onsdag 28. januar 2015

Sier du "Hei"?

I dag kunne jeg lese et innlegg hos Mammadamen som handlet om noe som jeg også har tenkt en del på, nemlig om å hilse på mennesker som man ikke kjenner. Jeg har jo vokst på ei bittelita øy nordpå, og der kjente alle hverandre. Å la være å si hei til de vi møtte ville vært vanvittig uhøflig. Da jeg flytta bort, oppdaga jeg at det ikke er like selvfølgelig å hilse på alle man møter - hvis man ikke går på tur da. Når man er ute i skog og mark, til fots eller på ski, da hilser man på hverandre. Det synes jeg er veldig hyggelig!

Da jeg skulle gå på videregående, flytta jeg til Trondheim. Der skjønte jeg at det ikke var nødvendig å si hei til alle jeg møtte, Trondheim er tross alt en stor by, men det var en ting som jeg syntes var kjemperart: Jeg tok buss til skolen, hver morgen til samme tid. Det tok ikke mange dagene før jeg syntes det ville være naturlig å smile og nikke til de andre når jeg ankom holdeplassen. Det var lettere sagt enn gjort - det var nemlig ikke mulig å få øyekontakt med dem en gang. Sånn fortsatte det i alle tre åra. Ingen smilte, ingen nikket, ingen sa "Hei".

En spesiell episode husker jeg særlig godt, og det var da jeg avskrev hele gjengen som håpløse tilfeller. Det hadde snødd masse på natta. Veien og busslomma var brøyta og det samme var gangveien hvor holdeplassen var. Når jeg skulle til bussen, kom jeg gående langs veien og gikk inn på bussholdeplassen fra busslomma. Denne morgenen kom jeg ruslende og oppdaga at jeg måtte forsere en 60-70 cm høy snømur mellom veien og gangveien. Snøen var løs, og man kan vel si at denne kanten ikke ble forsert på en spesielt elegant måte. Da jeg så, prustende og pesende, hadde kommet meg over kanten, med snø fra topp til tå, så jeg at ca en halv meter fra der jeg hadde kravla over var det en åpning hvor man skulle kunne komme seg inn på bussen - selvfølgelig. Jeg ble ganske så lattermild da jeg oppdaga det og kikka rundt på de andre, for det måtte da være noen av de andre som syntes dette var like urkomisk som meg... eller...? Neida! Der sto samme gjengen med steinansikter. Ikke en eneste en så mye som trakk litt på smilebåndet. Hadde jeg sett noen gjøre det samme som jeg gjorde, så tror jeg at jeg hadde brølt høyt av latter.

Etter flere år i Trondheim og Kristiansand, hvor man heller ikke sånn uten videre hilser på alle, flytta vi til et mindre sted. Der var det helt vanlig å hilse på de du traff når du gikk på gangveien, selv om du aldri hadde sett dem før. Det var blitt uvant, men det var også veldig koselig.

Min oppvekst sitter nok litt i ryggmargen, jeg synes det er naturlig å hilse på de jeg vet hvem er. For eksempel, så ville det være helt utenkelig ikke å si hei til andre foreldre år man leverer og henter i barnehagen, som Mammadamen skriver om. Jeg kan også finne på å smile til helt fremmede mennesker, men det fostrer mange ulike reaksjoner. Noen smiler tilbake, andre ser litt overraska ut, men smiler tilbake. Andre igjen blir flakkende i blikket og later som de ikke har sett meg. Det har nesten blitt litt sånn at hvis noen du ikke kjenner snakker til deg, så blir man nesten litt redd for den mentale tilstanden til vedkommende.

Nå er vi forskjellige, noen er utadvente og kontaktsøkende mens andre er sjenerte og kanskje litt inneslutta. Det er helt greit. Jeg har for så vidt ingen tanke om at alle skal være nødt til å prate med hverandre hele tiden, men det å hilse på mennesker som du av en eller annen grunn treffer jevnlig, det handler om normal folkeskikk og høflighet.


onsdag 21. januar 2015

Hverdagslykke

Jeg prøver alltid å se på livet fra en positiv side. Jeg er nemlig overbevist om at det gir meg et bedre liv. Selvfølgelig hender det at det skjer kjipe ting som jeg ikke får gjort noe med, men ved å være sur og sint på grunn av sånne ting gjør jeg jo bare at livet mitt, og tilværelsen til de som er rundt meg, blir verre enn hvis jeg klarer å la være. Jeg har ikke alltid vært sånn, før kunne jeg bruke mye tid og krefter på å irritere meg over ting som jeg ikke hadde kontroll på. Det var vel mannen min som fortalte meg at det var litt bortkasta energi, og så bestemte jeg meg rett og slett for å begynne å bruke de kreftene og den energien på andre ting.

