onsdag 29. januar 2014

Et slag for brunosten - og andre grusomt usunne saker...

Her om dagen kom jeg over en skikkelig skrekk-og-gru-blogg. Den er skrevet av en klinisk ernæringsfysiolog, og det er sikkert vel og bra. Men det virker dessverre som om hun er en av disse som har tatt fullstendig overhaling og har ramla godt ned i den ene grøfta. Det kan se ut til at hun har gjort det til sin oppgave i livet å skremme vannet av oss vanlige mennesker som spiser vanlig, normal mat. Og av de tingene som var fryktelig usunt var både brunost, risgrøt, leverpostei, potetmos, fårepølse og kjøttkaker i brun saus. Bloggen går stort sett ut på at du skal tenke på hvordan du kan knipe inn på kaloriene over alt og hele tida!

På en måte kan jeg skjønne hvorfor hun gjør det. Det er en kjensgjerning at det norske folk blir tyngre og latere. Mange spiser den samme kosten man gjorde for 70 år siden men det et helt annet bevegelsesmønter enn man hadde for 70 år siden. Det er jo ingen tvil om at det på sikt kan bære skikkelig galt av sted. I tillegg har vi fått lavkarbotilhengerne som hiver innpå fett i store mengder og klasker på seg skylappene når noen påpeker at lavkarbo og økning av hjerte- karsykdommer kanskje har en sammenheng. Men det blir allikevel så feil!

Man kan ikke vie et liv til uavlatelig å tenke på hvor mange kalorier man til enhver tid får i seg og hvor neste tanke er: hvordan kan jeg knipe inn så de blir enda færre? Hva i all verden slags liv blir det? Og man har faktisk behov for litt fett også.Hadde man spist loff med leverpostei og salami til hvert brødmåltid, og grøt og kjøttkaker med potetmos til middag annenhver dag, så er jeg helt enig i at det ikke hadde vært sunt. Men det blir så dumt å stemple vanlig, normal norsk mat for usunn - som sådan. Som alltid har det med mengder å gjøre.

Ei tynn stripe med ekte majones over salamien eller tomatskivene nekter jeg å tro er dødelig. Risgrøt er mye melkefett og lite fiber. I tillegg strør man på livsfarlig kanel, sukker og kanskje litt rosiner full av muggsopp før man plasserer en smørklatt i midten. I tillegg drikker man gjerne saft til. Javel! Men man spiser det jo ikke hver dag! Det handler om mengder, men det handler også om vaner. Det handler om å drikke vann til hverdags og saft i helga. Det handler å leve etter Tannpussevisa: Godteri spiser vi bare til fest, som en gang i uka er best!

Jeg vet det finnes mennesker som serverer ungene sine halvgrove, nesten sukkerfrie, "hveteboller" i bursdagen. Det spises bare kaker med cottage cheese og kesam. Gele er bannlyst! Jeg synes oppriktig synd på de som lever sånn. For å sitere et nært familiemedlem av meg: når jeg skal spise kake skal den være full av kalorier og den skal smake godt!

Da slår jeg heller et slag for å røre seg mer! I disse dager har mange av oss gratis treningsmuligheter rett uttafor døra: det er masse snø som skal flyttes på. De fleste bor sånn til at det er mulig å gå turer langs sjøen eller i skogen. Vi har også de velkjente rådene som går på å gå av bussen et stopp eller to før man egentlig skal, og det å bruke trappa i stedet for heisen. Da kan dere spise grovbrød med brunost og kjøttkaker i brun saus med god samvittighet.

