. Hva læreren mener om det samme vet ikke jeg.

    Prøver selv å skrive korrekt, men vet at jeg hopper over ord og bokstaver av og til. Det er som om jeg ikke ser ordentlig.

    Kan ikke fordra skrivefeil, det er vondt å se på rett og slett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, helt enig!

      Jeg vet heller ikke om jeg helt klarer å tro på at å skifte mellom de to språkene går lekende lett. Eksempelet mitt i teksten med "oxo" var hentet fra denne ansettelsesprosessen. Søknaden ble lest gjennom én gang, vi rista på hodet, satte et digert minustegn på forsida og så aldri på den igjen. Det kan hende vedkommende var kjempeflink men mista sjansen til å vise det på grunn av dårlig språk i søknaden.

      Selv har jeg slitt mye med både skrift- og talespråk etter at jeg møtte veggen for seks år siden. Det er frustrerende fordi jeg bruker så lang tid på alt. Jeg leser gjennom ting hundre ganger uten å oppdage feil, og jeg liker virkelig ikke å levere fra meg noe med feil i! ;-)

      Slett

Nå trenger dere ikke å være bruker for å kommentere, hyggelig hvis noen har kommentarer!