Intimitetsgrenser

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg filosofert mer og mer over hvorfor vi er som vi er. Hva er arv og hva er miljø? Hva skyldes plassering i søskenflokken? Hvor mye har foreldre, søsken og venner å si? Hva betyr bosted, hjemland, verdensdel? Kan hende tar jeg for meg de ulike faktorene etter hvert, men i dag har jeg gjort meg noen tanker om intimitetsgrenser. Hvor nært er det greit at den bak oss i køen står, og hvor kort avstand er det ugreit å ha til en ukjent du står og snakker med? Og hva er det som påvirker mine grenser mest?

Det er ganske kjent at vi her oppe i nord liker større avstand til andre enn de gjør lenger sør i Europa og i for eksempel Asia. At asiatere har mindre intimitetsgrense enn oss er en dyd av nødvendighet. Der folketettheten er større må man nødvendigvis tåle at andre er nærmere enn vi trenger her. Vi har vel alle sett bilder av indiske tog hvor mennesker henger på utsiden og sitter på taket, og vi kan vel bare forestille oss folketettheten inni de samme togene...

Da kan det være litt moro å se hva som skjer når to fra så ulike steder møtes. Jeg var en gang på et kurs hvor blant annet dette var tema. Kursholderen fortalte om en kunde fra et asiatisk land som var i en norsk butikk. Kunden kom så nært at den ansatte syntes det ble litt ubehagelig og tok på sin side et lite skritt tilbake hvorpå kunden fulgte etter. Dette ble filmet av overvåkningskameraer i butikken, og da opptakene ble spilt av i et litt høyere tempo, så det ut som om de to danset rundt i butikken.

Sammen med fire venninner skulle jeg ta heisen opp til toppen av Eiffeltårnet. Bak oss sto det en gruppe italienere, og den ene venninna mi kjente håret delte seg i nakken hver gang vedkommende bak henne pusta ut. Selv har jeg opplevd det samme på konsert, og da kjenner jeg at det blir litt for nært.

Jeg må nemlig innrømme at jeg på det området både er typisk nordmann og atpåtil oppvokst nordpå hvor vi virkelig har god plass. Det har hendt at jeg har hatt lyst til å snu meg og dytte personen bak meg i kassakøen en meter lengre bak, men jeg merker det kanskje best når jeg skal på stranda. Hjemme er nesten strandtettheten større en folketettheten, så kommer du til ei strand som er opptatt så drar du bare videre til neste. Her var det nesten litt slitsomt i begynnelsen. Jeg følte at jeg trengte meg på når jeg installerte meg og familien bare 15-20 meter fra noen andre, og jeg kikka litt stygt på de som la seg til rette 10 meter unna meg. Heldigvis har jeg vent meg til akkurat det nå. Men fortsatt merker jeg at jeg stadig vekk må ta et lite skritt tilbake når jeg står og snakker med noen jeg ikke kjenner.

Men det er ikke bare folketettheten som bestemmer hvor nært du ønsker å ha andre. Synet ditt kan også spille en rolle. Å se ansiktet til den du snakker med er faktisk veldig viktig fordi den non-verbale kommunikasjonen som mimikk og ansiktsutrykk kan være like viktig å få med som det som blir sagt. Derfor vil langsynte gjerne ha litt større avstand enn nærsynte vil. Selv er jeg litt nærsynt, men for meg har ikke det større betydning enn viktigheten av fysisk avstand, så for meg virker det at det er den glisne befolkningstetteheten der jeg vokste opp som har hatt mest å si for mine grenser.

Noen andre som har noen tanker om sine grenser og hvorfor de er som de er?