Ei enkel jente fra landet...

Jeg har alltid vært glad for timingen når det gjelder meg selv. Jeg har bestandig tenkt at jeg ble født på riktig tidspunkt og på riktig sted. Etter hvert som årene går, så blir jeg mer og mer klar over hvor bra denne timingen har vært. Jeg tror forresten at jeg vil anbefale dere å lese mitt tidligere innlegg som heter Kjerringa mot strømmen. Det gir en bakgrunnsinformasjon om meg som kan være kjekk å ha i bakhodet til de neste innleggene mine.

Jeg kjenner nemlig at jeg er i gang med en liten føljetong her. Jeg har registrert en tendens som jeg synes er ganske voldsom, nemlig fester som tar helt av. Og da tenker jeg ikke på hjemme-alene-fester eller andre ungdomsfester. Nei, jeg tenker på dåpsfester, bryllup, konfirmasjoner og for ikke å snakke om barnebursdager.

Jeg har en følelse av at hele tilværelsen har blitt til et eneste stort verdensmesterskap i alt. Det er et underliggende "krav" om at man til enhver tid "må" overgå andre. Mine barn kan jo ikke ha noe dårligere bursdag enn vennene, helst enda bedre. For ikke å snakke om bryllupsfesten! Den MÅ jo være perfekt! Feiringer skal for alt i verden ha et tema, eller så må alt skal ha matchende farger, logoer eller hva det måtte være. Barndåpen er ferdig planlagt før svangerskapet er halvveis. Det blir i alle fall fullstendig meningsløst i mitt hode. Jeg har venner som hadde barnets begravelse ferdig planlagt før svangerskapet var fullgått, og jeg har venner som plutselig mista barnet i mors liv etter termindato. Det setter ting i et litt annet perspektiv og gjør kanskje at jeg synes nettopp den typen planlegging blir komplett idiotisk.

Noen koser seg stort med planleggingen og synes den er halve vitsen, og det har jeg kjempeforståelse for. Jeg også synes planlegging av de litt store festene er kjempestas. Men hovedpoenget er hele tiden å samle folket. Jeg og min familie er veldig glad i å feire ting nettopp fordi at det gir oss en gylden anledning for å treffe familie og venner for litt god mat og ditto prat. Det virker at mange ser på det som en anledning for å vise hva man kan, eller enda verre: hva bursdagsplanleggeren kan. For det er nemlig også en greie. Det har vokst fram et behov for et nytt yrke: nemlig festplanlegger. Dere som har lest litt på denne bloggen kan jo kanskje forestille dere hvor tåpelig jeg synes det er... For hvis man legger lista høyere enn det man selv klarer å følge opp, da er man virkelig ute å kjøre.

Kanskje ikke overraskende, men jeg har sett det som en oppgave å være en motvekt mot galskapen. Jeg ønsker ikke å være med på mesterskapskarusellen og jeg vil vise at det går an å ha en kjempefin feiring uten at det på noen måte må ta av verken når det gjelder økonomi eller arbeid. Det beste av alt er at man gjør seg selv veldig mye mindre sårbar når man ikke legger lista på "perfekt". Hvis noe ikke skulle gå etter planen, så slipper man å føle at verden faller i grus. De neste innleggene vil handle litt mer om de forskjellige typene av fester og feiringer.