Jeg vet at jeg skrev om dette for ikke så lenge siden, men det engasjerer meg faktisk litt! Vi lever én gang. Hvis vi skal bruke dette livet til å hele tida tenke på at alle valg vi gjør er 100% sunne og få dårlig samvittighet hver gang vi skeier ut med det som jeg kaller for vanlig mat, da blir dette livet stusselig greier.

søndag 26. januar 2014

Bilder

Har sett gjennom en del av alle de bildene jeg tok i fjor og tenkte at jeg kunne dele noen med dere. Det er mye himmel og hav, men det er to av de motivene jeg liker best. Så da blir det sånn.









lørdag 25. januar 2014

Naturlig skjønnhet

Dette er til alle dere, særlig unge jenter, som ser på bilder av modeller i forskjellige blader og tenker at de ser helt perfekt ut: ingen av dem er sånn som de ser ut på de bildene! De bildene har nemlig hatt en runde i ett eller annet bilderedigeringsprogram - helt sikkert. Kviser fjernes, asymmetri rettes opp, halser og ben gjøres lengre og slankere. Eller som Kate Winslet sa: de lager meg sånn som jeg ikke har lyst til å se ut! Det var etter at de hadde gjort henne tynnere og lengre på en magasinforside.

Ta en titt på dette klippet fra NRK beta

Så kan du være litt mer fornøyd med deg selv neste gang du ser deg i speilet. Du ser helt normal ut!

fredag 24. januar 2014

Kjerring 40+

Egentlig er jeg ikke alltid så glad i sånne som meg: kjerringer 40+. Kjerring 40+ er forresten et vidt begrep, det strekker seg gjerne langt oppover til de er både 70 og 80 år. Poenget er at de kan være skikkelig ekle å ha med å gjøre! Altfor mange av dem kan være både sure og frekke. Og så tror de at de vet alt, og ikke minst tror mange av dem at de er skikkelige menneskekjennere. Rett og slett i kraft av... ett eller annet - de bare er det! For eksempel så kan de finne på å tro at førsteinntrykket sier alt om et menneske. De kan finne på å tro at en gutt med tatoveringer, piercinger og ringer både her og der helt sikkert er litt småkriminell. Og at ei ung, søt jente med sminke og blondt hår er minst like dum. Og når de så har "bestemt" seg for hvordan vedkommende er, så er de ikke snauere enn at de kan vrenge utav seg de utroligste ting til dem de har foran seg!

Et eksempel: ei ung jente var på jobbjakt for å tjene litt ekstra ved siden av studiene. Hun leverte åpen søknad og CV i forskjellige butikker. Etter å ha målt den unge jenta ned og opp sier kjerring 40+ i en av butikkene: du trenger ikke å levere CV-en din hos meg, jeg ser at du ikke passer her. Snakk om å gi et ungt menneske selvtillit og selvbilde!

Det sies at førsteinntrykket av et menneske er fryktelig viktig. Kanskje mest fordi at man har bare en mulighet til å gi et førsteinntrykk, og mange tror at førsteinntrykket stort sett er riktig. Men er det virkelig det?

Noen av disse menneskene klarer også å rote seg bort i å jobbe med barn og unge, enten frivillig eller profesjonelt. Kan dere tenke dere hvor mye skade ei sur kjerring 40+ kan gjøre på unge sinn på en ungdomsskole, et korps eller et fotballag?

Nå er det heldigvis langt fra alle damer fra 40 og oppover som er sånn, men jeg lurer litt: hva er det som gjør disse sure kjerringene 40+ til det de er? Tror de det er greit å være frekk mot andre, barn, unge eller voksne? Er de misunnelig på de som er unge og har livet foran seg? Har de gjort noen valg og prioriteringer som de angrer på og som de nå lar gå utover andre?

Vi satt en gang flere sammen og observerte en eldre dame som var sur som ei eddikkrukke og kjefta og smalt noe voldsomt på noen tilfeldige mennesker. Jeg dulta borti en kompis og ba ham om å ta tak i meg hvis jeg blir sånn når jeg er 70, hvorpå han repliserte: Det kan jeg si med 100% sikkerhet at du ikke blir! Og det er kanskje noe med det? En gang sur kjerring 40+ - alltid sur kjerring 40+?

