søndag 1. april 2018

Marsbilder

Med en fantastisk vinter på hell, så må dere nok belage dere på mange flere snøbilder. Ikke bare snøbilder fra mars i år. Det er overraskende mange som tror det er en uvanlig kald, sein og snørik vår i år, men det er det altså ikke.

I 2006 var 1. påskedag så seint som 16. april, og da husker jeg at det så vidt hadde begynt å tine litt helt inntil husveggene, og da snakker vi om en liten halvmeter bart rundt husveggene. Det har jeg ikke bilder av, i alle fall ikke som er digitalisert. Det fikk meg til å lete litt i bildene mine - som jeg har noen av - og det er en del snøbilder fra overgangen mars/april i løpet av de ti siste åra.

Vi kan begynne med et bilde som er tatt 1. eller 2. påskedag i 2010, det vil altså si 4. eller 5. april.


Dette er tatt en gang i løpet av påska året før, og i 2009 var første påskedag 12. april.


Neste bilde er tatt helt nede ved sjøen i begynnelsen av april 2013.


I 2015 var det en ganske snøfattig vinter, men da kom det en drøy halvmeter natt til 26. mars som ble liggende et par uker. Så årets vinter er ikke unik eller spesielt sein.

Men nå til noen av årets marsbilder. Det blir jo en del snø å se her også. Det som var litt spesielt med været denne måneden var at det siste ordentlige snøfallet 11. mars gikk rett over i et par timers underkjølt regn før det ble opphold og kaldt videre. Det det ga oss et helt blankt, glasert snølag som var utrolig dekorativt.

Nå har vi vår sånn som våren skal være: sola skinner og snøen smelter så det surkler i takrennene asfalten har blitt både bar og tørr.












torsdag 1. mars 2018

Februarbilder

Det ser jammen ut som om det kommer et lite innlegg etter februar også. Vi har en super vinter i år, og jeg gleder meg som en unge over kuldegrader og snø! Det er ikke alle som er like glad i vinteren som jeg er, det blir jeg fortalt om og om igjen. Vi vinterglade skal nemlig ikke få nyte de få fine vintrene i fred! Vi skal til stadighet fortelles hvor ille det er med vinter og snø.

Noen har gode grunner for ikke å være så glad i denne kulda. Det finnes en del sykdommer som forverres av kulda, og jeg skjønner godt at de som blir dårlige av vinter ønsker seg sol og varme. Pussig nok så er det ikke disse menneskene som roper høyest eller klager mest.

En gang var det ei dame som sa noe som gjorde ganske dypt inntrykk på meg. Dette var i slutten av august, og høsten var tydelig på vei. Hun sukket og sa noe sånt som: "Jaja, da var det bare å vente på sommeren igjen." Jeg trodde hun tulla, men det viste seg at hun var alvorlig. Hun hadde ingen lidelser som ble forverret av vinteren, men hun likte ikke høst og vinter. Så fra september til langt utpå våren venta hun bare på at det skulle bli sommer.

Da slo det meg hvor ubegripelig kjipt det må være å "kaste bort" ti tolvdeler av livet sitt på å være misfornøyd med det som er nå og bare lengte etter noe annet! Samtidig forsto jeg hvor heldig jeg er som liker alle årstider og alle værtyper.

Her kommer en liten bildekavalkade fra februar, og ikke uventa er det mye snø på disse bildene. Sånn som det ser ut nå, så fortsetter vinteren med uforminska styrke i alle fall første uka i mars, og det passer meg bra. I mitt hode varer vinteren minst til 15. mars.

Jeg er fortsatt glad i havet, og jeg fotograferer den lille anelsen av sjø vi har her så ofte jeg kan.






Jeg er veldig glad i tulipaner i februar. Før ble det ikke solgt så mye tulipaner før februar, men nå renner butikkene over allerede rett etter nyttår. Det synes jeg er for tidlig, men i februar kan jeg ikke få for mye tulipaner.



Og til slutt må vi ha med litt flere snøbilder!





onsdag 31. januar 2018

Januarbilder

Jeg er fortsatt i tenkeboksen for hva som skal skje med denne bloggen. Til jeg har kommet til et svar, så lar jeg den stå. Jeg er fortsatt ikke i noe særlig skrivehumør, men kameraene får kjørt seg litt mer. Livet, døden, kjærligheten og bamsemums har begynt å legge ut bilder fra hver uke. Det ga meg ideen til en månedlig bildekavalkade, så er det i alle fall litt aktivitet herfra.

Jeg er fortsatt glad i båter og sjø, og turer på vinteren er så koselige. Det har vært litt lite ruskevær til nå i vinter.





