onsdag 29. mai 2013

Fri og bevare...

Jeg mener noe om mye, og en av de tingene jeg mener noe om er de "gode", gammeldagse frieriene som har blitt så in igjen! Anførselstegnene rundt "gode" forteller kanskje litt om hvor dette bærer hen...

Nå kan jeg jo gå riktig hardt ut og si at jeg synes frieri og ned på kne og diamantring og full pakke (hva nå det enn måtte være) er fullstendig tåpelig, men akkurat i dag tror jeg at jeg skal være litt mer diplomat. Jeg vil heller utdypet litt hva jeg mener om fenomenet og hvorfor jeg mener det jeg gjør. Det å skulle dele resten av livet med noen er jo en ganske stor avgjørelse å ta, og jeg synes at en så viktig avgjørelse er det naturlig at begge de to som skal dele dette livet skal være med på å ta sammen.

Før i verden, for ganske lenge siden, var dette noe som faktisk kunne bli bestemt over hodet på den ene av dem, fortrinnsvis dama, eller over hodene til begge. Det blir litt feil å si at det bare var for lenge siden, i noen kulturer er det faktisk fortsatt sånn. Det kunne være avtaler mellom to gårdeiere som koblet sammen sine egne barn for å samle makta i bygda i et stort gårdsbruk. Det kunne være en ung mann som kom til jentas far og ba om datteren og fikk henne, uten at det nødvendigvis var noe hun ville.

Heldigvis er ikke dette tilfelle lenger! Vi jentene kan få bestemme sjøl hvem vi vil dele hus og oppdra barn sammen med. Vi kan til og med velge å leve single hele livet og leve greit med det. Vi trenger ikke mennene til å forsørge oss, vi tar utdannelse, får oss jobber og klarer oss sjøl! Jeg må vel innrømme at selv om 70-tallets kvinneforkjempere gikk veldig langt i sine metoder og argumenter, så oppnåde de mye som vi og generasjonene etter oss kan dra nytte av.

Derfor synes jeg det er litt rart at denne skikken har blitt så til de grader vanlig igjen. Den er så innarbeida at yngre mennesker ikke helt skjønner hvordan jeg kan være gift når jeg ikke har blitt fridd til, hvordan kan ingen ha spurt den andre direkte: vil du gifte deg med meg? Da må jeg etter beste evne forklare at på 70- og 80-tallet var det "ingen" som fridde. Å gifte seg var en naturlig følge av at man var glad i hverandre og ville være sammen resten av livet. Når man skjønte hvor det bar, så var det mer å sammen finne en passende dato for å inngå ekteskap som var greia. Ganske mange valgte til og med å la være å gifte seg, og jeg tror heller ikke at det var så mange samboere da fordi den ene gikk og venta på å bli spurt dette magiske vil-du-gifte-deg-med-meg-spørsmålet. Man så bare ikke hensikten med å ha papirer på at man ville være sammen. Heldigvis har mange nå innsett at det kan være greit å ha de papirene, de gir trygghet både for barna og for de voksne også.

Av og til har jeg hørt jenter si at "Hvis han ikke frir, så kan det være det samme!" Da må jeg innrømme at jeg har heva øyenbrynene litt, hvor dust går det an å bli? Her har du truffet en kjernekar som du kan tenke deg å stifte familie med og være sammen med resten av livet, og så er du villig til å droppe det hele hvis ikke stakkaren spør deg pent om du vil gifte deg med ham, og helst på "riktig" måte? Når jeg tenker på det, så kjenner jeg at jeg ble hensatt direkte tilbake til andre avsnittet i dette innlegget. Det er bare tåpelig, og jeg har litt medfølelse med alle, forhåpentligvis, kommende ektemenn som må finne riktig tid, riktig sted og ikke minst riktig måte å spørre dette spørsmålet hvor svaret som regel er ganske opplagt!

tirsdag 28. mai 2013

I dag har jeg tenkt å avsløre en av mine beste egenskaper: jeg er innmari god på å gjøre ingenting! Ikke bare det: jeg er flink til å gjøre ingenting med verdens beste samvittighet!