Så hvis du er en dame i riktig alder som merker at du er litt over gjennomsnitlig sur og grinete: gjør noe med det! For din egen og andres skyld! Det er ingen som liker deg sånn som du er nå!

fredag 17. januar 2014

Togreise

I går var jeg ute og kjørte med tog. Østlandet rammes for tida av snøkaos. Det vil si at det har snødd noe de siste dagene. Mengdene for Østlandets del har ikke vært enorme, de burde absolutt være håndterbare. Men nok en gang viser det seg at vinterlandet Norge, plassert 24 solide steinkast fra Nordpolen, ikke er helt god på dette å takle mer enn 10 cm snø som kommer veldig plutselig - for eksempel i januar. Men det er nå så... Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om denne gangen.

Av ulike grunner hadde jeg allerede for flere dager siden bestemt meg for å ta tog til et møte i en annen by. Jeg må innrømme at jeg var litt glad for det da jeg så været i går. Det var det totale kaos på veiene med lastebiler på kryss og tvers og store mengder biler i grøftene. Til og med NSB sitt materiell hadde på et tidspunkt sitt-ned-streik, de nyinnkjøpte togsettene er nemlig heller ikke noen store tilhengere av vinter og snø... her i Norge... De tok likevel heldigvis til vettet! Så det som så ut til å bli ei laaang natt på en stasjon borti høgget ble bare en halvtimes forsinkelse.

Å reise med tog om vinteren synes jeg er ekstra koselig. Det har jeg alltid syntes. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror kanskje det minner meg om å reise hjem på juleferie. Som student i sør med foreldre i nord, så ble det en del turer opp og ned med tog. Turer på sommer forbinder jeg bare med altfor varme kupeer og alltid noen passasjerer som var plagsomme. Vi hadde sjelden sovekupé da jeg reiste som barn. Fordi vi var tre som reiste sammen, mamma, pappa og meg, så fikk vi ofte de setene som var like ved røykekupeen. Nesten uten unntak var det full fest på andre sida av veggen med hoiing, skråling og trekkspillmusikk(!) Jeg ser slett ikke bort fra at de turene kan ha vært med å forme mitt forhold til alkohol...

Vinterturene, derimot, de forbinder jeg bare med kos! Snø fra bagasje og sko som smelter på gulvet - kos! Å rigge seg til, 3-4 stykker, på gulvet blant kofferter, bager og ryggsekker fordi vi igjen var for seint ute til å få plassbilletter - kos! Å sitte inne i en lys, varm kupé og spise firkanta vafler med jordbærsyltetøy og drikke cola mens det er mørkt ute - kos! Å se ut på snøen som piskes opp forbi vinduet av toget - kos!

Nå er det ganske sjelden jeg reiser med tog, selv om det kan være en grei måte å ta seg fram på - når togene går som de skal. Til vanlig er det heller ikke noe mer enn det: en grei måte å ta seg fram på. Men med en gang det blir snø kommer kosefaktoren på plass. Pussige greier!

mandag 13. januar 2014

Minner 1

I dag fikk jeg sett et bilde på facebook som satte meg rett tilbake til barndommen. Min folkehøgskolevenninne Sonja jobber nå som lærer på den skolen hvor jeg selv gikk i ni år. I dag har de gått tur på øya og kommet over en gammel robåt som lå langt oppå land i beste Noastil.

                                Foto: Sonja Alsli

Det var et koselig "gjensyn"! Jeg vet ikke om jeg har sett akkurat denne båten før, men det er slett ikke umulig. Det kan ha vært en av alle de lekebåtene vi hadde på øya. Enhver barnefamilie hadde en gammel utrangert robåt i hagen som ungene brukte som lekehus. På øya var det ingen trær som vi kunne bygge hytter i. Vår bygging gikk ut på å utstyre disse båtene med styrhus og lugarer i ulike utforminger. Vi bygde og reiv, bygde opp igjen, justerte, reiv igjen, bygde nytt. Når vi var ferdig med den enes båt, så gikk vi i gang med båten i nabohagen. Der bygde vi oss fornøyd før vi gikk til nestemann. Dette var nemlig teamarbeid. Vi sto ikke i hver vår hage og snekra, men vi hjalp hverandre på omgang. Jeg kan ikke huske at vi lekte så mye båttur, vi gjorde nok det også, men du verden som vi snekra!

