mandag 27. juli 2015

Mitt navn, ditt navn, våre navn...

På midten av nittitallet skulle ei venninne av meg gifte seg med samboeren sin. Hun ville gjerne beholde etternavnet sitt uten å ta mannens navn, og det viste seg at en del reagerte på det. Jeg ble veldig overraska over det, husker jeg. Jeg trodde i min enfoldighet at det var et ikke-tema. Jeg trodde faktisk at verden hadde kommet så langt at det ville være like greit som at hun tok hans navn eller han hennes.

På den tida var det vel mest vanlig at jentene beholdt sitt eget navn som mellomnavn og tok mannens i tillegg. Det var likevel mange andre varianter som var like "normale". Jeg kjente par hvor han hadde gitt avkall på sitt litt kjedelig -sen-navn og tatt hennes. Andre jeg kjente hadde begge bytta til et litt uvanlig slektsnavn som en av dem hadde litt baki slekta. Andre igjen hadde hver sitt etternavn og barna fikk begges, med eller uten bindestrek.

Vi var veldig enige om at vi ville ha ett felles etternavn, hele familien. Siden jeg hadde vokst opp med et høyst ordinært etternavn av typen -sen, så syntes jeg det var litt stas å ha muligheten til å bytte til et litt mer "ordentlig" etternavn. Hadde vi begge hatt navn som Hansen, Jensen eller Olsen, så tror jeg ganske sikkert at vi hadde valgt ett av våre mødres "pikenavn" som begge er litt uvanlige.

Stor ble derfor overraskelsen da jeg her om dagen kunne lese at dette fortsatt er et tema, 20 år etter at jeg sist ble veldig overraska over at det kunne være et tema. Forstemmende var det å gå inn på bloggen pilotfrue.blogg.no - hvor det viser seg at forfatteren aldeles ikke er en frue ennå - og lese at vedkommende mener at jenter bør "føye seg" etter mannen og ta hans navn. Skremmende blir det når en 13-åring - trettenåring! - i kommentarfeltet mener at det er konas plikt, faktisk, å ta mannens etternavn. Sistnevnte kan kanskje unnskyldes med at hun er for ung til å ha tenkt gjennom saken på egenhånd. Det blir likevel ikke mindre skremmende, for hvem er det som overfører sånt tankegods til en trettenåring i 2015?

Dette verste med dette er ikke at ei ung dame ønsker å ta mannens etternavn for at hele familien skal hete det samme, det gjorde jo også jeg. Det verste er at når uttrykk som "føye seg etter mannen" blir brukt av ei ung dame om ting som skal skje i et parforhold, så bekrefter det noe som jeg har vært bekymra for i flere år: verden beveger seg i feil retning: bakover. Det er ikke bra!

tirsdag 21. juli 2015

Sølvbryllup

I dag er det 25 år siden vi gifta oss - vi feirer sølvbryllup.

Jeg husker da mamma og pappa hadde sølvbryllup. Det var ingen stor markering. Vi var i Bodø hos tante og onkel, og jeg tror tante lagde noe ekstra godt til middag den dagen. Kanskje hadde vi is og kransekake til dessert. Jeg var nesten ti år, og for meg hørtes 25 år uendelig lenge ut!

Da mine svigerforeldre hadde sølvbryllup hadde vi ikke fått barn ennå. Svigers tok med seg barn og svigerbarn til Oslo på show med Hege Schøyen og Øyvind Blunck før vi gikk ut og spiste. Det var en veldig koselig kveld, og da også tenkte jeg på 25 år som ganske lenge.

Nå er det altså vi som har sølvbryllup, og det er steinrart! Det er jo ikke lenge i det hele tatt siden vi gifta oss! Dessuten er sølvbryllup sånt som voksne folk har...

Mammadamen sa det så fint: de har gjort avtale om at de skal bli gamle sammen. Det er det vi også har gjort. Da blir målet med alle kimer til konflikt å finne en løsning på dem. Vi kan jo ikke leve et helt liv med uløste konflikter, det hadde blitt grusomt slitsomt.

Denne avtalen har hjulpet oss gjennom studietid, småbarnsperioden, husbygging og storbarnsperioden, og jeg vet at den skal gjøre at vi fortsetter å holde sammen når alle barna har flytta ut. Jeg vet også at vi skal bli besteforeldre sammen hvis vi skulle bli så heldige. Når vi har brukt så mye tid og krefter på å oppdra barna våre sammen, så ville det vel være litt dumt ikke å kose oss sammen med barnebarna?

Et vennepar av oss feira sølvbryllup sist høst under mottoet "Sølv er ikke nederlag!" Nei, sølv er virkelig ikke nederlag, og nå går vi for gull!

lørdag 4. juli 2015

Hjem, hjem langt mot nord!

Jeg er født og har vokst opp i Nord-Norge. Jeg er nordlending! Min oppvekst der oppe har gjort meg til den jeg er. Det at jeg har vært ganske god til å holde på dialekten forsterker den identiteten, og den gjør at andre også tenker på meg som nordlending. Nettopp derfor mener jeg at jeg fortsatt er en helt ordentlig nordlending. Dette på tross av at jeg har bodd lenger i Sør-Norge enn jeg har bodd nordpå.

For det er jo ikke sånn at jeg slutter å være den jeg er selv om jeg flytter litt rundt i landet. Mitt lynne skyldes litt arv og litt miljø. Jeg merker jo at jeg har arva litt fra hver av min vestlandsmor og nordlandsfar, så arven er uavhengig av den landsdelen jeg har vokst opp i. Likevel er det de omgivelsene som jeg har vokst opp i som har forma meg mest.

Jeg er for eksempel vant til å snakke rett fra levra. Det er en del av det nordnorske lynnet som jeg er veldig glad i. Jeg synes det er mye enklere å omgås folk som kaller en spade for en spade og som ikke blir fornærma av at jeg gjør det samme. Det å bo forskjellige steder har lært meg at ikke alle setter like stor pris på det. Jeg prøver å ta hensyn til det, men det hender det glipper - spesielt når tålmodigheten min er brukt opp. Det tar forresten ikke lang tid...

Jeg har også fortsatt i meg en underliggende nordoverlengsel. Det betyr ikke at jeg mistrives her jeg bor. Jeg stortrives her. Det finnes også ting nordpå som jeg ikke savner, for eksempel midnattsola. Jeg er elsker de varme, mørke seinsommerkveldene her nede hvor det går an å sitte ute med levende lys på bordet. Mørketida, derimot, den savner jeg skikkelig. Og så savner jeg selvfølgelig naturen! Beklager å måtte si det, men naturen på Sør- og Østlandet er stort sett veldig kjedelig. Fin! Men kjedelig.

Uansett hvor lenge jeg blir boende på Østlandet, så er og forblir jeg en vaskeekte nordlending!

Litt midnattsol...

Litt nesten midnattsol

Lovund

Tomma

Rødøyløva

Hestmannen med Lovund i venstre bildekant og Træna midt på bildet

Hestmannen sett fra en "riktigere" kant...

Svartisen sett fra Hestmannen