Livet kan være fryktelig hektisk. Det vet de fleste, og de av oss som har barn vet det ekstra godt. Det er et utall av forventninger til oss, både fra omgivelsene men også fra oss selv. Utfordringen blir å sile ut hvilke forventninger som er viktige å innfri og hvilke som man ganske enkelt kan blåse i. Det kan være vanskelig nok for oss voksne, men minst like viktig er det å lære det videre til neste generasjon.

Barn av i dag begynner å vise tegn på stress. De sliter med muskulære problemer i nakke og rygg, søvnproblemer eller andre plager som før var forbeholdt voksne. Allerede fra de er ganske små er det et utall av muligheter når det gjelder aktiviteter. Det er ingen tvil om at fritidsaktiviteter er viktige, men det er like viktig at vi som voksne begrenser mengden. Min mor sa alltid: alle har godt av å kjede seg, det er da man blir kreativ. Det tror jeg hun har veldig rett i. Det er sunt å kjede seg av to grunner. For det første så blir man mer oppfinnsom av det, man prøver å komme på noe å gjøre. Den andre grunnen er minst like viktig, nemlig å øve seg på å gjøre ingenting.

Hvis man venner seg til at det alltid skjer noe, så klarer man ikke å slappe av. Da blir det til at man må fylle opp ferier og frihelger med aktiviteter. Jeg hører ofte folk si akkurat det: det må skje noe hele tida. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg ikke det er bra for noen. Selv om man tror at man er avhengig at det skal skje noe hele tida, så er jeg ganske sikker på at man har godt av å gjøre ingen verdens ting av og til - alle sammen!

Jeg tror evnen til å slappe av uten å måtte gjøre noe er noe av det viktigste vi kan lære. Dette gjelder for egen del, men jeg tror også det er viktig at vi lærer det bort til avkommet vårt. Skal man være rustet til å yte når det kreves, så trenger både kroppen og hodet å koble helt av innimellom.

lørdag 25. mai 2013

Alkohol

Jeg drikker ikke alkohol. Aldri. Har aldri gjort det. Dette er det en del mennesker som synes er fryktelig rart, og de lurer på hvorfor i all verden jeg ikke gjør det. Derfor tenkte jeg nå at jeg skal forklare det litt nærmere. Men først må jeg presisere at jeg ikke har noe i mot at andre drikker! Hvis noen kommer fram til andre konklusjoner enn meg, så er det helt greit! De fleste av mine venner er ikke avholdsfolk, og det påvirker ikke mitt forhold til dem. Jeg synes de er flotte mennesker, alle sammen. Jeg lever med at de drikker alkohol, da får de leve med at jeg synes det er en dustete ting å gjøre - sånn er det bare. De som kjenner meg godt og er mine venner synes det er like greit at jeg lar det være som at jeg mener de gjerne må drikke for min del. Stort sett får jeg respekt for mitt standpunkt blant fremmede også, mange synes til og med at det er veldig tøft at jeg er totalavholdende.

Likevel hender det altfor ofte at jeg må forklare og forsvare hvorfor jeg ikke drikker. Sjarmerende nok har jeg av og til måttet forklare og forsvare det overfor de samme menneskene hver gang vi har vært sammen på fest. At noen kan finne på å ikke drikke er nemlig kjempeteit og hysterisk morsomt! For meg blir heller de opplevelsene en bekreftelse på hvor dumme ellers smarte og oppegående mennesker kan bli når de får litt alkohol innabords, og de styrker på den måten mitt avholdsstandpunkt.

Hovedgrunnen til at jeg aldri begynte å drikke er at jeg ikke har funnet en eneste god grunn til å begynne. Derimot har jeg mange gode grunner til ikke å gjøre det. Jeg synes egentlig at det er ganske dumt å drikke. Skal jeg sammenfatte det i ei setning, så må det bli at jeg synes det er lite smart å bruke penger på å helle i seg en gift som gjør at du blir dum mens giften virker og sjuk når giften går ut av kroppen!

