Tåke

Jeg har alltid likt tåke. Selv om tåka som oftest var det som "ødela" en fin sommerdag på Helgelandskysten, så likte jeg den likevel, og jo tykkere, jo bedre. Når jeg går ute i tåke, så får jeg en følelse av lunhet og nærhet. Det er koselig å være "innpakka" i tåka: jeg ser ingen og ingen ser meg. Ironisk nok, jeg som vanligvis ikke kan få vid nok utsikt...

Hvis vi eller noen av våre var ute i båten og ble overraska av tåka, var det ikke så moro. Jeg husker mammas vandring fra vindu til vindu, så ut en tur for å høre om hun hørte motoren når pappa eller noen av brødrene mine var ute med båten. Det var ei fritidssnekke uten både ekkolodd, radar og GPS. Da var det bare å holde seg nært land og stole på at man klarte å holde stø kurs når man måtte krysse et sund. Det var heldigvis sjelden at det var tilfelle.

Ofte ledsages tåka av en fantastisk sjøluft som får meg, øyværingen, til å bli ganske fjåg. Da er det bare å komme seg ut og puste mest mulig inn gjennom nesa.

Tåke er også en fin effekt når jeg skal ta bilder. Både tåke og dis kan gi flotte farger på solnedganger og -oppganger, og alt blir så mykt og dust. Høsten er litt høysesong for tåke, det er kanskje en av grunnene til at jeg er så glad i høsten?