tirsdag 29. november 2016

Guilty pleasure

Jeg har en guilty pleasure! Er det forresten noen som har et godt, norsk uttrykk for det? Ok, jeg har flere, men denne er nok den "verste": jeg liker farga julelys! Ikke på juletreet, men som lyslenke. Og den skal ikke blinke!

For noen er dette det mest harry de kan komme på: farga lys, lizzm! Men jeg liker det altså. Ikke bare det, men litt lys med farger er på grensen til en nødvendighet nå før jul. Det er forresten veldig viktig at den ikke blinker. Da passerer man en grense til noe amerikanskharry som jeg ikke kan identifisere meg med.

Hva skyldes så denne fasinasjonen for lys med farger? Jeg tror vi skal tilbake til barndommen.

Da jeg var lita, var ett av årets store høydepunkt juletrefesten på skolen. Stort sett alle som kunne krype og gå i skolekretsen kom på den juletrefesten. Noe av pynten besto av ei lenke med farga lys som var tvinna rundt drageren i taket i "gymsalen". (Det var egentlig et helt vanlig klasserom, men det var der vi hadde gym.) Og mens vi hørte på juleandakten og sang julesanger, så satt jeg ofte og beundra de fine lysene i taket.

Selv hadde vi noe som var på grensen til farga lys på juletreet. Selve lyspæra var blank, men resten av lyset hadde farger. Da jeg var litt eldre (ca ti år), gifta broren min seg. Han kjøpte ei lenke med farga lyspærer til sitt første juletre i sitt første hjem, og jeg var igjen bergtatt!

Jeg elsket også lyset fra den røde papirstjerna som mamma hengte opp i vinduet 1. søndag i advent.

Jeg var litt eldre da jeg kjøpte ei lyslenke med farga lys og noen plastsnøkrystaller som skulle settes utenpå de bittesmå pærene. Når jeg senere kom hjem på juleferie, enten bare jeg eller senere sammen med mannen min, så hadde mamma og pappa dandert lysene rundt vinduet på soverommet mitt. De lysene tok mamma med da hun ble enke og flytta ned til Østlandet for å være nærmere oss, og da hun døde, så var det naturlig at jeg overtok de lysene. Da var den lenka blitt nesten 20 år, så det var ikke så mange åra jeg rakk å ha den i trappeoppgangen hjemme hos oss.

Så for et par år siden gikk jeg til innkjøp av en flunkende ny, lang og flott lenke med farga lys. Av hensyn til familien, så lovte jeg at den bare skulle brukes innomhus. Etter ulike danderinger som var mer eller mindre vellykka, så tok jeg i fjor og stappa hele lenka oppi en stor glassbeholder og satte den ved et speil i gangen. Det ble faktisk så bra at jeg gjentok det i år.

Er den ikke fin?




onsdag 26. oktober 2016

Novembergleder

I begynnelsen av oktober skrev Livet, døden, kjærligheten og bamsemums om sine ti mål for oktober. Det syntes jeg var en god idé, men ettersom oktober var veldig godt i gang, så tenkte jeg at jeg heller ville presentere mine ti mål for november.

Så kom Lammelårtanker med 15 punkt som vi blant annet kunne bruke som inspirasjon til egen blogging, og der var ett av spørsmålene: "Hva gleder du deg til i november?" Det syntes jeg var en enda bedre idé for meg.

Saken er nemlig den at november er og har alltid vært en av mine store favoritter. De andre store favorittene er for så vidt de andre elleve månedene. Jeg synes det er vanskelig å si hvilken måned som er best - alle er like bra på sin måte, men skulle jeg bli nødt til å rangere dem, så vil november komme langt opp!

Sånn har det alltid vært. Jeg har også vært ivrig for å snakke opp november, for dessverre er det mange som setter november aller nederst. Den blir beskyldt for å være både grå, trist og guffen, men det er jeg virkelig ikke enig i!