torsdag 9. januar 2014

Jubileum

I dag er det et år siden jeg trådte inn i bloggernes rekker. De siste tolv månedene har jeg synset og betraktet og delt det med de som har funnet fram til bloggen min. Jeg er ikke heeeelt på topplista ennå, men det regner jeg med ordner seg etter hvert.

Det morsomme er at det har vært et jevnt sig av folk som har stukket innom - koselig!

Foreløpig føler jeg meg ikke ferdigblogget, så det er bare å følge med. Det kommer nok flere betraktninger om livet og alt det har å by på. Det kommer fortsatt til å være lite outfits, hår og sminke her, det må dere nok finne andre steder! I stedet vil dere få noen passe godt gjennomtenkte innlegg når det er noe som virkelig engasjerer meg, eller noen ordentlig godt gjennomtenkte innlegg når det er noe jeg funderer over.

Jeg koser meg fortsatt veldig med å bli kvitt litt skrivekløe, og så håper jeg at dere vil kose dere med å lese det jeg skriver.

fredag 3. januar 2014

Stakkars jula...

I disse dager er det ganske interessant å være på ulike sosiale medier. Folk kappes om å fortelle at de endelig har fått kasta ut jula. Jeg har inntrykk av at de første går i gang med å pælme ut tre og julepynt nesten før kruttrøyken fra nyttårsrakettene har rukket å drive bort... Og da lurer jeg: hvorfor stresser dere så fælt?

Først så klarer man ikke å vente med å starte jula. Det spises ribbe, pinnekjøtt og julekaker, og nisser og engler finnes fram allerede i november. Når så jula endelig kommer, sånn på ordentlig, så er det plutselig VM i å få den fortest mulig ut igjen.

Jeg vet ikke helt, men jeg har alltid vært litt tilhenger av å leve i takt med livet! Det gjelder på alle plan. Da ungene var små, så var det helt topp å være småbarnsmor. Jeg gledet meg aldri til de skulle bli eldre fordi at da skulle alt bli så mye bedre. Men når de ble eldre, så var det helt flott.

Det er det samme med jula. Jeg vet mange tror at jeg er en som hiver opp julepynt grisetidlig bare fordi jeg tidlig begynner å gi uttrykk for at jeg gleder meg til jul. Men det er nettopp det som er poenget. Jeg liker å begynne å tenke på jula i november for å få lang nok tid til å glede meg til jul! Jeg vil jo ikke at jula skal begynne da! Forventningene og det å glede seg til jul er jo halve moroa.

Det å finne fram adventsstjerner og -staker og å pynte stua med lilla duker og lilla lys er det første trinnet på veien mot jul. Først på ettermiddagen på lillejulaften kommer eskene med julepynt ned fra loftet og treet inn i stua.

Det er lite som er så koselig som å komme inn i stua, tidlig på morgenen på julaften og kjenne lukta av gran og etterhvert pinnekjøtt. Jeg er heller ingen tilhenger av å spise pinnekjøtt rett før jul. Når jeg setter meg til bords på julaften skal det helst være lenge siden jeg spiste det sist! Og det skal ikke lukte gran og pinnekjøtt før på julaften!

Dermed blir det også litt meningsløst å hive ut all julepynten etter ei uke. Når det først har blitt jul, så synes jeg jamen at jeg skal få kose meg med jul litt lenger. Så her i huset blir ikke julepynten pakka bort før mellom 6. og 13. januar, altså trettende eller tjuende dag. Hvor nært 13. januar det blir avhenger av hvor mye treet drysser...

Fortsatt god jul!