Det blir en stund til det blir aktuelt å sitte ute under overfart...

Sola står opp og går ned. Det har vært mye overskyet vær i januar, så det har ikke vært så mange spektakulærer soloppganger og -nedganger. Noen flotte har det likevel vært.




Ellers har jeg fått rydda og tint av fryseren. Det var forresten litt spennende om den kom til å starte igjen - den er over 22 år... Orkideene blomstrer som gale og det har kommet masse, flott snø - som dessverre har minka litt i noen unødvendige regnskyll. Men vinteren så langt har faktisk ikke vært så aller verst!







Nyt februar! Så får vi se om det blir noen bilder derfra også.

onsdag 24. mai 2017

Siden sist...

Det er to måneder siden forrige innlegg, så lang pause har jeg vel aldri hatt før. Det ble nesten så lenge at jeg selv begynte å lure på om jeg har slutta. Har begynt på et par innlegg som det ikke ble noe av. Denne gangen var det både skriveevnen og -lysten som var noe labre.

Jeg vet hvorfor det har blitt sånn. Jeg har vært nødt til å rasjonere krefter og hjernekapasitet til det som var viktigst. For jeg har nemlig på ingen måte ligget på latsiden! I denne perioden har jeg blant annet fulgt opp et par av de foregående innleggene.

Jeg har fullført og bestått etterutdanning innenfor tårefilm og tørre øyne, og det er jeg både fornøyd med og stolt av. Det er det som har tatt det meste av hjernekapasiteten min i denne perioden. Fortvilende å lese uten å huske noe, men jeg brukte tida på forelesninger og lab godt. Jeg fikk dermed styrka mistanken om at det er koblingen mellom å lese og huske som har gått fløyten, og jeg konstaterer at en eventuell mastergrad er for tida helt utelukket. Men jeg kom meg gjennom eksamen og oppgaver.

Jeg leste for en tid siden at viljestyrke kan brukes opp, og det er det som er "problemet" mitt, tror jeg. Jeg er nødt til å gjøre harde prioriteringer hele tida. Derfor fikk jeg ikke akkurat god hjelp da jeg i begynnelsen av februar fikk lungebetennelse og et virus som satt fast i lunger/bronkier i en og en halv måned.

Men jeg har da gjort mye morsomt også. I februar møttes gjengen fra videregående. Vi var fire jenter i klassen som hang mye sammen, og vi traff hverandre og hadde en dag sammen i Oslo. Det er så fantastisk moro å oppleve at kontakten er helt på plass når vi treffes, og tretti år blir bare borte! Vi har allerede fastsatt neste treff, og jeg gleder meg veldig!

Første del av påska var hele den etterhvert utvida familien i London, og det var veldig koselig! Vi i kjernefamilien er ingen A4-gjeng, og vi er nok ikke helt tamme. Desto hyggeligere er det når de som kommer til ikke blir skremt til sjøs, men faktisk ser ut til å bli værende. Vi var heldige med været og fikk en smak av vår der borte med piknik i parken i skyggen fra et tre. (Er det forresten noen matprodusenter som kan påta seg å reise på studietur til England for så å begynne å produsere et like rikholdig utvalg av hummus her i Norge?) Far og jeg fikk oss en tur på konsert, og det var som alltid stas!

Vi har avviklet 17, mai - min første hvor vi var her uten at jeg har hatt ansvar i korpset. Det ble en ganske rar og annerledes 17. mai, og jeg er ikke helt sikker på hvor godt jeg egentlig likte den. Det var veldig hyggelig å holde mannen med selskap, han har hatt noen av dem uten å se så mye til familien sin... Samtidig er det ikke å stikke under stol at det var noe som manglet!

I dag er det litt forberedelser til morgendagen, da rykker vennegjengen til yngstemann inn igjen for filmmaraton, og disse ungdommene må jo ha litt foring underveis...

Skal dere spise pizza i London: Fire & Stone!

Hummus med løk og hvitløk, hummus med sweet chili og vanlig hummus...

Neal Morse Band

Mor som ikke liker shopping eller vesker handla seg veske i London 👍

Tower of London, vi fikk en super guida tur!

Helt uten meg...


lørdag 25. mars 2017

Hæh?! Er ikke du sjuk?

Da jeg for et par år siden skrev om mitt møte med veggen, var jeg fast bestemt på at det ikke skulle bli noe stort tema her på bloggen. Noen ganger ser jeg likevel at det er nødvendig å si litt mer om det. I dag er det en sånn dag etter at jeg leste et innlegg i Bergens Tidende. Det er skrevet av en som opplevde at en kollega sendte en bekymringsmelding til NAV da artikkelforfatteren reiste til fjells for å stå på ski på tross av at han var sykemeldt. Det var litt kjent stoff.

