Bryllup

Jeg starter med begynnelsen, nemlig bryllupet. Begynnelsen fordi det var kanskje bryllupsfestene som først begynte å anta litt grandiose dimensjoner. Jeg skjønner at man vil at dette skal være en fin dag. Det er en spesiell og viktig dag, og for de fleste er tanken at dette skal være en engangsforeteelse. Likevel synes jeg det har blitt blåst ut av alle proporsjoner, og jeg mistenker at vi kan takke amerikanske TV-serier for det. Av en eller annen grunn er det som gjøres der borte blitt en pekepinn for hvordan ting bør gjøres her også - dessverre!

Jeg gifta meg tidlig på nittitallet, og det var heldigvis før denne "amerikaniseringen" var i gang. Utrolig nok gikk det likevel bra: jeg ble gift, og jeg er fortsatt gift med samme mann.

Når et bryllup skal planlegges, så starter det ofte med at det velges ut farger og kanskje også ett eller annet tema. Noen lager også et monogram med initialene til de to som skal gifte seg. Monogram og farger går igjen på invitasjoner, bordkort, sanghefte, meny, blomster og annen pynt. Dette gjør jo alt stilfull og flott. En ting som jeg har sett flere ganger er en liten presentasjon av alle gjestene i sangheftet. Det synes jeg er en smart idé. Det vil som regel være en del man ikke kjenner, og da er det litt moro å får vite litt om de andre gjestene. Jeg har også vært med på at brudeparet selv har lest disse presentasjonene, og det var et artig og koselig innslag under middagen.

Da vi skulle gifte oss var det fortsatt vanlig å gå på bokhandelen og kjøpe ferdige invitasjonskort og bordkort. Det var noen få kreative sjeler som hadde begynt å lage bordkort og invitasjoner sjøl, og her må jeg innrømme at jeg i etterkant skulle ha ønsket at det var mer vanlig da vi skulle gifte oss. Det er nemlig noe jeg hadde likt kjempegodt å pusle med selv! For de som er kreavtive og som liker det, er det utrolig artig å kunne få sette sitt personlige preg på både invitasjoner, bordkort og pynt. Jeg håper ikke noen tror at jeg mener at det er noe galt med å lage bryllupet stilfullt og pent. Men: ferdigtrykte invitasjoner og standard bryllupsbordkort med to gullringer oppe i høyre hjørne la på ingen måte noen demper på bryllupsfesten vår! Så poenget mitt er at det går an å gjøre ting enkelt.

Når man skal gifte seg, så må man jo ha klær - da også. Det er jo relativt uvanlig å sprade rundt naken, også i sitt eget bryllup. Jeg har fått med meg at prisen på en brudekjole kan være relativt stiv. I tillegg kommer kjoler til brudepiker, som jeg registrerer oftere og oftere er voksne, gjerne venninner av bruden, litt sånn american style, med andre ord. Det er også blitt meg fortalt at det er vanlig at bruden skal betale for kjolen til forloveren - hvorfor, i all verden, det?! Av en eller annen grunn er det mest fokus på damenes klær, kommer litt tilbake til det...

Da vi skulle gifte oss var det fortsatt ganske vanlig å leie kjole, og det var vel aldri oppe til vurdering å kjøpe en kjole. Hva i all verden skulle jeg med min egen kjole når det var mulig og like vanlig å leie? Den kom jo aldri i verden til å bli brukt igjen. Min kjole var en ny modell og var derfor ganske dyr: hele 2800,- måtte jeg punge ut med. Det plaget meg overhode ikke at noen hadde giftet seg i samme kjolen før meg og skulle gjøre det etterpå. Kjolen satt som et skudd og under store deler av middagen sto min fireårige niese bak meg og strøk over kjolen min mens hun sa flere ganger: Så fin du er, tante!! Jeg trengte altså ikke en spesialsydd kjole til 10000 for å få den beste tilbakemeldingen man kan få! Flere av mine venninner sydde sin egen kjole, tøffest var hun som satt i frisørstolen og sydde det siste på kjolen mens frisøren satte opp håret til bryllupet... Vi hadde også brudepiker, to andre av mine nieser. Mødrene gikk til innkjøp av to like finkjoler som kunne brukes i etterkant. De var kjempesøte!

