lørdag 29. november 2014

Barndomsminner...

I morgen er det første søndag i advent, og dagen i dag har blant annet vært viet til å få opp adventsstjerner og -staker i vinduene. Altanen opp har fått ny lyslenke i år, den gamle begynte å lyse litt dårlig på midten.

Det er lite som framkaller barndomsminner som advent og førjulstida gjør. I min barndom ble denne lørdagen brukt til å finne fram adventsstjerna og til å gjøre klar adventskransen. Vi hadde en hjemmelaget adventsstake: en rund ring av sponplate eller noe med fire tablettbokser i metall som var limt fast ned i hull som var bora i kransen. På feltene mellom boksene var det modellkitt. Boksene var altfor vide til lysene, så mamma helte litt flytende stearin i boksene før hun satte lysene nedi. Min jobb var å gå ut for å finne reinlav og einer- eller grankvister. Så pynta mamma kransen med kvister som hun stakk inn i modellkitten, lav og små kuler. Jeg syntes vi hadde den fineste adventsstaken i hele verden!

Venninna mi og jeg hadde to faste jobber til jul.

Den ene var å gå rundt på øya for å selge julehefter. Det var bare åtte hus på øya, men det tok en formiddag. Vi begynte helt nord på øya. Så tusla vi fra hus til hus sørover. Alle steder måtte vi komme inn på kjøkkenet mens penger skulle finnes fram, og av og til vanka det julekaker.

På julaften, sein formiddag/tidlig ettermiddag, gikk vi samme runden. Denne gangen var det for å bytte gaver med alle naboene. Vi bar våre pent innpakka konfektesker rundt til alle naboene, og fikk en ny som vi skulle ta med hjem.

Adventstida var ei tid som var smekkfull av kos og forventninger. Fra familien på Vestlandet kom det en stor kasse med julegaver, pinnekjøtt og ferdigsmurte lefser. Når jeg kjenner godt etter, så kan jeg kjenne smaken av den lille lefsebiten vi fikk spise før resten havna i fryseren! Noen skap og kott ble erklært som forbudt område. Det gjorde nysgjerrigheten nesten uutholdelig, men jeg var snill jente og gjorde som jeg fikk beskjed om.

Av og til lurer jeg på hva mine unger vil huske fra sin barndom. Jeg forestiller at det må være mye vanskeligere å finne én ting fordi det skjer så mye mer for dem, hele tida.

Jeg ønsker alle ei fin adventsstid! Fyll den med kos og aktiviteter som kan gi gode minner!




tirsdag 25. november 2014

Litt mer om barneoppdragelse...

Jeg har tidligere skrevet et laaangt innlegg om dette i juli. Grunnen til at jeg tar det opp igjen, er at en artikkel skrevet av en svensk blogger har blitt grundig delt og kommentert på sosiale medier det siste døgnet - også av meg. Artikkelen kan leses her, og jeg er veldig enig i det meste hun skriver.

Jeg er, som tidligere sagt, ingen ekspert på barneoppdragelse, men jeg har oppdratt barn som er i ferd med å bli voksne og som er voksne. Dermed sitter jeg på er en del erfaringer, både ting som jeg ser fungerte og ting som jeg godt kunne latt være. Denne gangen vil jeg oppsumere hva jeg har tro på og hva som jeg ikke har så stor tro på.

Det aller viktigste som ligge i bunnen er at ungene vet at foreldrene er glad i dem. Helt betingelsesløst glad i dem. Det aller verste jeg hører er ting som "Nå må du oppføre deg pent, ellers blir ikke mamma så glad i deg!" Da får jeg lyst til å filleriste de foreldrene, og ja! Jeg har hørt det! Det ungene sier eller gjør skal ikke ha noe å si for hvor glad du er i barnet ditt! Jeg var nøye på å fortelle dem at det nettopp var fordi jeg var glad i dem at jeg ble sint. Å se at noen jeg bryr meg om og er veldig glad i oppfører seg helt tullete, det er det som gjør meg sint, frustrert og lei meg.

Jeg tror at barn skal ha klare grenser for hva som er greit eller ikke greit å si eller gjøre. Grenseløse barn blir ofte utrygge barn. Jeg mener også at å bryte disse grensene skal få konsekvenser. "Straff" er nærmest blitt et skjellsord og en styggedom som man ikke sier høyt. Om man kaller det straff eller noe annet: jeg tror at bortfall av goder er den mest effektive formen for "straff". Og så er det viktig at det er forhold mellom "forseelse" og "straff", både i dimensjon og tid. Noe som skjer i februar skal ikke få konskvenser for ferieturen i juli...