Da kroppen min sa stopp i januar 2009 var det raskt to ting som ble uhyre viktig for meg. Det ene var å finne ut hva det var som tappet meg for krefter og så unngå det. Det andre var å finne ut hva som ga meg krefter og så gjøre det - hvis jeg hadde nok krefter fra før til å gjøre det. Det var nemlig ikke alltid nok krefter i utgangspunktet til å få gjort ting som kanskje kunne ha gitt meg litt mer overskudd, eller minske underskuddet...

Et par uker etter min første sykemelding var i gang, skulle de eldste i korpset på sin årlige tur til fjells for å kjøre slalåm. I samråd med min (fantastiske!) lege ble jeg med som planlagt. Det tok ikke lang tid før jeg hørte fra andre at "noen" hadde reagert på mine positive statuser fra fjellet. "Jaha, "syk" nok til ikke å gå på jobb, men på hyttetur til fjells og kjøre slalåm, det kan hun!

På en måte kan jeg skjønne det. Det er jo ikke sånn at jeg 27. januar la ut statusen: "Jaja, folkens! Da gikk jeg i kjelleren! Jeg skal prøve å grine minst mulig her på fb, men skulle det komme noen positive meldinger fra meg, så betyr det at jeg har en kjapp liten opptur fra elendigheta!" Det er ikke sånn det funker. For det første ante jeg ikke selv hva det var som feilte meg. Jeg fikk en grundig undersøkelse av lege som blant annet omfattet grundig sjekk av hjertet og CT av hodet. Dermed kan det kanskje se rart ut for noen. Det var likevel sånn at selv om jeg ikke gikk "offentlig" ut med en diagnose, det var det ikke rom for i mitt overskudd-/underskuddregnskap, så var jeg veldig åpen om hva det var som var problemet til alle som spurte og de som jeg var jevnlig i kontakt med.

På bakgrunn av denne hendelsen fikk jeg faktisk velmenende råd om å være litt forsiktig med å være for positiv på facebook, for det kunne sende "feil" signaler. Da holdt jeg faktisk på å ramle av stolen. For meg var det helt motsatt. Det var viktig for meg å dele når jeg hadde en opptur sånn at venner rundt i verden som visste hva jeg slet med også fikk vite om mine gode perioder.

Denne artikkelen viser med all tydelighet at vi fortsatt ikke er ferdige med å fortelle om skjulte sykdommer. Den sier også at det er en god del holdningsarbeid igjen å gjøre. Så derfor tar jeg det én gang til.

Det er ikke all sykdom som synes utenpå. For noen kan det være snakk om fysiske lidelser og for andre psykiske. Du vet ikke hva ting koster. For noen vil en tur ut i skiløypa koste en og en halv dag på sofaen etterpå. For noen vil det å manne seg opp til å være sosial med venner en kveld koste ei uke i isolasjon etterpå.

I den perioden jeg var syk gikk jeg fra å være en moderat aktiv bruker av sosial medier til å bli kjempeaktiv. Jeg er i utgangspunktet veldig sosial, og sosiale medier var den eneste arenaen jeg klarte å være sosial på, så der snakket jeg med venner og hadde god kontakt med mange. For meg var det sånn at kroppen gikk til generalstreik i perioder. Min mentale utslitthet ble også til en fysisk utslitthet.

Jeg skulle bare ønske at det var flere som hadde spurt meg om hva som var problemet i stedet for å lure sammen med andre som var like uvitende. Og er det noen som fortsatt lurer på hvordan kronisk eller mental sykdom kan virke, så ikke vær redd for å spørre. Du risikerer bare å bli litt klokere, og de som er syke er som oftest villige til å dele av sin viten og erfaring. Kan hende kan du får kunnskaper som kan gjøre at du blir til hjelp for de som ikke er friske.

Hvis dere ikke har lest artikkelen øverst i innlegget, så vil jeg be dere om å gjøre det! Her ligger samme historie hos Nrk.


torsdag 23. mars 2017

På skolebenken igjen.

Jeg har gjort noe jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle gjøre igjen - nemlig begynt å studere. Nå er det ikke et langt og tungt studie jeg har tatt fatt på, men vi snakker både oppgaveskriving og eksamen.

Jeg kjenner ei som elsker å gå opp til eksamen! Hun studerer stadig, selvfølgelig for å få kunnskap, men selve eksamensopplevelsen er en viktig del av studiene for henne. Jeg måtte le godt, høyt og lenge da hun fortalte meg det!

