lørdag 26. september 2015

Likestilling... eller ikke?

Jeg har vokst opp i et hjem som var ganske "tradisjonelt" med tanke på arbeisdfordeling. Mamma var hjemmeværende husmor, sånn som de fleste mødre på 50-, 60- og til dels 70-tallet var. Hun hadde riktignok en vaskejobb på ettermiddagene, og jeg forsto at det satt litt langt inne hos pappa i begynnelsen at hun begynte å jobbe. Han var redd for at andre skulle tro at han ikke klarte å forsørge familien sin, sånn som menn skulle på den tida. Når hun først fikk den jobben, så tror jeg likevel han syntes det var helt greit. Han så jo at hun trivdes med det.

Samtidig var pappa en mann som kunne ta et tak hjemme i huset. Han vaska hus og vaska opp, og jeg tror han syntes det også var greit. Men ettersom han jobba og mamma var hjemmeværende, så var det likevel naturlig at arbeidsfordelingen i hovedtrekk var "tradisjonell".

Jeg har aldri tenkt på mamma som feminist, og det var hun på ingen måte. Likevel var hun nok litt forut for sin tid i tankegangen på enkelte områder. Det forsto jeg da jeg ble voksen.

Jeg er oppdratt til selvstendighet. Mammas hovedmål med oppdragelsen var å gjøre oss selvstendige og uavhengige av andre. I det lå det å kunne styre egen økonomi, få en utdannelse, flytte hjemmefra i "rimelig" alder (det var stort sett ikke noe problem, da alt av videregående skoler befant seg utenfor kommunen...). Jeg har trodd at alle i min generasjon har blitt oppdratt på lignende måte, og jeg har tenkt at det er normalt for damer i min generasjon å ha kontroll over seg selv og sitt eget liv. Likedan har jeg trodd at det har vært normalt for menn i min generasjon å kunne det meste av huslige sysler.

Stor blir derfor forbauselsen hver gang jeg skjønner at jeg tar feil. For noen dager siden hadde Casa Kaos et innlegg om hvorfor kvinner ofte er så mye mer slitne enn menn selv om man deler 50/50 på alt. Jeg ble fasinert over å lese kommentarene under dette innlegget.

Som vanlig er det mange som ikke skjønner at dette innlegget er satt litt på spissen, men det var ikke det som jeg ble mest fasinert over. Det var den generelle tankegangen om hva damer "normalt" gjør og hva menn "normalt" gjør. Vi snakker 2015! Det var noen gjengangere der, en av dem var økonomi, andre var snømåking og plenklipping og selvfølgelig alt som har med bil å gjøre.

Her kommer et lite utvalg etterfulgt av hva som er vanlig her i huset.

"Hvem betaler regningene?" - Vi! I perioder har jeg stort sett gjort det, i andre perioder har det blitt til at han har gjort det, men begge har full oversikt over økonomien. Jeg vet at det finnes damer på min alder som ikke aner hvor mye verken de selv eller mannen tjener. Det synes jeg er på grensen til skremmende.

"Hvem måker snø og klipper plen?" - I prinsippet begge to. Mannen har nok tatt hovedstøyten med snøen de siste åra på grunn av min litt hanglete rygg, men jeg måker like gjerne. Plenklipping er satt bort til avkommet, men begge vi voksne gjøre det også og kanskje oftest jeg.

"Hvem fyller bensin(!)?" - I hovedtrekk jeg ettersom det er jeg som bruker bilen mest. Det overrasket meg forresten veldig første gang jeg forsto at det var damer som syntes at det var vanskelig å fylle bensin, eller diesel. Det er det ikke!

"Hvem fjerner hår fra sluket?" - Begge. Vi har to bad og bruker hver vår dusj, så han fjerner hår på badet nede og jeg på badet oppe.

Når det gjelder klær, så vasker jeg og han bretter og legger på plass. Matlaging og husvask tar vi litt hver, alt etter hva som passer. Han stryker sine egne skjorter. Begge beiser, begge vasker og polerer bil - som oftest sammen!

Mine barn er oppdratt til at det ikke er noen forskjell på hva gutter og jenter kan eller bør gjøre, Og jeg har sett at det er både nødvendig og viktig. Jeg ser at mange unge, særlig jenter, har tatt ett skritt bakover når det gjelder likestilling, og det synes jeg også er ganske skremmende.

Mitt mål med oppdragelsen av mine barn har vært det samme som mamma hadde: å gjøre mine barn selvstendige og uavhengige, enten de er gutter eller jenter. Da må de i prinsippet kunne litt om alt.

torsdag 24. september 2015

Skrivetørke

I dag er det én måned siden sist jeg skrev noe her, jeg har vært angrepet av skikkelig skrivetørke, eller skal man kanskje si skrivesperre? Jeg har begynt på flere innlegg, men ingen av dem har gått helt inn for landing ennå, så får vi se om de noen gang gjør det... Jeg håper det!

Det har vært en ganske hektisk periode, det er den beste forklaringen jeg kan komme med. Siden sist har blant annet årets loppemarked for skolekorpset gått av stabelen. Like travelt og like moro som alltid, og en pen slant på kontoen som kommer musikantene og drillerne våre til gode det neste året.

Glass og serviser venter på sine nye eiere
Østlandet har fått en rimelig god porsjon med regn, og ett av regnskyllene gjorde spesielt inntrykk på vår by. På min vei som skoleskyss en morgen måtte jeg forsere både elver og fosser på veien. Vi bor heldigvis på en liten høyde, så vi slipper alltid billig unna.

Ro, ro, ro din bil...
Vi har heldigvis også hatt mye sol og mange flotte solnedganger. Naturen begynner så smått å få høstfarger, og jeg gleder meg stort over det. Dette er jo min favorittårstid! Jeg elsker høsten, og jeg klarer fortsatt ikke å komme på en eneste negativ ting med denne tida av året!


Det har til og med vært flere kvelder med nordlys, mer enn det har vært her nede på lenge, men likevel...

Å drive egen bedrift krever også sitt. Det tar tid og er mye arbeid å få kundene til å finne meg og bestemme seg for å oppsøke meg. Jeg har vært heldig å få en avtale som letter litt nå i starten, og det er jeg veldig takknemlig for!

I går hadde jeg ei koselig ettermiddagsstund i Oslo sammen med ei venninne jeg ikke har snakka ordentlig med på mer enn 20 år. Vi har hatt kontakt underveis, men det er minst så lenge siden vi to satt og skravla sammen uten menn og barn rundt oss. Det var så fint! Kontakten er der med én gang når vi møtes, og vi kan fjolle og fnise som vi gjorde da vi var 20. Samtidig har vi hatt en del lignende opplevelser gjennom livet som gjør at vi kan ha dype, gode samtaler. Sånne venner er gull verdt! Og jeg er så heldig at jeg har noen av dem.

I dag er det "bare" tre måneder igjen til julaften, og Clas Ohlson har funnet ut at tiden er inne for å stille ut julebelysning. Joda, jeg gleder meg til jul, men først vil jeg ha en laaaang, god høst!