Jeg er jo for eksempel ekstremt glad i vinter, kulde og snø. Når uke etter uke av vinteren går mens gradestokken viser plussgrader og regnet siler, så er det ingen hemmelighet at er ganske langt fra mitt drømmevær. Endrer været seg hvis jeg blir sur og irritabel? Nei, faktisk ikke! Endrer det seg hvis jeg holder humøret oppe? Nei, heller ikke det gjør noe med været, men det gjør noe med meg. Derfor velger jeg å konstatere at det er ordentlig møkkavær for tida mens jeg krysser fingrene for at det skal snu.

Jeg har i tillegg alltid hatt en evne til å legge merke til småting som gjør meg glad, jeg kaller det "små øyeblikk av lykke". Det kan være mye forskjellig. Det kan for eksempel være å kjøre til eller fra jobb mens himmelen flammer i en spektakulær soloppgang eller -nedgang, som for eksempel denne som jeg kunne nyte på vei hjem fra jobb en novemberdag i forfjor:


Det trenger likevel ikke å være så spesielt som dette. Det å gå en tur i gnistrende kulde, eller å stå og beundre et rimhvitt tre mot nattsvart himmel eller det kan være å sitte ute en varm forsommerkveld mens jeg kjenner på lukta av syrin. Det kan være å høre en sang som plutselig treffer meg på en spesiell måte. Jeg har fått ilinger ned langs ryggraden av en uventa akkordgang og hjerteklapp av en sprakende vintermorgenhimmel.

I går var jeg på kafé sammen med en tidligere kollega som jeg ikke har sett på lenge. Det i seg selv er kjempekoselig, men så var det noen småting som gjorde dette kaketreffet ekstra fint. Vi hadde fått et lite bord innerst i lokalet med utsikt over småbåthavna. Når vi satt der i dempa belysning, varmt og tørt, med levende lys på bordet, og kikka ut på snøen og havna, og spiste kake mens vi skravla som om vi hadde vært på jobb sammen i går, da kjente jeg at livet er innmari ålreit!








tirsdag 20. januar 2015

Snøkaos på Østlandet - igjen...

Jeg tror jeg nevner dette hvert år, men nå har det altså skjedd igjen! Snøen har kommet! I januar! I Norge! Til og med på Østlandet!! Og som vanlig så aner den generelle mannen i gata ikke hvordan dette skal håndteres. Virkelig? Snø? I år igjen? Hvordan var nå dette igjen, bånn gass når vi skal kjøre bil, eller?

Hva er det egentlig med det norske folk? Må jeg få minne om Norges plassering på kloden: vi ligger faktisk ikke såå innmari langt fra Nordpolen. På denne tida av året vender denne delen av jorda vekk fra sola og ut mot det store, kalde verdensrommet. Det er derfor helt normalt med snø og kuldegrader. Og selv om verden opplever en oppvarming som ikke er bra, så er jeg ganske sikker på at vi vil oppleve snøfall her oppe også de neste åra.

I år er det faktisk mange som ringer politiet fordi det snør og man ikke rekker jobben. Ok, hvis man jobber i politiet, så kan jeg faktisk forstå det. Det er jo greit å si fra på arbeidsplassen hvis man ser at man blir forsinka, men jeg tror ikke det først og fremst var politifolk som ringte. Hva de mener at politiet skal kunne gjøre med det er jeg imidlertid noe usikker på.

Jeg velger forresten å holde bilen i garasjen i dag. Det er ikke fordi jeg ikke vet hvordan bilen skal håndteres på dette føret, men jeg har et ønske om å holde meg lengst mulig unna alle de som ikke gjør det.

Ha en flott vinterdag der ute!

Arkivfoto, men jeg håper på like mye snø i år også!

mandag 19. januar 2015

Januarbordtanker

På lørdag var jeg på Januarbord for oss som sitter i styret i skolekorpset og våre -feller. Det var en veldig fin kveld sammen med mange koselige mennesker!