Noen er sjenerte og litt tilbakeholdne og opplever at alkohol gjør det litt lettere å prate og bli litt mer utadvent. Jeg blir på ingen måte overbevist. I det øyeblikket man er avhengig av giftinntak for å kunne være sosial, så er man inne på en litt farlig vei, spør du meg. Jeg var selv ekstremt stille og sjenert som barn og ung tenåring. Jeg ville helst ikke synes eller høres. Jeg sa lite i grupper, og jeg ble faktisk overraska når nye mennesker visste hva jeg het. Etter hvert skjønte jeg at jeg faktisk måtte snakke med andre, og for hver gang jeg gjorde det, så ble det litt mindre skummelt. Jeg tror ikke det er så mange som tenker på meg som sjenert nå og hvertfall ikke stille! Det klarte jeg uten å innta sentralstimulerende midler, og når jeg klarte det, så burde mange flere klare det!

Andre synes det er litt godt å kjenne at hemningene slipper taket. Jeg vet ikke, jeg... Jeg synes det er greit å beholde kontrollen over hemningene mine selv. Da slipper jeg (stort sett) å gjøre noe som jeg angrer på! Og igjen synes jeg kanskje ikke at en gift som påvirker sentralnervesystemet er det rette kontrollorganet for hva som er smart eller ikke smart å gjøre.

Det er også en kjennsgjerning at alkoholen koster samfunnet store summer, både på grunn av alkoholskader etter misbruk og ulykker på grunn av alkoholpåvirkning.

En av de viktigste tingene med å la være å drikke er likevel at jeg alltid blir en til som ikke drikker. Så lenge jeg er til stede, så vil andre som av en eller annen grunn lar være å drikke ha en annen som også er edru. Det kan være noen som skal kjøre eller noen som sliter med å kontrollere alkoholinntaket sitt og som derfor ikke bør drikke. Jeg tror det er en viktig rolle å ha, og faktisk har jeg ofte opplevd at andre lar være å drikke fordi de vet at jeg også kommer til å være edru hele kvelden. Det er ille at tørrlagte alkoholikere sliter med å finne miljøer og arenaer hvor de kan føle seg trygge for at de ikke skal sprekke.

Bare for å slå det fast til slutt: jeg har det minst like moro som de som drikker, og jeg slipper alt av fylleangst og fyllesyke dagen derpå. Det alene er god nok grunn til å holde seg edru! Og når det gjelder dagen-derpå-problemer: det finnes ikke den ting i verden jeg har mindre forståelse eller sympati for enn det!

Ha ei fin helg, alle sammen!

mandag 20. mai 2013

Årets 17. mai er vel i havn, og du verden for en dag det ble! Det tar faktisk litt tid å få landa etter en sånn dag. Vi var for det første veldig heldige med været: lettskyet med solgløtt, opphold og passe varmt. I tillegg ga musikantene jernet så det nesten lukta svidd.

Jeg har i den siste måneden drevet en liten kampanje for å rekruttere nye musikanter til skolekorpsene rundt omkring i landet. Jeg har prøvd å avlive myter og komme med gode grunner for å være med i korps. Det er helt sikker flere myter som kan avlives, og det er definitivt enda flere gode grunne for å spille i korps. Kjensgjerningen er at korpsbevegelsen er inne i en dyp bølgedal. I forkant av årets 17. mai er det flere steder hvor man har vært nødt til å hyre inn korps fra Sverige.

Jeg synes det er trist at det står så dårlig til med norske korps. Selv er jeg så heldig at jeg er får være med et medgangskorps, og det er utrolig moro og inspirerende! Det er så gøy å gå bak dette korpset ned Storgata på 17. mai. Korpset er langt og bredt og de spiller så det smeller i veggene rundt oss. Langs ruta er det bare store smil og anerkjennende nikk å se. Men det har ikke alltid vært sånn: for seks år siden var vi for første gang på lenge mange nok til å gå i borgertoget alene uten noe hjelp fra andre. Utviklingen fra den gang har vært formidabel, og vi nyter det i fulle drag!