Jeg har bursdag i november, og det finnes de som påstår at det er eneste grunnen til at jeg liker den måneden. Det teller litt, men det er langt fra den eneste grunnen. November har så mye mer ved seg, og jeg skal prøve å gi dere ei liste over hva det er jeg liker så godt med denne måneden.

  • Det begynner å nærme seg jul, men ennå er det så lenge til jul at jeg bare koser meg med tanken. Det er ennå langt fram til julestresset. Jeg er glad i jul, men jeg er minst like glad i førjulstid og advent. Jeg begynner så smått å bake litt av det jeg skal ha ferdig til jul, og jeg koser meg med julebrevet mitt som jeg fortsatt har god tid på.

  • Det blir mørkere og mørkere, både morgen og ettermiddag. Jeg elsker de mørke morgenene, og de blir egentlig ganske langt fra mørke nok her nede. På en litt regntung morgen, så er de likevel ikke så aller verst! Jeg brenner stearinlys som en gal i november, og fyrer i ovnen! November er definitivt en måned for innekos! Det er også en måned for fine naturopplevelser ute. Det er bare å kle seg godt og huske refleks! Det blir tidlig mørkt.


  • Nydelige soloppganger på et tidspunkt av døgnet hvor man faktisk er våken og har stått opp. Tilsvarende nydelige solnedganger, noen av dem kan ta pusten fra meg. For oss på Østlandet blir solnedgangene ekstra spektakulære når det er uvær på Vestlandet. Beklager å måtte si det, men sånn er det. 


  • I slutten av måneden er det som regel på tide å henge opp adventsstjerner og utendørs belysning. Det hadde jo ikke vært så stas hvis det ikke allerede var ganske mørkt store deler av døgnet.

  • Kulde og snø dukker ofte opp i løpet av november. Som lita var mitt største ønske snø til bursdagen min. Det er det for så vidt ennå. Noen ganger slår det til, andre ganger ikke... I fjor slo det til. Riktig nok ikke de store mengdene, men det var hvitt! November representerer en overgang, og jeg er veldig glad i overganger. Likedan elsker jeg august fordi da begynner jeg å ane høsten.

  • I november er det ofte tåke, og tåke = kos! Jeg er over middels glad i tåke. Det er også noe jeg alltid har vært. Den har noe lunt, nært og koselig over seg. Tåka er fin å gjemme seg i. Da jeg var lita og alle andre rømte inn fra havtåka som kunne senke temperaturen en sommerdag med både 10 og 15 grader, da gikk jeg ut for å gå tur. Jeg likte å høre lyd av båter uten å se dem, ekstra stas var det å høre de store båtene bruke tåkeluren inne på skipsleia.

I november i år har jeg tenkt meg avgårde på en aldri så liten tur - ikke så veldig langt, men jeg gleder meg veldig. Jeg kan for eksempel ikke tenke meg å reise til syden i november. Jeg har ikke råd til å gå glipp av en eneste fin høstdag til fordel for sol og varmegrader. (Og jeg bare minner om at for meg er alle høstdager fine...)

Jeg skal bake potetlefser sammen med svigermor for 20. år på rad. Det er en av de aller koseligste førjulstradisjonene jeg har. Vi har faste oppgaver: svigermor lager deig og emner og jeg kjevler. Vi skravler, baker og koser oss, og når vi er ferdig med lefsene, så baker vi lomper som vi spiser varme med smør og sukker på. Potetlefser er et must til pinnekjøttet på julaften.

I tillegg skal jeg (igjen) prøve å komme i gang med baksten tidlig så jeg slipper at det blir så masete etter 13. desember (skal kanskje skrive et innlegg om den datoen senere...), men (igjen) regner jeg med at det går rett i toaletten...

I år skal vi også på julemesse igjen. Nå har det vært flere år på rad hvor vi ikke har kommet oss avgårde, så det skal bli moro. Da er det åresalg og jeg kjøper lørdagsgrøten min der. Kanskje handler jeg inn litt julebakst også. Så treffer vi mange koselige mennesker. Jeg gleder meg!