Bukett er også viktig, og den skal selvfølgelig gå i de aktuelle temafargene sammen med bordpynt og blomsterpynt ellers i lokalet.


Da vi skulle gifte oss hadde jeg en ganske sterk mening om fargen på buketten. Jeg har aldri vært så veldig glad i pastellfarger og i alle fall ikke rosa. Jeg ville gjerne ha knallrøde roser. Så jeg gikk til min venninnes mor, hun og mannen drev gartneriet hjemme, og la fram mitt ønske. Vi fant riktig rødfarge på rosene og så ga jeg henne frie tøyler. Dagen før bryllupet var jeg og henta min nydelig brudebukett! I etterkant skjønte jeg at det liksom var brudgommen som skulle ha ansvaret for buketten... Jaja! Heller ikke det ødela bryllupet vårt! Bordpynten ellers var små buketter, faktisk i samme farger som brudebuketten, men det lurer jeg på om var mer tilfeldig...

I ettertid har jeg også forstått at man gjerne kjøper nytt undertøy, jeg brukte det jeg hadde fra før. Bryllupsskoene var nyinnkjøpte, hvite skinnpumps av type Ecco. De brukte jeg som finsko i mange år etterpå. Hårpynten var min svigerinne så snill å gi videre til meg etter at hun selv hadde brukt den året før. Morgengaver hadde vi heller ikke, jeg er ikke sikker på om vi helt hadde registrert at det fantes noe sånt, noen av oss...

Det var en ting som var litt småkjipt... I og med at det ikke ble servert alkohol i bryllupet, så hadde de som dekket bordene tenkt at da trengte vi ikke glass med stett heller. Mamma kom inn og registrerte at det var dekket på med vanlige rett-opp-og-ned-vannglass og tenkte: Søren, det var jo litt stusselig! Jeg kom inn og registrerte det samme og tenke: Neimen, de kunne jo ha satt på litt finere glass, da! Men heller ikke det lot vi ødelegge festen for oss. For det er litt det som det handler om. Hvis målet er at alt på denne dagen må være "perfekt", hva nå det enn betyr, så blir fallhøyden ganske formidabel! Vår innstilling var: vi har gifta oss - det må vi feire!

Jeg gifta meg ikke med den "perfekte" mannen, han finnes ikke! Hovedpoenget mitt var å gifte meg med han som jeg hadde valgt at jeg ville dele livet med og som hadde valgt å leve sammen med meg. Bryllupsfesten skulle være vår markering av dette sammen med de som sto oss nærmest. Det var ikke en oppvisning i hvor flink jeg var til å planlegge bryllup, for jeg tror nemlig at dette først og fremst er blitt jentenes arena. Jeg vet ikke en gang om gutta lenger er betrodd oppgaven med å skaffe bukett eller om de får bestemme sjøl hva de skal ha på seg. Som i så mange andre sammenhenger, så synes jeg litt synd på disse mannfolka...


Jeg synes det er helt sprøtt at mange tar opp dyre lån for å betale for bryllupet sitt. Det går an å få det både fint og koselig uten at det må koste flesk og uten at man må ta permisjon fra jobben de siste månedene før bryllupet. En sånn fest kan lages pompøs og dyr, men den kan også lages enkel og billig. Det er en industri som står klar med en gang noen er villig til å åpne lommeboka, og de er også flinke til å fortelle oss hva vi må ha og må gjøre. Nå er jo jeg lagd sånn at jeg slett ikke må noe annet enn det jeg bestemmer selv. Det er ikke prisen på bordpynten eller høyden på kaka som avgjør om verken bryllupsfesten eller ekteskapet blir bra. Jeg skulle virkelig ønske at flere begynte å tenke seg litt om sånn at det var mulig å få bremsa denne karusellen av galskap, det er helt vanvittig at enkelte setter seg i gjeld for noe de tror de må men som egentlig er bare tull og tøys!