Jeg har tenkt en del på hva det er vi har som gir oss dette løftet? Det er mange ting, men ett av svarene er positive og engasjerte voksne. Vi har ei utrolig flott foreldregruppe. De gjør jobben for oss som er ledere lett, det er lite kjeft å få fordi de mener at vi gjør ting feil. De er engasjerte og stiller opp, og ikke minst: de lar barna sine få være med i korpset når det er det de vil!

De fleste synes at 17. mai uten korps er stusselige greier. For at det skal bli noe korpsmusikk, så trenger vi musikanter og for at vi skal få musikanter, så må de ungene som har lyst til å være med få lov til det. Derfor håper jeg at de foreldrene som i utgangspunktet er negative til at barna skal begynne i korps tenker seg om en gang til!



                                          Utviklingen hos oss fra 2009 til 2011.

torsdag 16. mai 2013

Ikke helt ferdig med skjortestryking og skopuss, men det blir nok ferdig før det blir altfor langt på natt - kanskje...

Ha en strålende 17. mai alle sammen!





onsdag 15. mai 2013

Ordenstall

Her kommer en liten norskleksjon igjen. Oftere og oftere ser jeg at man skriver 17 mai, 1 mai, 24 juni osv. Det som står der er: sytten mai, en mai og tjuefire juni. Dette har jeg også sett på offentlige skriv, altså skrevet av de som jeg mener man kan forvente seg mer av.

Hvis man mener syttende mai, første mai og tjuefjerde juni, så skal det skrives 17. mai, 1. mai og 24. juni, altså med punktum etter tallet. Jeg trodde i min enfoldighet at dette var barnelærdom, men det er det tydeligvis ikke lenger.

mandag 13. mai 2013

Korpsfaktaopplysning - del 4.


Å være med i korps er god trening, både fysisk og mentalt.

På våren er det mye marsjering, og det er faktisk en del god trimming i det. For det første tilbakelegges det ganske mange kilometer i løpet av april og mai. I år har jeg fått installert en kjekk applikasjon på mobilen min som kan fortelle hvor langt vi går hver gang. Det blir litt moro å se hvor mange kilometer vi tilbakelegger på 17. mai. I tillegg til at vi går langt, så er det også en aktiv type gange med armsving og et visst tempo. Det er ikke mye daffing, det kan jeg love dere! Vi trener også opp god holdning med rak rygg og haka opp.

Men hvordan kan det å være med i korps være mental trening, da? Jo, vi øver på selvdisiplin! I korps står man i rett selv om det klør på nesa eller sidemannen spyr.

Og så er det jo en gang sånn at vi bor her vi bor. Skulle vi velsignes med godt vær, så er det en bonus. Hvis derimot regnet siler ned, sludd og snø kommer vannrett eller temperaturen kryper ned mot blå tall (17. mai...) eller godt nedpå de blåe tallene (nissetog), så går vi likevel. Ekte korpsfolk er noen tøffinger som er ute i allslags vær og som ikke lar seg affisere av regn, vind eller kulde.


søndag 12. mai 2013

Det alternative

Dette innlegget kan vel kanskje provosere noen, men det tar jeg sjansen på. De som kjenner meg godt blir neppe sjokkert...

Jeg tror ikke på klarsynte, healere, homeopati eller andre "alternative" ting, med ett unntak: jeg tror at akupunktur kan ha effekt, men jeg tror ikke på en del av forklaringene på hvorfor det virker. Jeg er en av dem som storkoste meg med serien Folkeopplysningen som gikk på NRK sist høst. Der tok Andreas Wahl for seg alternativbevegelsen i lys av vitenskapelig tenkning. Jeg syntes serien var både god og informativ hvor de ulike greinene innenfor alternativbevegelsen ble ettergått på en veldig fin måte.