Det eneste negative jeg klarer å finne om årets nest siste måned er at den bare har 30 dager...










søndag 2. oktober 2016

Gleder

Når jeg kommer med mine lovprisninger av høsten, får jeg av og til en liten følelse av at folk blir litt sur og irritert på meg. Det virker som om det er noen som tror at jeg er overpositiv bare for å provosere. Jeg kan forsikre dere om at det absolutt ikke er sånn! Min begeistring og glede over høsten er ekte og nesten litt barnlig. Akkurat som når det kommer tordenvær.

Og så er det sånn som jeg har sagt tidligere - jeg gleder meg over alt ved høsten.

Den siste måneden har vært fantastisk. Været har vært fantastisk, det hadde kanskje ikke trengt å være sååå varmt, men pytt-pytt... Alt vær er bra vær på høsten. I en periode var det tåke om morgenen. Jeg elsker tåke! Den gir sånn fantastisk stemning! Så har sola fått overtaket utover formiddagen og tåka har blitt erstattet av det nydeligste solskinnet fra en strålende, klar, høstblå himmel.

Det har vært mange dager med vindstille - jeg elsker vindstille og blankt hav! Det har blitt mange timer i havna: alene, sammen med venninner og en dag fikk jeg med meg gubben ned.

Sist uke var det et par dager med litt vind. En av de dagene hadde jeg min ukentlige tur med ferga over fjorden - gjett om jeg koste meg!

Jeg har vært på 30-årsjubileum som russ, det var en kjempesuksess. Vi møttes igjen, og alle 30 åra var borte. Det var faktisk så vellykka at vi bestemte oss for å møtes igjen om fem år i stedet for om ti.

Jeg har funnet fram fotoapparatet igjen og tatt så mange bilder som jeg ikke har gjort på mange måneder. Jeg vil legge ut et lite utvalg bilder av ting som gir meg glede og overskudd, men først må jeg bare få understreke at høsten gir meg påfyll som får energien til å stige, og jeg må bare beklage at jeg ikke klarer å la være å boble over. Jeg nyter hver eneste dag, helt på ekte!















torsdag 1. september 2016

Stille, stille...

Det er litt stille her om dagen,

Da vi gikk inn i 2016 hadde jeg en intensjon om å prøve å skrive ca ett innlegg hver uke. Det gikk veldig fort ganske dårlig! Det er ikke skrivelysten det står på, det er heller skriveevnen.

Da jeg skrev om mitt møte med veggen, så skrev jeg blant annet at det er sånne ting jeg merker det på når jeg begynner å nærme meg grensa for hva som er lurt å styre med. For å unngå å hilse på veggen på nytt, så er jeg nødt til å bremse ned på noe av det "unødvendige".

Det har gått ut over bloggen. Det har gått ut over voksenkorpset jeg begynte i for ett og et halvt år siden. Det har også gått utover fotograferinga mi. Jeg kan sitte i stua og kikke ut på en flott solnedgang mens jeg tenker: den får være i fred. Den skal jeg nyte her og nå, og når den er over, så finnes den lagra bare i hodet mitt. Det har heller ikke blitt noen fotosafarier på lenge. Den siste var i januar da mannen og jeg tok en tur ut i kulda for å feste litt skikkelig vinter til minnebrikken. Men det er maaange år siden jeg har tatt så få bilder som jeg har gjort det siste året.




Heldigvis er mobilkameraene veldig bra nå, så jeg får knipsa litt av og til. Det går mye i hav - eller fjorden, som det kalles her. Havet gir meg ro i sjela. Noe av det beste jeg kan gjøre er å sitte og se utover fjorden. Det har jeg gjort mye det siste året, noen ganger alene, andre ganger sammen med venninner. I fjor høst tok jeg en time eller to i havna hver fredag. Det var ganske digg, for å si det med ungdommen!