Jeg tror på ingen måte det er skadelig å kjefte på barna. Det tåler de, og jeg er absolutt ikke glad i "dilling"! Jeg har imidlertid ikke tro på å kjefte hele tida for alt mulig. Hvis man går og småkjefter hele tida, så vil det ikke ha den effekten man kanskje håper at det skal ha. Da går det i stedet fort over til en måte å prate på som ikke er bra i det hele tatt. I tillegg til at man altså ikke får noen effekt av det, så vil det forsure og ødelegge forholdet innad i familien. Småkjefting smitter, og til slutt blir det til at alle er sure og mugne mot hverandre hele tida. Det er ikke noe bra, verken for barna eller de voksne.

Jeg har tro på å snakke med ungene. Min erfaring er at et "Nei" som blir forklart blir mye lettere godtatt enn et "Nei" fordi det bare er sånn. Jeg har ikke tro på å forhandle om alt. Noen ganger skjer ting fort, og da er det ingen stor fordel at ungene er vant til at alt skal forhandles om. I verste fall kan det oppstå farlige situasjoner. Jeg har kontakt med en del lærere, både familie og venner. De kan fortelle at den oppvoksende generasjonen er en generasjon av forhandlere. Det sier seg selv at i en klasse med 20-30 elever, så kan man ikke forhandle om alt mulig. Da vil man ikke få gjort det man er der for, nemlig å undervise ungene for at de skal lære.

Men selvfølgelig: noen ting skal ungene kunne forhandle om, og noe skal ungene få bestemme. Da er det viktig at de får reelle valgalternativer. Sønnen til noen venner av oss elsket å dusje! Han kunne dusje i timesvis. Da fikk han selvfølgelig ikke spørsmål om han skulle skru av vannet, men om det var han eller mamma/pappa som skulle gjøre det.

Som jeg har sagt tidligere: å oppdra barna er viktig av mange grunner, og det som jeg ser på som de to viktigste er at de skal bli mennesker som det er ok for andre å være sammen med. Mennesker som har omtanke og empati og som ikke er sneversynte egoister. For det andre handler det om den feedbacken jeg ønsker de skal få i oppveksten. Barn merker om andre, både voksne og barn, liker dem eller ikke. Hvis barn stadig får en følelse av at andre ikke liker dem, så tror jeg det kan være mer skadelig enn om de blir irettesatt av oss foreldre når de gjør noe som ikke er bra.

tirsdag 18. november 2014

En boligstyler til jul?

Jeg blir stadig overraska over hva som dukker opp av tilbud. I dagens tb.no kan man lese om et nytt tilbud: nemlig boligstylere som vil pynte huset ditt til jul. Jeg blir altså overraska, men langt fra sjokkert! Dette følger bare etter mange andre lignende tilbud som har dukket opp de siste åra. Vaskehjelp har blitt veldig vanlig, og det å få en kasse mat og oppskrifter levert på døra er det flere og flere som benytter seg av. Og bare så dere vet hvor dere har meg: boligstylist til jul synes jeg ikke er noe annet enn reindyrka jåleri! Det sier meg at det er blitt altfor mange mennesker i dette landet som har litt for mye penger...

Mange av oss har ledd godt av Øystein Sundes "Folk til slikt". Den har harselert litt godmodig med disse som ikke kan gjøre de kjipe oppgavene sjøl, men som ansetter andre til å gjøre dem for seg. Jeg nevnte vaskehjelper og ferdig planlagte middager. I tillegg har vi hundeluftere, dekkene dine kan ta inn på hotell for vinteren, du kan leie noen til å arrangere festene dine og du trenger snart ikke å gjøre noen ting sjøl lenger.

Så sier du kanskje: folk må da få lov til å bruke sin egen tid og sine egne penger til hva de vil. Selvfølgelig kan de det! Jeg forbeholder meg likevel retten til både å synes og å si høyt at jeg synes dette er komplett idiotisk.

Det som er litt mer alvorlig er tendensen man merker i frivillig arbeid av ulike slag. For også her ønsker de pengesterke å "kjøpe seg ut" av dugnader. Vi merka det allerede for 10-15 år siden i borettslaget vi bodde. Det kom stadig ønsker om å betale et par hundrelapper for å slippe dugnaden, altså slippe et par timers hagearbeid sammen med naboene og avslutte ettermiddagen med kaffe/brus og boller/kringler sammen med mange hyggelige mennesker?!