Jeg tror heller ikke at noen kan kontakte døde. Jeg tror faktisk på et liv etter døden, men jeg tror ikke vi kan kontakte dem eller de oss. De som påstår at de kan kontakte avdøde mennesker er beste fall på villspor i verste fall er de spekulative og kyniske mennesker som utnytter andre som er i en sårbar situasjon. Det samme gjelder såkalte klarsynte som "ser" savnede personer.

Det som jeg synes er det aller verste med alternativbevegelsen er de som tar seg godt betalt for å servere humbug som gir falske forhåpninger for mennesker som enten er syke eller er i en annen vanskelig situasjon.

Jeg tror ikke at det finnes spøkelser eller gjenferd. Alt har en eller annen naturlig forklaring. Jeg kan av og til høre mystiske og tilsynelatende uforklarlige lyder i huset, men jeg vet at det ikke skyldes noe overnaturlig.

Jeg er en realist. Jeg tror at alt kan veies, måles eller forklares på en naturlig måte. Jeg er utstyrt med intelligens, logikk og sunn fornuft for å bruke dem.

lørdag 11. mai 2013

Korpsfaktaopplysning - del 3.

Å gå i korps gir god sosial læring.

I mange fritidsaktiviteter er man ofte sammen med folk på sin egen alder. Dette gjelder i alle fall alle typer lagidrett. I korps er man sammen med mange i ulike aldre. Spennet kan gå fra seks til 19-20 år eller til og med enda høyere. De store lærer å ta seg av de små. De føler ansvar for at de små har det bra og av og til er det nesten rørende å se hvilken omsorg de har for hverandre. De små ser opp til de store, og det er moro å se gleden i øynene til de yngste når en av de store gutta slenger dem opp på nakken. I vårt korps finnes det i alle fall ingen skumle store!

På turer med overnatting må alle bidra med borddekking, rydding og matlaging. Kutting av grønnsaker til taco går som en lek når flere gjør det sammen. Ofte sover man mange på samme rom, og da må man lære seg å ta hensyn til de som vil sove. I det hele tatt blir man nødt til å file bort særheter hvis man skal fungere så tett sammen med mange andre. Sjenanse kan man også bare legge bort. Det skiftes til og fra uniform i plenum enten det skjer på sovesalen eller på fortauet ved siden av bussen.

Resultatet blir en stor, god og sammensveiset gjeng som er godt rusta for livet!





torsdag 9. mai 2013

Stakkars småbarnsforeldre...

Det er noen år siden jeg kunne kalle meg småbarnsmor nå. Men med bakgrunn i egne erfaringer og det jeg ser i media og hører rundt meg, så tror jeg at jeg med stor sikkerhet kan si at å være småbarnsforeldre er ingen spøk!

Fra den dagen graviditetstesten er positiv, så blir de stakkars kommende foreldrene bombardert med ulike nyttige og, minst like mange, unyttige råd. Gjennom svangerskap, fødsel og langt opp gjennom barndommen så fortsetter det: med ammeråd, hvordan og hvor barnet skal sove, smokk/ikke smokk, hva og når det skal spise og hva det skal ha på seg av klær. Jeg har selv rukket over flere, motstridende absolutte sannheter.

Et lite eksempel:

De som på 80-tallet la barna sine på mage, fordi det var det som var riktig på den tida, de sitter nå vekselvis med klump i magen og en enorm glede over at barna overlevde. Da jeg fikk mitt første barn, så var anbefalingene at de skulle sove på siden. Man fikk til og med kjøpt en konstruksjon med to forhøyninger som ungen skulle legges på i senga. Disse skulle forhindre at småtten rulla for- eller bakover mens han eller hun sov. De av oss som ikke gikk til anskaffelse av dette vidunderet kunne saktens rulle sammen et håndkle eller to for å støtte opp foran og bak. Det var også sterkt å anbefale å ha barnet i foreldresenga de første månedene - gjerne første året. Dette skulle lette amming, og man hadde full kontroll på ungen hele natta.