For tida tar jeg ferga over fjorden én dag i uka for å jobbe der, og det er helt fantastisk for en gammel øyværing som meg! Jeg koser meg uansett vær, og jeg foretrekker å sitte ute og kjenne på vind og sjøluft.

Jeg har ikke lagt bloggen helt på hylla. Jeg kommer nok til å poste noe her med ujevne mellomrom, men da vet dere i alle fall hvorfor det er litt stille herfra. Kanskje kommer skriveevnen litt tilbake nå som det har blitt høst? Høsten gir meg i alle fall energi, og det er deilig!





mandag 1. august 2016

Nå er vi der igjen!

I dag er det første august, og i helga kjente jeg den igjen. Jeg merket den første kriblende forventningen til høsten som nærmer seg. Jeg påstår jo egentlig at august er en høstmåned, hele august, men etter å ha bodd her i sydligere strøk, så har jeg opplevd at det kan slå til med ordentlig sommervarme også i august. Derfor har jeg tillatt sommeren å vare også de to første ukene i august, men da er det slutt! 15. august begynner høsten. Da starter skolene opp og hverdagen kommer på plass igjen for alvor. Og jeg elsker det!

I går prøvde jeg meg med et spørsmål i ei fb-gruppe: jeg spurte om det var noen flere enn meg som begynner å glede seg til høsten. Utfra de svarene som kom, så kan det se ut til at majoriteten ikke gjør det.

Akkurat nå sitter jeg og kikker ut på terrassen og lurer på om jeg ikke burde legge meg ut i sola litt, men jeg gidder ikke. Jeg begynner rett og slett å bli lei hele sommeren! Årets utgave har vært av det litt ustabile slaget, men den har vært langt over en middels Helgelandssommer, så jeg er godt fornøyd. Jeg har til og med fått tilført kroppen min litt D-vitaminer.

Nå er jeg mer enn klar for høst. Av og til har jeg lurt på om denne enorme gleden over høst og mørketid ville gå over etter hvert som jeg ble eldre, men så langt er det ingenting som tyder på det. Gleden over det som ligger foran er ekte og barnlig. Når jeg tenker på høstlufta, høsttåka, høstsola med lange skygger, høstmørket, høstfargene og alt det andre som hører høsten til, så får jeg bare lyst til å hoppe opp og ned og klappe i hendene.

Flere enn meg som gleder meg?










lørdag 9. juli 2016

Men tvangstankene mine får du gjerne...

For ett års tid siden var det litt populært å dele sine tvangstanker med andre. Vi satt blant annet i lunsjen på jobb og snakke litt om det, og jeg begynte å tenke litt gjennom hva jeg eventuelt måtte ha av tvangstanker. Jeg kom fram til at jeg har nok et lite utvalg som jeg kan dele med dere. Det som var litt artig var å se at man ikke nødvendigvis er alene med sine rariteter. Så hvis noen andre der ute kjenner igjen noe her, så vet dere at dere ikke er alene!

Hvis jeg snur meg en vei, for eksempel for å hente noe, så må jeg snu meg tilbake samme vei. Skulle jeg være så uheldig å snu meg videre helt rundt, så blir alt inni meg helt feil! Det rare er at jeg tenker aldri bevisst på det på forhånd, men i det øyeblikket jeg fortsetter videre rundt, så kjenner jeg det. Det handler ikke om at jeg blir svimmel eller noe sånt. Alt blir bare... feil... Det har faktisk hendt at jeg må snu en runde tilbake for å "komme på plass" igjen. Det ser sikkert ikke smart ut!

Jeg vet om noen som har det omtrent likt i forhold til humper i veien. Hvis man, for eksempel i forbindelse med asfaltarbeide eller lignende, kjører opp på en kant og ikke "kommer seg ned igjen", så blir de helt i ulage. Den har merkelig nok ikke jeg...

