mandag 27. april 2015

Gleden ved å glede andre.

I helga har korpset "mitt" hatt marsjseminar. Vi med vår filosofi prøver jo å flette inn noe sosialt overalt hvor det kan flettes inn. Så også med denne typen seminar. Da er det overnatting for de som ønsker det fra lørdag til søndag. Noen ganger er vi rett i nærmiljøet, andre ganger reiser vi litt lengre unna, men aldri veldig langt. Det skal være greit for de som ikke ønsker å overnatte å bli henta etter tacoen på lørdag og kjørt tilbake på søndag.

I år dro vi til ei bygd ikke så langt unna. Der instalerte vi oss på ungdomsskolen som viste seg å være et ypperlig sted for et sånt seminar.

Når vi har disse marsjseminarene leier vi en skikkelig flink instruktør som har fulgt oss i mange år. Han har vært i Garden og er flinkt til å lære fra seg og til å motivere alle medlemmene. Han lærer oss grunnleggende teknikker, og det blir også en del marsjering og spilling rundt der vi er.

I den bygda hvor vi var i år ble skolekorpset lagt ned for noen år siden. Hvor mye korpsmusikk kan bety for mange mennesker, det skjønte jeg for alvor da vi gikk noen runder i nabolaget. Vi gikk gjennom et litt søndagsstille boligfelt. Enkelte steder kom folk ut og sto og klappa takta da vi passerte. Det er vi vant til, og det er hyggelig. Det vi derimot ikke så ofte opplever er å bli møtt med norske flagg, på en helt vanlig søndag i april. Det ga meg faktisk litt frysninger på ryggen. Det viser at det faktisk er mange som setter oppriktig pris på tonene fra et skolekorps, selv om mange latterliggjør akkurat denne formen for musikk.

Det ble en veldig fin søndag for oss alle!



tirsdag 21. april 2015

Curlinggenerasjonen

Dagens oppvoksende slekt kalles nettopp det. Generasjonen som får alt tilrettelagt i minste detalj av sine foreldre. Ujevnheter slettes og veien feies sånn at de bare kan gli bekymringsløst fram på den glatte overflata som kalles "livet". Utfordringene de får skal være akkurat passe vanskelige, sånn at de kan kjenne på mestringsfølelser uten å ha anstrengt seg så mye. Og i hvert fall ikke utsatt seg for noen form for nestenfare!

Vår oppgave som foreldre er å stå på pinne for barna. Sier barna "hopp", ja så er det bare å hoppe! Hos To pluss tre kan vi lese om foreldre som får dårlig samvittighet når de sier "nei" til å leke med barna fordi de må eller ønsker å gjøre noen annet i stedet. Det snakkes om kvalitetstid. Jeg er helt enig med To pluss tre - "kvalitetstid" er et forferdelig ord. Jeg vil også heller slå et slag for vanlig hverdagstid.

Da jeg vokste opp, var det vanlig at mødrene var hjemmeværende. Det var også min mor. Hun hadde en vaskejobb på ettermiddagene, men ellers var hun husmor av det gode, gammeldagse slaget. Hun bakte brød, lagde fiskekaker, sylta og safta. Jeg var faktisk så heldig at jeg hadde pappa hjemme i huset også. Han var journalist på et av distriktskontorene til ei av de to avisene som var i Bodø. Det betydde hjemmekontor med reportasjereiser i nærmiljøet.

Det hendte så godt som aldri at mine foreldre lekte med meg. De kunne vise meg ting jeg kunne gjøre og hjelpe meg i gang med noe, men de lekte aldri med meg - det skulle tatt seg ut!

Jeg hadde en egen krok på pappas kontor. Der skrev jeg viktige brev som jeg stempla med "off.sak" før jeg putta dem i selvlagde konvolutter med påtegna frimerker og stempel. Jeg likte å høre på klapringa fra skrivemaskinen og jeg likte lukta av papir og stempelpute. Jeg kunne sitte der å pusle i timesvis for meg selv mens pappa holdt på med sitt.

Noe av det beste jeg visste var når mamma lagde fiskekaker. Da gikk mikseren på lav hastighet og bråkte sånn passe mye. Til den bakgrunnsstøyen satt jeg og tegna eller lekte med dokkene mine, mens mamma holdt på med sitt.

Da våre barn var små var jeg en del hjemme, både på hel- og deltid. Jeg brukte ikke tida til å sitte på gulvet og bygge med lego eller underholde dem på en annen måte. Det viktigste tror jeg var å være der. Når vi gikk til butikken, så hadde vi tid til at de skulle balansere på murer og klatre på steiner. Noen dager kunne de sove til de våkna av seg selv og spise frokost i pysjen. Ingen skulle rekke noe. Jeg vaska bad nede mens de lekte med togbanen oppe.

Jeg er overbevist om at vanlig hverdagssamvær er viktigere for barna enn at de skal underholdes av oss voksne hvert våkne sekund.




lørdag 11. april 2015

Snart åpning av praksisen.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe særlig mer om denne praksisen min, men ett innlegg til får dere tåle!

For nå koser jeg meg - ordentlig! Denne uka har utstyret kommet på plass og jeg har hatt en som har vært her og installert det jeg trenger av programvare til kundekartotek og kasse. Nå begynner kontoret mitt å se ut som et ordentlig synsprøverom.


De siste dagene har vært fylt med alle slags aktiviteter som jeg aldri hadde tenkt jeg skulle styre med. Det er et studie i Irene-gjør-ting-hun-ikke-kan, men det er jo bare for at jeg snart skal få begynne å gjøre det jeg virkelig kan og er rimelig god på - om jeg så må si det selv...