Da nummer to kom, to og et halvt år senere, lød anbefalingen at de skulle sove på ryggen i egen seng. Å ha dem i foreldresenga var på det nærmeste livsfarlig! De kunne dø av overoppheting. Jeg kjente da på en lettelse over at eldstemann hadde klart seg gjennom denne risikoperioden i livet med livet i behold og uten varige mén.

Jeg mener ikke at man ikke skal høre på råd! Jeg pleier å si at man burde få førstemann med den erfaringen man har etter førstemann. Da kan det i alle fall være godt med noen trøstens og oppmuntrende ord fra noen som har erfaring, men det er jo så innmari mange som skal mene noe, om amming, soving, spising og klær. Fagfolk og forståsegpåere uttalere seg bastant i media om det meste, og det eneste de oppnår er å gjøre nybakte foreldre mer usikre enn noen gang. Særlig når anbefalingene skifter raskere en mange skifter sokker, og det som var det eneste riktige for noen måneder er direkte livsfarlig nå.

Jeg tror faktisk at vi som er foreldre er de som kjenner barna våre best og som derfor vet hva som er riktig og passende for våre barn. Jeg tror også at de fleste av oss er levert med en god porsjon sunn fornuft. Det ble født og oppdradd barn på denne kloden lenge før det fantes TV, aviser og skriftspråk. Jeg skjønner ikke hva som gjør at dagens foreldre skal være avhengig av synsere og menere for å klare å oppdra sine egne barn!

Dessverre finnes det foreldre som av ulike grunner ikke er i stand til å ta seg av barna sine, men de fleste av oss skal kunne stole på intuisjoner, sunn fornuft eller hva det måtte kalles. Og når vi gjør en og annen feil, for det gjør vi alle, så tror jeg ikke barna blir skadet for livet av den grunn.

Så mitt råd til foreldre er: stol på egen sunn fornuft, hør på råd og følg de rådene som du synes høres smarte ut!

onsdag 8. mai 2013

Jeg er fryktelig glad i musikk! Hvis jeg måtte velge mellom å beholde syn eller hørsel, så ville jeg valgt hørsel, uten tvil! Tanken på at jeg ikke skulle kunne høre mere musikk er en smule uutholdelig.

Musikksmaken min er ganske variert selv om det er noen typer som jeg ikke klarer å like, og det er selvfølgelig noen sjangre jeg liker bedre enn andre. Jeg vet at mange synes jeg har en sær musikksmak, og det er helt i orden! Jeg sliter selv med å forstå musikksmaken til mange, og dette er en av de tingene som fascinerer meg så mye med musikk. Hva er det som gjør at en sang eller type musikk som noen synes er fantastisk ikke klarer å engasjere andre i det hele tatt?

Ta for eksempel det jeg kaller for syngedamer. Noen synes nok det er langt over kanten med et sånt begrep, men vi snakker om damer som synger = syngedamer. Det er en svær kategori, jeg nevner eksempler i fleng: Tone Damli, Celine Dion, Marion Raven, Maria Mena, Mariah Carey, Whitney Houston, Katie Melua, Marian Aas Hansen... Jeg kunne ramse opp til i morgen, men jeg gir meg her. Omtrent 99,5 prosent av det som gis ut i kategorien syngedamer gir meg null, niks og ingenting.

Jeg har et begrep som jeg kaller "tyggis for øra". Det er musikk som ikke er direkte stygg, men som jeg likevel ikke hadde savna om den ikke fantes. Veldig mye av det som serveres på radioen i løpet av en dag havner i den kategorien, blant annet vil ovennevnte syngedamer havne inn under dette begrepet hele gjengen. Som sagt: på ingen måte stygt, bare totalt intetsigende og egentlig forferdelig kjedelig. Jeg vet at jeg er ganske alene om å synes det, men det gjør jeg!