Enda verre blir det når disse pengesterke menneskene legger føringer for hvordan andre skal bruke de pengene de ikke har... En skoleklasse skulle på skoletur til utlandet. Elevene selv hadde mange gode ideer til hvordan de kunne samle inn penger til turen. På foreldremøtet var det noen foreldre som mente at pengeinnsamling bare var noe tull. Foreldrene kunne heller betale det turen kostet selv. At det blant foreldrene satt lavtlønnede foreldre med aleneomsorg for flere barn, streifet dem tydeligvis ikke - eller så brydde de seg rett og slett ikke om det!

Men tilbake til de som får andre til å pynte huset sitt til jul - hvis man har det travlet at man ikke har tid til å kose seg med å pynte til jul selv, da har man egentlig blitt ganske fattig...

Et garantert ikke-godkjent juletre for en julestylist

onsdag 12. november 2014

Juletradisjoner

Vi er allerede et godt stykke inn i november. Det betyr at jeg har lov til både å glede meg til, og begynne å forberede jula. Jeg er et julemenneske! Jeg elsker jula og alt som hører med, men jeg er, om mulig, enda mer glad i advent og førjulstida. For at jeg skal ha mest mulig tid til å glede meg til jul, så strekker jeg førjulstida nesten til 1. november.

Da jeg var lita, så pleide mamma å henge opp ei enkel lyspære i det ene kjøkkenvinduet over bakebenken i ukene før jul. Godt bakelys i mørketida var viktig. Da likte jeg meg ekstra godt på kjøkkenet. Da bodde jeg ved kjøkkenbordet hvor jeg gjorde lekser, tegnet og lekte med småbiler eller papirdukker, mens jeg snuste inn lukta av småkaker, lefser og flatbrød.

Jul er tradisjoner. I fjor ble sønnen min og jeg sittende og snakke litt om våre tradisjoner i forhold til andres. Vi kom fram til at vi gjør en del ting og spiser en del som ikke alle andre gjør. Da mannen min og jeg gifta oss, så plukka vi de tingene fra hver våre juletradisjoner som vi ville ha med videre, det samme som våre foreldre og besteforeldre hadde gjort før oss. Derfor har vi tradisjoner fra flere kanter av landet.

Jeg baker sjelden småkaker. Jeg er så heldig at svigermor pleier å komme med noen bokser med krumkaker, smultringer og ei kransekake. Ungene pleier å bake og pynte pepperkaker, og så kaster jeg dem i november året etter... (Noen blir faktisk spist, men på langt nær alle!)



Men det er et par ting som jeg bake:

Potetlefser - disse baker jeg sammen med svigermor og av og til svigerinne. De skal brukes til middagen på julaften, jeg kommer tilbake til den.




Flatbrød - jeg må bake flatbrød hvert år. En av grunnene kommer jeg tilbake til senere. Hjemmebakt flatbrød er kjempegodt. Vi bruker det sammen med spekemat til grøten, og det spises ganske mye flatbrød med melk og sukker i ukene før jul.

Krinalefser - det er en tradisjon fra Helgeland/Nordland. Det er de aller beste lefsene som finnes! Det er litt arbeid å lage dem, men det hjelper ikke! De må være på plass før jula ringes inn!


Rangsundkjeks - det er noen myke, tykke havrekjeks. De er kjempegode med brunost eller gomme på. De spises til frokost i hele jula sammen med



Vannkringler - det er gjærkringler som får en rask tur oppi kokende vann før de stekes i ovnen.

Det hender jeg baker noen få typer småkaker også, men det er sjelden, og som regel ikke de samme hvert år.


Vi må også koke gomme. Jeg koker en hvit gomme fra Helgeland, og det er stort sett den som spises av pålegg her i huset i løpet av jula. Den er også nesten helt nødvendig på krinalefsene.

Da jeg ble kjent med gubben, var det en stor hake ved ham: han var østlending. Jeg så for meg en hard kamp mot ribbe på julaften. Heldigvis er svigerforeldrene mine fra Sørlandet, så han var vant med pinnekjøtt, akkurat som meg. Det lyninnførte nemlig min vestlandsmor da hun forsto at pappa ikke var vant med en fast julemiddag. Gjett om jeg var lykkelig! Det hadde nemlig ikke vært helt aktuelt for meg å spise den griseribba på selveste julaften, ikke uten en voldsom kamp, i alle fall. Han pleide å spise potetlefser til pinnekjøttet mens jeg var vant med å spise riskrem til dessert, så da tok vi inn begge deler.



