tirsdag 26. november 2013

Merkeklær til barn 2

Denne debatten har jo tatt helt av, jeg vil bare komme med noen presiseringer og synspunkt på ting som har blitt sagt:

1. Jeg synes ikke at det er dumt å kjøpe dyre merkeklær til små barn fordi jeg selv har dårlig samvittighet fordi jeg kjøpte klær til mine barn på Cubus, Lindex, H&M osv. Jeg bare synes det er fullstendig meningsløst!

2. Pris og kvalitet henger ikke sammen. De merkeplaggene barna mine har hatt (selvfølgelig kjøpt på salg, jeg er jo ikke dum, heller...) har blitt minst like fort, om ikke fortere, slitt. Sømmer har gått opp, knapper har ramlet av og farger har falmet. I tillegg har vi den før nevnte sparkebuksa størrelse tre måneder som var lagd for spebarn uten bleier.

3. Barneklær er ingen investering!

4. Jeg er ikke misunnelig på de som har råd til å kjøpe dyre merkeklær til ungene sine.

5. Såkalte billigklær kan fint brukes av både tre og fire barn, det er ikke bare merkeklær som kan det.

Sånn, det var svar på noen av de mest hårreisende påstandene... Noen som er veldig uenig?

søndag 24. november 2013

En måned igjen!

I dag er det en måned igjen til julaften! Nå er det virkelig lov til å glede seg, og nå synes jeg det er fritt fram for julemusikk.

Jeg gleder meg!



lørdag 23. november 2013

Merkeklær til barn.

De siste dagene har det vært litt fokus på å kjøpe dyre merkeklær til små barn. Jeg må innrømme at jeg ble litt overraska første gangen jeg leste om det. Tanken på at det lages merkeklær til småbarn har vel i grunnen ikke sneia innom hjernen min, og det å kjøpe dyre merkeklær til barn som vokser i et forrykende tempo synes jeg er ganske så meningsløst.

Ingen blir vel sjokkert når jeg sier at mine barn har vokst opp i klær fra Cubus, H&M, Lindex og Kappahl, og det har vært gode og fine klær. Det har vært klær uten og også med motiver, og i følge en av disse mødrene har de derfor mest sannsynlig sett ganske gale ut det meste av barndommen sin.

Selvfølgelig har det hendt at jeg har kjøpt billige klær som har mistet fasongen etter første vask, men det hører til sjeldenhetene. De fleste plaggene har holdt seg fine i vask etter vask og har gått i arv både tre og fire ganger. Motsatt så kjøpte jeg en gang ei sparkebukse av en "dyr" kvalitet (selvfølgelig på salg, jeg ville ikke drømme om å betale fullpris for den...), og det er den teiteste fasongen jeg har sett på ei sparkebukse. Den ville ha passet perfekt på en baby uten bleier. Ettersom ingen av mine barn var tørre ved tremånedersalder, så ble den brukt to-tre ganger før den rett og slett ble kasta.

Det som likevel overrasket meg mest var at mange opplever seg pressa til å kjøpe dyre merkeklær til ungene sine! Jeg har heldigvis en egenskap som jeg er veldig glad for å ha: nemlig at jeg ikke bryr meg det spøtt om hva andre mener. Jeg har derfor aldri kjent på noe press av noe slag, verken å kjøpe dyre merkeklær til meg selv, til ungene eller andre ting. All ære til den unge mora som faktisk tør å fortelle i media om dette presset hun har kjent på, og jeg håper flere tør å bruke det beinet de har i nesa til å stå i mot et sånt tullete press.

"Foreldre ønsker det beste for barna sine, også når det gjelder klær..." Joda, joda, men det handler like mye om å la være å oppdra barna til å bli snobbete, og ikke minst handler det om fornuft. Veldig mange barneplagg trenger strengt tatt ikke å holde seg i vask etter vaske etter vask, rett og slett fordi de ikke rekker å bli brukt så mange ganger før de er fravokst.


fredag 22. november 2013

Mørketid

For de som bor lengst nord i landet, er det nå mørketid. Litt lenger sør er den like om hjørnet. Folk her nede på Østlandet ser litt rart på meg når jeg sier at jeg savner mørketida. Mange tror at det er en befrielse for oss nordfra å flytte ned hit hvor sola skinner hele året. Når jeg atpåtil legger til at jeg savner mørketida mer enn jeg savner midnattsola, så merker jeg en liten antydning til hoderysting - hun må jo være skvær gæern!