Samtidig vet jeg at mange synes nettopp denne musikken er nydelig. Hva er det som gjør at vi reagerer så forskjellig på den? Jeg kan prøve alt jeg makter, men jeg greier ikke å hente ut noe postitivt ut av den. Så finnes det sanger som treffer meg skikkelig i mellomgulvet og sender ilinger langs ryggraden og som andre synes er helt forferdelige. Jeg kjenner jeg kan bli litt fortvila av og til fordi ikke andre får det samme som jeg når de hører den musikken. Jeg vil jo så gjerne at andre skal ha den samme gode opplevelsen som jeg!

En av livets mange finurligheter!

tirsdag 7. mai 2013

Korpsmyteavlivning - del 4.

Man må være spesielt musikalsk for å gå i korps.

Det er faktisk ikke noen forutsetning. Det er klart: det blir litt lettere å lære seg å spille hvis man ikke er fullstendig tonedøv, men man kommer langt med innsats- og lærevilje. Jeg har heller sett at unger som begynte fordi kameraten eller venninna gikk der, gikk fra å være sånn passe engasjert til å bli både glad i musikk og flink til å spille.

Igjen: det er mye læring i å spille et instrument og det er mye læring i samspill. Det er ikke sånn at alle som begynner i korps blir virtuoser på sitt instrument, men det er heller ikke nødvendig. I korps er det samspill som er viktigst. Det er å lage fin musikk sammen med andre er utrolig moro, og det unner jeg alle å få prøve!

mandag 6. mai 2013

Jeg har en tilståelse å komme med: jeg er er en av mange som morer meg stort over å se videosnutter på Youtube av kvinnelige sjåfører som gjør tapre forsøk på lukeparkering, drivstoffylling og andre vanskelige gjøremål. Det finnes utrolig mange av dem, den ene verre enn den andre. Sjåfører som insisterer på å komme inn i ei luke som er mye mindre enn selve bilen eller de som med et hav av plass rundt seg klarer å dulte borti flere biler. Jeg sitter der hoderystende og lurer på hvordan det går an, og ja, dessverre, det er stort sett damer som sitter bak rattet i disse bilene.

Som første respons blir jeg alltid litt irritert: hvordan i all verden er det mulig å få lappen når man suger så totalt bak rattet? Og hvordan er det mulig å bli så sinnsykt dårlig bak rattet? Kjøremønsteret er fullstendig ulogisk, og de kjører ti cm fram og rygger ti cm tilbake uten å røre rattet alt mens de har ti meters klaring i alle retninger og står fast der.

Så begynner jeg å lure: hvorfor i all verden er det sånn at så mange damer ikke takler det å kjøre bil. Det er ingen som helst logisk grunn til at de skal være så dårlige. Ja, jeg tror at damer og menn er forskjellige, men at damer som sådan ikke skal klare å kjøre "normalt" nekter jeg å tro på!

Det er tydelig at selvtillit er en viktig faktor. Man tror at man ikke kan kjøre bil og dermed gjør man alt på en tullete og tungvint måte. Jeg tror kanskje mange har bestemt seg på forhånd for at bilkjøring er vanskelig og at de derfor legger bort alt som heter logisk tankegang og normal fornuft. Jeg har hørt om en kjørelærer som sa til alle elevene sine første gang de skulle rygge: nå må dere passe på å dreie rattet riktig vei, da! Resultatet var at fryktelig mange dreia det feil vei. Han fikk det til å høres ut som om det var annerledes enn det som ville være logisk, og derfor dreia de rattet motsatt vei av det de trodde de skulle og som de helt sikkert hadde gjort ellers. Min kjørelærer sa kort og greit etter at jeg hadde rygga for andre gang: rygging - det kan du. Dermed har aldri rygging vært noe problem for meg - det kan jeg!

Så kjære alle jenter og damer: det er ingen grunn til at dere ikke skal kunne kjøre bil like bra som gutta!

Så får vi som er ledsagere for jenter som øvelseskjører og kjørelærere bruke litt ekstra tid på å bygge opp selvtilliten til jenter bak rattet. Flere lignende kommentar som det jeg fikk av min kjørelærer i kombinasjon med at jeg alltid har ment at jeg kan klare alt teknisk like bra som gutter gjorde meg trygg bak rattet og gjorde at bilkjøring aldri har vært noe vanskelig for meg.


søndag 5. mai 2013

Korpsmyteavlivning - del 3.