Jeg er også et partallsmenneske. Når jeg skal spise noe, det kan være smågodt, kakestykker, småtomater eller andre ting, så må jeg spise et partall antall. Det gjelder ikke for alt. Jeg kan for eksempel spise ei brødskive eller tre knekkebrød uten at det blir helt feil, men sånn generelt er oddetall en uting! Det er heller ikke sånn at alle partall er like bra. To og fire er bra tall, seks er ikke et bra tall mens åtte er vel nesten det aller beste!

Det er vel denne partallsgreiene som også gjør at jeg må tråkke et likt antall ganger på samme type underlag. Det er skikkelig slitsomt når jeg går over en plass med forskjelligfarga heller som er lagt i et mønster som ikke passer med min skrittlengde! Det handler heller ikke om overtro, jeg kan for eksempel fint tråkke på kumlokk. Skulle jeg imidlertid tråkke på et kumlokk med min høyre fot, så bør det neste tråkkes på med min venstre...

Når jeg skal spise, så er det faktisk viktig at kopper, asjetter og bestikk må stemme! Når noen i huset har dekket bordet, så kan det faktisk hende at ikke alle spiser med likt bestikk (grøss), men enda verre er det at en kan sitte med kniv og gaffel som ikke hører sammen! Kan dere tenke dere noe så uhyrlig? Mannen måtte le da vi var i bursdag hos min bror en gang og min bror tok seg bryderiet med å minne gjestene om at de måtte passe på så de fikk kaffekopp og asjett som hørte sammen...

Man skulle tro at å spise brødskiver skulle være grei skuring, men det er det ikke. Jeg må nemlig spise brødskiva fra "riktig kant". Da skal jeg holde skiva i høyre hånd med underskorpe mot meg overskorpe fra meg. Skulle jeg være så uheldig å begynne på feil kant, så må jeg spise den ferdig med venstre hånd. Dét er tross alt bedre enn å spise den "oppned", altså med overskorpa mot meg og underskorpa fra meg.

Så har vi grøten! Da er det opplagt at sukker skal på etter kanel. Jeg vil vel egentlig ikke si at dette er noen tvangstanke, dette er rent praktisk og gjør grøtspising ufarlig... Når vi spiser rømmegrøt så skal tilbehøret på i følgende rekkefølge: fett, kanel, sukker og rosiner.

Noen flere som lider av artige tvangstanker?

søndag 26. juni 2016

Når er det tid for å slippe taket?

Hver epoke som foreldre har sine utfordringer. Jeg husker mamma sa en gang at hennes mål med oppdragelsen var å gjøre oss selvstendige og i stand til å ta vare på oss selv. Dette har også vært mitt mål for oppdragelsen av mine barn.

Jobben for å bli et selvstendig menneske starter egentlig i det øyeblikket barna kommer til verden. Derfra er det store og små løsrivelsesprosesser som må til for at de skal bli egne individer. Vårt ansvar som foreldre er å ta vare på dem på en sånn måte at de er trygge samtidig som de som de får friheten til å prøve seg på egenhånd.

I de siste åra har jeg lest og vært i diskusjoner om når man skal slippe opp kontrollen på ulike områder. Jeg har vel tenkt at jeg på ingen måte er spesielt "slepphendt", nesten tvert imot, men i møte med andre har jeg mer enn én gang tenkt - Du verden!

Det har vært diskusjoner om vi som foreldre bør ha barnas passord til ulike sosiale medier, og eventuelt når er det greit å ikke ha det lenger? Noen mener faktisk at som foreldre bør man ha tilgang til dette fram til de fyller 18 år.

I jobben min er det en ganske aktuell problemstilling jeg kommer ut for: når er det greit å la barna gå inn til optiker, tannlege, lege, fysioterapeut og lignende ting uten å følge dem? Personlig så foretrekker jeg å ha en 13-14-åring inn til synsundersøkelser og linsekontroller uten mor eller far. Jeg synes det er langt lettere å kommunisere direkte med den jeg skal undersøke og ikke via en tredje person. Det er selvfølgelig individuelt hvor modne og sjenerte de er, men jeg tenker at når de blir 13-14 år, så skal jeg ha gjort mine barn trygge nok til å tørre å gå inn til tannlegen alene.