Jeg har snart ni år bak meg som sekretær i bygdas skolekorps. Da jeg satt på mitt første styremøte sammen med ei til som var nyvalgt, fikk vi høre at styreleder og korpsleder hadde vært med i henholdsvis seks og fem år. Vi kikka på hverandre og tenkte det samme: lenge blir nok ikke vi sittende - begge sitter fortsatt. Selv om det har vært ganske stabilt, så har det naturlig nok likevel vært litt utskiftninger både i styre og andre verv som hører til korpset.

En av de fine tingene med å være i styret er nettopp alle de flotte menneskene jeg har truffet i løpet av disse åra. Mange av dem hadde jeg nok aldri blitt kjent med hvis det ikke hadde vært for korpset. I tillegg til de som har hatt verv, så er det også alle de fantastiske foreldrene vi har hatt kontakt med. Jeg har hele tida sagt at dette er det morsomste vervet jeg har hatt som voksen! Jeg stortrives sammen med de flotte barna og ungdommene som er med, men det at jeg også har fått bli kjent med så mange fine foreldre og andre voksne gjør det enda bedre.

I korpset vårt har vi hatt mye fokus på det sosiale. Vi tror nemlig at både det sosiale og det musikalske er like viktig for å få til et bra korps. Hvis musikantene trives godt, så blir de værende lenger, og da blir de også flinkere til å spille. Men vi har kommet fram til at det er like viktig at de voksne også trives og har det bra. Vi tror nemlig at når de voksne viser at de har det bra sammen, så vil det smitte over på de som spiller og driller. Resultatet er et knakende godt miljø for alle.



lørdag 17. januar 2015

Åra går...

Jeg følger med på flere blogger som er skrevet av småbarnsforeldre. Jeg er nok ikke i deres hovedmålgruppe, men jeg synes det er både moro og koselig å lese dem. Det er ganske mye gjenkjennbart å lese, og det føles ikke som det er lenge siden jeg var der selv. I tillegg er det artig å oppdage hvor fort og effektivt man glemmer det som var av småbarnsstrev.

Selv om jeg likte perioden som småbarnsmor, så synes jeg det er helt greit at de blir eldre og voksne. Så er det noen hendelser og episoder som minner meg om at jeg ikke skal ha den daglige omsorgen for dem alltid, og at den perioden jeg har det egentlig er ganske kort.

Noen sånne milepæler er selvfølgelig sånne ting som skolestart, overgang til ungdomsskole og til videregående skole. Det er likt for alle. I tillegg er det noen som er mer personlige, små og store aha-opplevelser som forteller oss at de blir mer selvstendige. For eksempel første gang de tok bussen til byen sammen med venner, første overnattingstur til andre enn familie og lignende.

Jeg husker første gang eldstemann skulle ut og fly alene. Han var 14 år og skulle til Trøndelag på en ungdomskonferanse for korpstillitsvalgte. En fem år eldre kamerat skulle også dit, men han skulle komme med et annet fly fra en annen by og møte ham der oppe. Det var mannen som kjørte ham til flyplassen, og han syntes det var fryktelig rart å stå igjen i avgangshallen og se 14-åringen rusle alene gjennom sikkerhetskontrollen. Senere har jeg gjort det samme med den yngste, det var ikke mindre rart selv om de da var to som reiste sammen.

En annen ting som var rart var første gangen jeg så bilen vår kjøre avgårde mens både gubben og jeg satt i stua...

Det rareste er likevel når de flytter hjemmefra. Mange tror det må være veldig trist, men jeg synes ikke det. Jeg tror jeg hadde syntes det hadde vært både tristere og mer bekymringsfullt hvis de ble boende hjemme for lenge! Det naturlige er jo at de skal bli selvstendige mennesker. Det er det som er målet med hele oppdragelsen: å gjøre dem til oppegående og selvtenkende personer som klarer å stå på egne ben. Dette har vært en gradvis prosess som starta veldig tidlig. Litt etter litt har vi gitt dem lov til mer og mer, og det har vært fint å se den mestringsfølelsen de har hatt når de har "fiksa" en ny ting.


onsdag 7. januar 2015

Vi som er late...

Det var kanskje flere enn meg som leste forbrukerstoff fra vg.no i går hvor "interiørekspert" Halvor Bakke fortalte oss at han ble provosert av de... oss som har julepynten opp ennå. Tenk det: provosert! Jeg så mange som  lot seg provosere av ham. Det gjorde ikke jeg, men jeg synes heller det er ganske urkomisk at noen lar seg provosere av hva andre gjør i sitt hus, men han om det! Artikkelen ble flittig delt i sosiale medier, og felles for alle kommentarfelt var at Bakkes støttespillere glimret med sitt fravær.