Korps er bare for nerder og andre spesielt interesserte.

I korpset finner man mattegeni, språkfantaster, folk med dysleksi og ADHD. Man finner musikalske og umusikalske, gutter, jenter, store og små. Man finner de som elsker å bade og lesehester. Man har også pyntedokker, emoer, frimerkesamlere, datanerder, fotballfrelste, vinterglade og solbadere. Noen liker fisk andre liker nugatti. Man finner allergikere, nærsynte, kveldstrøtte, moroklumper, sjenerte, rotehuer, sykkelentusiaster, rockere og matvrak.

For å si det enkelt: korps er for alle!

lørdag 4. mai 2013

Mai.


Mai er måneden hvor vi kan begynne å håpe på litt varme i været. Likevel kan mai også være skikkelig lunefull! Et år vaska og pakka jeg bort vinterdressen til eldstemann for sommeren fem ganger i løpet av mai. Jeg har også gått i t-skjorte og shorts den ene dagen for så å våkne av brøytebilen som kjørte forbi neste dag. Det hører med til historien at det var dét årets konfirmanter som ble velsigna med 20 cm nysnø på den store dagen. Jeg har stått med ullundertøy under bunaden på 17. mai og hakka tenner, og siste dagers nettaviser er fulle av snøbilder fra Vestlandet og videre nordover i tillegg til dalstrøka innafor.

Mai er likevel først og fremst vår og løfte om sommer. Mai er hvitveis og nyutsprunget bjørkeløv. Den er lysegrønt gress og jorder som spirer. Den er liljekonvall- og syrinduft. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg synes alle fargene i naturen er så fine i mai. Jeg har mange ganger tenkt at Eidsvollsforsamlingen fant riktig tid på året for å skrive under grunnloven. Kombinasjonen norske flagg og lysegrønn bjørkeskog er uslåelig! Og apropos 17. mai: mai er også korps som viser seg fram, faktisk er det mange som tror at korpsene bare spiller i mai, men det er altså feil.

Det beste med mai er at vi fortsatt er helt i begynnelsen av sommeren. Forhåpentligvis har vi mange, lange, late, solfylte dager foran oss.








onsdag 1. mai 2013

Jeg må si det er godt å få litt støtte fra fagfolk! Jeg innrømmer gjerne at jeg blir litt oppgitt over alle som blir så sjokkert og frustrert når det kommer et lite snøfall i april. Denne pipinga har jo tatt helt av i år etter fjorårets vår hvor temperaturene karra seg over tjue grader allerede tidlig i mars. Kjære alle sammen: det var det som var unormalt! Det hjelper ikke at det er sånn dere gjerne vil at normalen skal være! Mars er helt på grensen til å kalles vår i det hele tatt her i Norge, april er overgangsmåneden hvor man både kan få  dager med temperaturer over ti eller under null grader, begge deler er normalt. Først i slutten av mai kan man begynne å forvente temperaturer opp mot 20 grader - hvis man er heldig... Meteorolog John Smits snakker litt om dette på yr.no - les den.

Jeg er ingen vår-, sommer- eller varmehater - tvert imot! Etter en lang, kald og snørik vinter er det deilig med tørr asfalt og snø som smelter. Jeg elsker å ligge i sola og kjenne at den varmer tvers gjennom og ut på andre siden. Jeg nyter dager som er så varme at det bare er mulig å sitte i skyggen. Men jeg vet at dette ikke hører hjemme i mars, april eller mai! Derfor dør jeg ikke av skuffelse hver gang det kommer et par centimeter snø, selv ikke tidlig i mai. Det betyr ikke at jeg ønsker meg snø i april eller mai.

Jeg skulle ønske at samtlige innbyggere i kongeriket Norge kunne stikke fingeren i jorda og innse at sånn er det faktisk! Og klarer man ikke det: kan man da være så snill å syte litt mindre?