Når er det så greit at de flytter hjemmefra? Vi måtte flytte hjemmefra da vi var 15-16 år, avhengig av når på året vi var født. På øya mi var det barne- og ungdomsskole da jeg gikk der, så skulle man ha noe mer skolegang, så måtte man flytte. De aller fleste bodde også på hybel. Min bror måtte faktisk flytte bort for å gå på ungdomsskole. Riktignok bodde han på internat, men fra han var 14 år bodde han hjemmefra i uka og var hjemme hver helg. Det var for tidlig, og de tok heldigvis til vettet og desentraliserte ungdomsskolen før jeg skulle begynne på den.

Ønske om å dra på ferie uten mor og far på slep vil jo også melde seg etter hvert. Når er det greit? Og hvor er det greit at de kan dra uten voksne?

Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, og det er også avhengig av situasjonen og omstendighetene rundt når man lar de unge få prøve seg på egenhånd. Jeg har likevel blitt overraska over hvor mange som mener at vi skal ha full kontroll over ungdommene våre til de fyller 18 år. Er det så lurt, tenker jeg? Er det virkelig smart å ha kontroll på deres privatliv fram til vi faktisk ikke har lov til å kontrollere dem lenger, og er det en riktig måte å gjøre dem i stand til å klare seg selv? Jeg tror ikke det. 

Jeg synes at det er litt tidlig å sende en 16-åring på hybel, men å la dem flytte hjemmefra for å gå på internatskole har jeg ingen problemer med hvis det er det de ønsker og de er modne nok. Jeg har vel også sagt mer eller mindre direkte at etter videregående er det faktisk på tide å flytte hjemmefra.

Jeg har tro på å la dem ta mer og mer ansvar for seg selv, og jeg har tro på å starte tidlig med å la dem prøve seg. Vi lot dem være alene hjemme mens vi gikk på butikken eller for å hente småsøsken i barnehage hvis de var komfortable med det. Noen syntes det var veldig greit, andre var egentlig ikke så glad i å være alene så tidlig. Vi tok selvfølgelig hensyn til det, men av og til måtte de prøve seg likevel.

De var ikke så veldig store da de fikk tusle litt rundt på kjøpesenteret, sammen med venner eller søsken, mens vi satt på "base" på en kafé eller benk.

Det var overnattingstur med kamerater og fiskestang i nærområdet, og det var sykkeltur i Danmark sammen med ei venninne. Aksjonsradiusen har økt med alder, og de har ikke nødvendgvis fått lov til å gjøre samme ting på samme alder.

Jeg har forstått i ulike fora at det er liksom greit å være "hønemor", mange mener at det er en fin ting å være. Jeg tror ikke det er så bra verken for foreldre eller barn.

Da jeg skulle reise bort for å gå på videregående, "sendte" mamma meg til Trondheim i stedet for til nabobyen Mo. Hun syntes det var en fordel for meg at jeg ikke kunne komme hjem hver helg. Da hadde jeg passert 18, men jeg var ganske hjemmekjær. Mamma så at jeg måtte reise litt lengre vekk for å bli selvstendig. Jeg visste samtidig at døra hjemme alltid var åpen, og telefonen tok de når det måtte være. Hennes filosofi og mine egne erfaringer med den har selvsagt gjort mye for hva jeg gjør med mine egne.

En ting er i alle fall sikkert: når avkommet fyller 18 år, så er de myndige, og juridisk har ikke vi noe vi skulle ha sagt lenger. Da vil jeg si at vår hovedoppgave - fra den dagen de blir født - er å gjøre dem så voksne, selvstendige og trygge at de er i stand til å stå på egne ben når de kommer dit. Samtidig skal de vite at vi alltid vil være foreldrene deres, og at de alltid har et hjem å komme til hvis og når de trenger det.