Jeg har det nemlig overhode ikke sånn! Eksamen er 100 % skrekk og gru, og nå har jeg altså aldeles frivillig satt meg i den situasjonen at jeg skal avlegge eksamen i mai. Men som en av mine medstudenter sa i dag: den eksamenen er en ganske liten brøkdel av hele livet, så det må vel gå bra. Knakandes godt sagt!

Det jeg er mest spent på er om hjernen min er i stand til å ta til seg og huske det jeg skal lære, jeg har jo slitt ganske mye med konsentrasjon og hukommelse de siste åtte åra. Jeg synes dette er kjempeinteressant og noe jeg virkelig er gira på å lære, så jeg satser på at det er noe som skal hjelpe meg.

Samtidig er det litt gøy å være student igjen. Artig å gå i kantina og kjøpe mat til studentpris, og så er det moro med klinisk lab hvor vi får prøve ut det vi har lært.

I dag og i morgen har vi siste samling på høyskolen, og så er det altfor få uker til oppgaver skal leveres og eksamen avlegges.

Så får vi se om dette gir mersmak, det er en del emner jeg godt kunne tenke å fordype meg mer i, hadde det bare ikke vært for disse forferdelige eksamenene...

lørdag 11. mars 2017

Råd til kommende storbarnsforeldre

Erfaring er en artig ting. Livet læres ved å leves, og av og til tenker jeg at det hadde vært greit med litt erfaring før man skal ta fatt på noen av livets oppgaver. Som for eksempel det å få barn. Jeg har helt siden førstemann kom i hus sagt at man burde egentlig ha den erfaringen man har etter sitt første barn når man får sitt første barn. For du verden så strak arm man tok alt på når nestemann meldte sin ankomst!

Da jeg som flerbarnsmor satt på barseltreff med førstegangsmødre, så må jeg innrømme at jeg syntes litt synd på dem. Alt de lurte på, og alt de var usikre på, og jeg husket hvor usikker jeg var selv da jeg kom hjem fra sykehuset med et litt menneske som plutselig var mitt ansvar. Det var ingen snor jeg kunne dra i eller knapp jeg kunne trykke på hvis det var noe jeg lurte på. Sammen meg i huset var riktignok far også, men han var jo akkurat like grønn og uerfaren som meg.

Men så er det dette snedige med erfaring, at det er ens egen erfaring som har størst effekt. Jeg var heldig! Jeg hadde svigerinner som delte egne erfaringer med meg, og det var til stor hjelp på mange områder. Det var jeg veldig glad for!

Jeg er litt forsiktig med å "dytte" egne erfaringer på andre, men akkurat nå fikk jeg lyst til å komme med et råd til dere som snart får litt store barn i huset.

Åpne opp hjemmet deres for barnas venner!

Akkurat nå sitter mannen og jeg ved kjøkkenbordet med hver vår PC. I stua regjerer en gjeng ungdommer. De har spist pizza, og de har spist kake og snop. De har sett på film, og de har spilt spill. Og de har kost seg! Det er skravling og latter, til tider ganske høylydt, men det er 100 % godlyd! (Nå sitter de og synger...)

Vi var ganske klar på at vi ville at vårt hus skulle være et sted hvor det var naturlig og greit for våre unger å ta med seg sine venner, og sånn har det blitt. Vi har hatt overnattingsgjester, og vi har hatt ungdommer som kom til oss på lørdagskvelden og satt og spiste pizza og så TV sammen med familien - helt frivillig og gjentatte ganger. Mor og far har hatt mange kvelder på kjøkkenet eller loftstua mens stua har vært opptatt av ungdomsgjenger som har hatt filmmaraton eller LAN. Noen ganger har vi invitert oss over til naboen mens husets yngste har hatt venner på besøk.

Det er bare fordeler med å la vårt hjem bli en base for barna og deres venner.

  • Vi vet hvor de er og hvem de er sammen med. Man skal jo slippe barna mer og mer fri, og man skal absolutt ikke ha full oversikt over alt de gjør, men i en periode er det veldig greit å ha en viss oversikt!
  • Vi blir kjent med barnas venner og de føler seg trygge på oss. Er det noe, så har de visst at de kunne snakke med oss. Jeg har vært sjåfør for barnas venner når foreldrene har vært på jobb og jeg har hatt fri. Det at de har turt å spørre meg om sånne ting har gjort meg glad.
  • Det er veldig hyggelig! Jeg blir varm og god inni meg når jeg hører dem prate, le, synge, spille piano og kose seg.
Jeg kan ikke se noen ulemper i det hele tatt ved å ha et åpent hjem. Derfor er det min oppfordring fra meg her ved kjøkkenbordet en sein fredagskveld til alle med små barn som er i ferd med å bli større.

Lykke til!