Før vi kommer så langt som til middagen på julaften, så har vi en formiddagstradisjon: vi spiser mølje - eller melje, som vi sier. Det er en ting som min oldemor tok med fra Gudbrandsdalen og opp til Helgeland for mange, mange år siden. Jeg har en liten mistanke om at den er blitt litt nordlandspåvirka. Det består av hjemmebakt flatbrød som bløtes med kraft fra sauerull eller pinnekjøtt. Oppå den har vi sirup - det er nordlandstøtsjen! Vi spiser nemlig sirup på veldig mye mer enn mange andre her i landet...

Lillejulaften er det grøt med mandel og marsipangris til premie. Jeg har til og med kjøpt egne julegrøtskåler spesielt til dette. Hvem som får mandelen, og hvem som fikk den i fjor, i forfjor og året før det diskuteres stort sett hvert år, og av og til må mor finne fram 10-årsdagboka si. Heldigvis begynte jeg tidlig å få med hvem som vant årets gris... Ett år hadde vi skrapt gryta, men ingen hadde fått mandelen. Da vi kikka oppi gryta, så satt den fast langt oppe på gryteveggen. Da tok jeg en sjefsavgjørelse og lot den tilfalle meg. Det var tross alt jeg som hadde stått og kokt den grøten!


lørdag 8. november 2014

Ta vare på øyeblikkene!

Jeg har, i alle fall etter at jeg fikk barn, vært veldig opptatt av å nyte øyeblikkene. Det å være til stede her og nå.

Jeg har alltid reagert på de som hele tida ser framover, de som ser fram til alt som skal skje senere. De som ser fram til at ungene skal bli større, klare mer og bli mer selvstendig. De som venter på at de skal få bedre økonomi, eller bedre tid. Jeg synes det må være så trist å ha det sånn. Hvis man hele tida venter på det som skal komme, da går man egentlig glipp av livet. Mens ungene er små, mens man har dårlig råd, eller dårlig tid, så må man sørge for å gjøre det som skjer nå meningsfullt.

Så har du de som bare ser tilbake og tenker på det som har vært. Mange er litt redde for forandringer. De vil helst at ingenting skal være annerledes enn det har vært. Sånn er ikke livet. Men at ting blir annerledes enn før betyr ikke at det blir dårligere. Andre bruker så mye tid på å tenke på alt det fine som har vært at de går glipp alt det flotte som hender nå.

Av og til skjer det ting som gjør at dette blir enda viktigere enn ellers. I løpet av det siste halvannet året har jeg hatt flere venner og bekjente som har blitt alvorlig syke. Noen har blitt friske igjen, mens andre ikke har klart seg. Når man opplever at mennesker på sin egen alder, kanskje med barn som er på alder med ens egne, som blir borte, da blir viktigheten av å gripe dagen enda tydeligere.

Det som var vært er forbi. Dagene framover vet man ingenting om. Livet er utrolig skjørt - vær til stede i livet ditt, akkurat her og nå!

mandag 3. november 2014

Kofteprosjekt - oppdatering

Her tidligere i høst hadde jeg et innlegg om at jeg hadde begynt å strikke kofte. Jeg! Som er er verdensmester både i tålmodighet og utholdenhet når det gjelder håndarbeid. Mine venner får ukentlige oppdateringer på Facebook, men jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering her også. Jo flere som vet om det, jo større er sjansen for at den blir helt ferdig - tror jeg...

Det har gått åtte uker siden jeg starta, og jeg begynte med ermene. Dette er en dyd av nødvendighet for at hele jakka skal bli ferdig. Starter jeg med bolen, så er det en ganske stor risiko for at det bare blir vest.




Underveis har jeg vært nødt til å rekke opp litt et par ganger. Det er særdeles kritisk for min utholdenhet, men det har gått bra. Jeg har rekt opp, strikka på nytt og blitt fortalt at dette skjer alle. Det har lite å si for meg. Her gjelder virkelig ikke Felles skjebne - felles trøst!




Jeg hadde blant annet kommet så langt på bolen som på bildet over da jeg oppdaga at jeg hadde glemt å lage knapphull. Også vrangbord, som er sååå kjedelig å strikke! Jaja, etter det har det gått bra - så langt.



Her er jeg nå, etter to måneders strikking. Jeg har så langt holdt koken ganske jevnt, og det er en bra ting. Det er når jeg legger det fra meg noen dager at disse prosjektene mine fort havner i kategorien "Irenes halvferdige..."

Jeg lover å si fra når kofta er ferdig! (Legg merke til: jeg sa når... )