Min svigerfar lo godt av meg første gang jeg feira jul hos dem. På formiddagen sto sola og skinte inn på juletreet og utkonkurrerte de stakkars små juletrelysene. Da måtte jeg jo si at dette var helt feil, det skal ikke være solskinn på juletreet!

I mange år strevde jeg fælt med å komme tidsnok i gang med juleforberedelsene. Etter noen år fant jeg ut at det rett og slett hadde noe med lyset å gjøre. Når det begynte å bli såpass mørkt at jeg tenkte at det ville være på tide å tenke litt på jul, da var jula der allerede.

Mange har en forestilling om at det i mørketida er belmørkt hele døgnet. Sånn er det selvfølgelig ikke! På dager med klarvær kan det være ganske lyst midt på dagen. På dager med skyet vær vil det ikke bli helt lyst, i alle fall ikke lengst nord. Det som gjør mørketida så flott er faktisk det flotte lyset. Det finnes ikke noe vakrere en vinterhimmelen nordpå. Ved soloppgang og solnedgang kan det være fantastisk mye fint å se her nede også. Det er likevel verken en overdrivelse eller skryt å si at selv den mest fantastiske vinterhimmelen her nede er bare en blek kopi av det man kan se nordpå! På kvelds- og nattestid er det nordlyset som regjerer himmelen. Det hender vi får et glimt av det her nede også, men det er også en litt blek og fattig variant.

Av naturlige grunner, så jeg har ikke så mange bilder av den nord-norske vinterhimmelen, men her er ei lenke som viser en liten smakebit av mørketidslyset nordpå.

fredag 15. november 2013

BRUK REFLEKS!

Jeg har nevnt det før, men det kan visst ikke sies for ofte: bruk refleks! Vi er fortsatt på vei inn i den mørkeste perioden av året, og det er fortsatt mange som går rundt og tror at de er selvlysende.

Mange er flinke til å passe på barna. De utstyres med refleksvester og refleksbånd i alle bauger og kanter, men det er atskillig dårligere stilt med voksne. Når man da tillegg tar på seg mørke klær, så er det ikke så lett for de som sitter bak rattet.

I går skjedde det en tragisk ulykke hvor en eldre dame ble påkjørt og drept. Det er så lite som skal til for at vi skal bli sett, og helt ærlig: vi skylder både oss selv, de som er glad i oss og bilførere å gjøre en liten innsats for å synes bedre!

søndag 10. november 2013

Farsdag

I dag er farsdag, og da vil jeg benytte anledningen til å fortelle litt om pappa. Det er mange år siden han døde, altfor tidlig. Han rakk bare å bli 71 år. Da han døde, hadde jeg akkurat blitt mor for første gang. Det gjorde ekstra vondt: i tillegg til at jeg mista pappa så skulle altså ikke mine barn få oppleve ham som bestefar!

Pappa var spesielt engasjert i alt og alle rundt seg. Han var veldig glad i familien sin, og han hadde en enorm omsorg for mamma, oss barna og etterhvert svigerbarn og barnebarn. Han var opptatt av at vi skulle klare oss bra og få et godt liv, og jeg tror det var litt vanskelig for ham å la være å gjøre noe konkret for oss når ting ikke gikk helt vår vei. Det kunne av og til bli en kilde til konflikt: det var ikke alltid jeg og han var helt enige om hva som var det beste for meg. I motsetning til mamma, så tror jeg han hadde syntes det hadde vært helt greit om vi barna med familier hadde bosatt oss i nabolaget. Jeg klarte heldigvis allerede da å se at han gjorde alt bare fordi han var så utrolig glad i meg. Da jeg var lita, var det veldig fint å ha en sterk pappa som ordna opp for meg!