I dag tok jeg med meg min datter for å ta en synsundersøkelse/ta en gjennomkjøring av utstyret. Da koste jeg meg! Det er dette jeg virkelig har lyst til å holde på med.

Det er egentlig mange som fortjener en stor takk: blant annet alle de som ikke ansatte meg som kontormedarbeidere, resepsjonister eller hva det måtte være.

Jeg er også utrolig takknemlige overfor fysioterapeutene som nå skal bli mitt nye arbeidsfellesskap. De holdt av lokaler til meg mens jeg undersøkte, regna, tenkte, undersøkte mer, satte opp forretningsplan, grubla og til slutt endelig bestemte meg. Jeg gleder meg til å jobbe der, og jeg håper virkelig det er der jeg skal være - lenge!

Innimellom hender det fortsatt at jeg lurer på om det har rabla for meg, men nå har jeg troa på at dette skal bli veldig bra! Nå jobber jeg for å få alt helt klart til onsdag - da braker det løs.


Jeg lar dette bildet av hestehovene som krangler seg opp i dagen midt mellom vedhaugen og snøskuffa være et bilde på den følelsen jeg har nå.

lørdag 4. april 2015

Hva jeg gjør nå...

Jeg har aldri hatt noe ønske om å drive en egen butikk. Da jeg tok utdannelse som optiker, så trodde nemlig mange at dette var den store drømmen for alle som studerte optometri. Det var det altså ikke. Mitt ønske var å få en bra jobb med hyggelige kollegaer og en grei sjef. En jobb hvor jeg møtte opp på arbeidsplassen når jeg skulle, gjorde en god jobb, gikk hjem når jeg var ferdig med arbeidsdagen og mottok lønna mi uten å ha noe mere ansvar enn det. Etter hvert som jeg har hatt mine jobber med hyggelige kollegaer og greie sjefer, så har jeg bare blitt mer og mer sikker på at dette var sånn jeg vil ha det. Jeg har virkelig ikke hatt noe behov for å være min egen sjef.

Jeg har trivdes utrolig godt som optiker. Jeg liker faget. Jeg liker å hjelpe andre til å få et bedre syn på livet. Det jeg ikke liker og aldri har likt, er den butikkbiten av jobben min. Det var også noe jeg snakket mye om som student: jeg var ikke så glad for den "kremmerdelen" som jeg visste at jeg måtte forholde meg til. Jeg har ikke hatt noe problem med å forstå at en butikk trenger inntekter, men jeg har aldri sett på meg selv som en typisk selger. Jeg kan ikke fordra pågående selgere selv - da går jeg. Derfor har jeg aldri hengt meg på de som bare er innom for å kikke, de har fått lov til det. Jeg har også derfor alltid vært en ærlig optiker, jeg har aldri solgt briller til noen som strengt tatt ville klare seg uten, hvis de ikke selv ønsket det, da.

Som jeg har skrevet tidligere, så var også arbeidstidene i disse butikkene noe som rett og slett gikk på helsa løs. Grunnen til at jeg holdt ut så mange år som jeg gjorde, tror jeg var for at jeg aldri har hatt full jobb. Da jeg ble ferdig med et vikariat for to og et halvt år siden, bestemte jeg meg derfor for å prøve å jobbe med noe helt annet. En jobb hvor jeg kunne være på arbeid til normale tider. En jobb uten å arbeide på lørdager. En jobb hvor jeg gjorde det jeg skulle, gikk når dagen var ferdig og mottok lønna mi - ferdig med det... Men - det viste seg ikke å være det jeg skulle likevel. Lysten til å jobbe med faget mitt har vært sterkt til stede hele tida.

Så nå skal jeg starte for meg selv! Egen praksis - ikke butikk. Jeg skal ta synsundersøkelser, kontaktlinsekontroller og -tilpasninger. Jeg skal konsentrere meg om det jeg er god på og det jeg liker, og jeg gleder meg! Jeg vet at dette ikke blir noen ni til fire jobb. Jeg vet at det blir kvelder med papirarbeid, kanskje må jeg til og med sitte med litt arbeid på lørdager, men nå bestemmer jeg det helt selv. Jeg vet at hele ansvaret for at dette skal gå rundt og bli levedyktig ligger på meg, men det også er helt greit.

Det er rart hvordan ting kan endre seg. Kontoret begynner å ta form, kontormøblene er på plass. Rett over påske kommer resten av utstyret, og om et par uker håper jeg å være i gang. "Ååååå, så spennende!" sier alle som får høre om det. Njæh, jeg vil vel heller si "Skummelt!". Men jeg kom i alle fall dit at jeg skjønte at det var dette jeg skulle gjøre. For å få den den type jobb jeg ønsket meg, så skjønte jeg plutselig at jeg måtte lage den selv. Det har vært en lang prosess, det er i alle fall tre år siden jeg tenkte tanken første gang, men egentlig tror jeg den startet allerede for seks år siden.

Jeg er full av takknemlighet til alle som har hjulpet meg på veien. Alle de som har hatt troa på at dette er noe som jeg kan klare. De som har hjulpet meg med utfordringer som jeg ikke visste fantes for et år siden. De som har lagt ting til rette for meg - ingen nevnt, ingen glemt.


Det som er litt pussig å tenke på er at uten dette brutale møtet med veggen en januarmandag i 2009, så hadde nok aldri dette skjedd!