Så begynte jeg å tenke litt: hvorfor reagerte folk såpass som de gjorde? Jeg tror det har med toleranse å gjøre, og da en skjevhet i toleransebegrepet. Hvis vi som pynter til jul på lillejulaften tillater oss å antyde at det muligens, sånn tradisjonelt sett, er litt tidlig å slenge opp alt av julepynt 1. desember så får vi virkelig passet vårt påskrevet. For vi har da ikke noe med hva andre gjør! VI skal da ikke fortelle andre hva som er riktig eller galt! Men så skal altså en eller annen forståsegpåer komme her og kalle oss late når vi ikke pælmer juletre og pynt ut seinest 1. nyttårsdag!?

Jeg har selv fått så ørene flagra etter at jeg sa at jeg liker å la advent være advent og jul være jul. Hvem var jeg, liksom, som kom her og fortalte andre hva som var riktig og galt - noe jeg altså ikke gjorde. Det skjedde på en juleside på Facebook, så det er mulig jeg stakk handa langt ned i et vepsebol, men...

Jeg var forresten enig med Halvor Bakke i en ting: jula varer i tre uker. Altså fra julaften til 13. januar. Smak litt på ordet 1. juledag... Han mener forresten at det nå er på tide å få inn vårinteriøret. Lenge leve utålmodigheten! Hvis det er helt håpløst med jul i januar, så er det i alle fall tåpelig å drasse fram våren midt på vinteren!

På tide å kaste ut treet? Næsj, tar det en annen dag!



Fortsatt heeelt innafor


(Hvor i all verden var det forresten jeg la det vårinteriøret mitt da jeg rydda det bort 1. mars i fjor for å gi plass til sommerinteriøret...?)

mandag 5. januar 2015

Velkommen hverdag.

Klokka halv sju i dag tidlig ble jeg hardt og brutalt vekket av vekkerklokka mi som sto og ropte og bar seg og sendte meg tilbake til hverdagen. Selv om jula holder stand her i huset noen dager til når det gjelder juletre og annen julepynt, så var det tilbake til skole og jobb for de fleste i dag. Jeg er veldig glad i hverdager, jeg synes det er deilig med rutiner og jeg synes det er godt å komme i gang med normalen.

I år skulle visst juleferien være omtrent så lang som det er mulig å få den, men likevel så synes jeg den gikk nesten i forteste laget.

Det var en ganske begivenhetsrik juleferie, og jeg fikk også oppleve noen atmosfæriske godbiter. Det setter en ekstra spiss på årets jul!

Siste søndag før jul var vi i Juletreskogen og hentet juletre. Resultatet så dere i Romjulskosinnlegget mitt.

Vi får følge litt med på dette og ta det når det blir passe...
Mandag før jul var vi ute og kjørte en tur. Jeg kikka raskt ut av sidevinduet mitt og holdt nesten på å kjøre av veien. Der så jeg det flotteste perlemorskyene jeg har sett til nå i mitt liv. Da var det bare å komme seg hjem for å hente fotoapparatet og komme seg ut igjen.



Natt til selveste julaften var vi ute og så på nordlyset. Jeg må innrømme at jeg ikke syntes det var spesielt spektakulært, min sønn har for lenge siden gitt det navnet "søringnordlys", men det var nå litt artig å se det likevel. Nå har også hele ungeflokken sett nordlys på ordentlig, men jeg burde nok ta dem med nordover for å vise dem litt skikkelig nordlys.




Nå har det faktisk vært nordlys her i Sør-Norge flere ganger i løpet av jule- og nyttårshelga. Det må gjerne fortsette utover i januar.

Nyttårsaften stakk alle ungene av, og vi gamlingan valgte rett og slett å ta en rolig feiring bare vi to, med god mat og spill. Det er noe vi pleier å gjøre, også når vi har besøk. Både brettspill og puslespill er skrekkelig sosialt og kjempemoro! Ved midnatt var vi ute og sendte opp litt fyrverkeri sammen med naboene.

Ellers har vi feiret bursdager til to svigerinner og ei niese, og vi har truffet familie. Men nå er altså hverdagen tilbake, og det kjennes ganske greit ut.