Han var en ordner og fikser. Han var en sånn type som folk kom til for å få hjelp til ulike ting, alt fra å fylle ut selvangivelsen til å skrive søknader og offentlige brev. Han var engasjert i nærmiljøet, og han hadde en stå-på-vilje som jeg mange ganger har ønska at jeg hadde arva litt mer av. Jeg pleier å si til mine barn at det er ikke noe som er umulig, det er bare litt utfordrende og vanskelig noen ganger. Den filosofien har jeg nok fått fra pappa, men jeg klarer ikke alltid å følge den opp på samme måte. Når ting kan virke umulig, så vil jeg gi meg uten å prøve. Det gjorde aldri pappa. For ham var ting virkelig ikke umulig før han hadde prøvd alt uten å nå fram. Han gikk ikke av veien for å ta en telefon til statsråder og og partiledere. Hadde det vært aktuelt, så er jeg sikker på at han kunne ha ringt direkte til statsministerens kontor. Det tror jeg ikke at han gjorde noen gang, men da han ville dra i gang en videregående skole gikk han helt til undervisningsdepartementet for å få dem til å forstå at her måtte det bare startes opp. Det hører med til historien at skolen ble etablert og eksisterer fortsatt, mer enn 20 år senere.

Dette gjorde pappa også til en kjent og viktig skikkelse i samfunnet hjemme. Jeg vokste opp med identiteten "datter av min far". Når jeg sa hvem som var min far, da var jeg plassert. Hvor viktig han var for mange andre, skjønte jeg kanskje først fullt ut den dagen da han ble begravd. Først da vi sto opp og så flaggene vaie på halv stang på nesten alle flaggstenger i bygda, og andre gang da vi snudde oss og skulle gå ut av kirka og så at den var stappfull av mennesker.

Men først og fremst var han min pappa. Han var den som tok meg med på søndagstur. Han var den som forklarte hvorfor ei mørk skolisse smelta ned i snøen når sola skinte på den. Han var den som lærte oss hvor fisken sto når vi var ute på fisketur og når fisken var mest bitevillig. Han var den som hjalp meg med snekring og maling i verkstedet og forklarte meg hvordan ting fungerte.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha ham som pappa!

fredag 1. november 2013

November

Fra jeg var lita, har jeg syntes veldig synd på november. "Alle" er så negative til november. Det skal liksom være den verste måneden i hele året. Alt er visstnok bare grått og trist og trasig i november. Det er ingen lyspunkt å spore i det hele tatt. Sjokkerende nok, så er altså november min favoittmåned. Det er fortsatt høst, men det nærmer seg vinter og jul.

November er den litt rolige måneden. Ingen fridager, ikke noe spesielt som skjer. Egentlig er november virkelig måneden for å lade batterier. Det nærmer seg jul, men det er ikke noe å stresse med foreløpig. Jeg er veldig glad i jula, men kanskje enda mer glad i førjulstida. Førjulsstress, derimot, er jeg ingen stor tilhenger av. Det er derfor jeg liker november så veldig godt. Det blir mørkere, og det er etterhvert lov til å tenke på juleaktiviteter. Man kan faktisk begynne med litt kake- og lefsebaking og litt julegaver, men fortsatt er det lenge til jul! Ikke noe stress, ikke noe kav - bare kosen! Og så er det jo mer enn ideelt for å tenne masse lys og fyre i peis eller ovn hvis man har det.

Jamen, det er jo bare mørkt og trist i november! Mørkt? Tja, litt avhengig av hvor i landet du bor. Trist? Det er jo helt opp til deg selv! Det er klart, disse ikke-sommer-lenger-sutrerne som jeg har snakka om tidligere, de vil jo fortsette å lete etter forferdelige ting ved november, nettopp fordi november så definitivt ikke er sommer. For alle andre så handler det om å se det fine som er rundt oss. Soloppgangene og solnedgangene i november er fantastiske, der hvor sola står opp og går ned. Vakrest av alt er likevel vinterhimmelen nordpå, med gule, røde, rosa, lilla, fersken, turkise, grønne og ulike blå farger på dagtid, og fantastisk nordlys på kvelds- og nattestid.

Jeg har tenkt å nyte hver dag i november i år som jeg har gjort før, og jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme. Som jeg har sagt utallige ganger før: også november kommer, hvert år! Du får ikke gjort noe med det. Da er det opp til deg å gjøre også den til noe positivt og fint.