lørdag 28. februar 2015

Rødsei

Som barn var jeg ikke spesielt glad i fisk. Jeg var vel ikke så glad i mat generelt, men i alle fall ikke fisk. Fiskemat som fiskegrateng, fiskekaker og lignende gikk greit, men kokt fisk med poteter, flatbrød og smør framkalte ikke de store jubelscenene i heimen. Oppvokst på en holme på Helgeland - det skal innrømmes at flere av ukas middager ble inntatt med geipen på plass.

På tross av det, så var faktisk min livrett fisk. Det aller, aller beste jeg visste om var gammelsalta sei, eller rødsei, som det også heter. Da snakker vi uvaska sei som er delt i to (på langs...) og lagt i salt. Der skal den ligge i minst to år. Når den skal spises, så vannes den ut, kokes og serveres med poteter, hvit saus og stekt bacon. Når det sto på bordet, da åt jeg!

Dette er ganske typisk Helgelandsmat, og etter at pappa døde og mamma flytta sørover, så har jeg ikke spist det. Det er faktisk over tjue år siden sist. Her om dagen "klaget jeg min nød" inne på Facebookgruppa for rødsei (ja, den finnes selvfølgelig! ;-) ) Det gikk ikke lange stunda før jeg fikk melding fra ei barndomsvenninne: "Jeg skal sende litt til deg, jeg."

I dag kom pakka i posten - gjett om jeg gleder meg!

torsdag 26. februar 2015

Vaksine - ikke vaksine?

Da jeg fikk førstemann på 90-tallet, så må jeg innrømme at jeg ble overraska da jeg oppdaga at det ble vaksinert mot tre av det vanligste barnesykdommene. HÆ?! Hvorfor det, liksom? Jeg har hatt alle barnesykdommer som er mulig å ha, og jeg hadde dem som barn. Joda, jeg var ganske sjuk, men jeg overlevde fint, det samme som mine søsken og venner gjorde.

Jeg var likevel aldri i tvil om at mine barn skulle få MMR-vaksinen sammen med alle de andre vaksinene som gis til barna her i Norge. Jeg tenkte at å sende ungene mine uvaksinert ut i livet med risiko for å få meslinger, kusma eller røde hunder som voksne, det ville været ekstremt uansvarlig av meg. I tillegg ble jeg ganske kraftig realitetsorientert av min svigerinne. Hun er utdannet sykepleier, har bodd flere år i Afrika og hadde sett hvordan blant annet meslinger arter seg i land som ikke har en like god generell grunnhelse som vi har her i Norge.

Det er mange begrunnelser for å la være å vaksinere ungene sine, noen litt mer fantasifulle enn andre. Noen mener at immunforsvaret blir svekket av vaksiner og at det trenger å trigges av de sykdommene som finnes. Nå går jo vaksiner ut på å trigge immunsystemet med en mindre farlig variant av det aktuelle viruset, så jeg vil jo tro at immunsystemet får den gjennomkjøringen det trenger også ved vaksiner.

Andre hevder at denne spesielle vaksinen er årsak til autisme. Nå er jo forskningen som det var basert på avslørt som useriøs, tendensiøs, kjøpt og betalt. Så er det noen som mener at den gir en økning av kreft og autoimmune sykdommer. Dette er en argumentasjon som er ganske ny for meg.

De mest fantasifulle motstanderne mener at vaksinen er en dekkoperasjon for myndighetene som i virkeligheten injiserer oss full av nanoboter som skal overvåke, styre og kontrollere oss... Jeg trenger vel ikke å si noe mere om det, jeg vet ikke helt hvor godt fotfeste denne vrangforestillingen har her i Norge...

Forrige uke døde en 18 måneder gammel gutt i Tyskland av meslinger, det er fullstendig unødvendig! De som lar være å vaksinere barna sine mot MMR utsetter ikke bare sine egne barn for fare men også andres barn og andre voksne. Mine egne barn begynner å bli voksne. Nå som vi ser at tilfellene av meslinger har økt ganske mye, så er jeg veldig glad for at de er beskyttet mot både meslinger og de to andre barnesykdommene. Jeg er overhode ikke i tvil om at jeg valgte riktig da jeg lot dem få denne vaksinen selv om jeg den gang tenkte på den som litt unødvendig.

torsdag 19. februar 2015

Superdietten

Nå er det litt lenge siden jeg har gnålt om mat her, men plutselig ble jeg inspirert igjen. Det skyldes et sammenfall av flere ting jeg har lest det siste døgnet. Det som gjorde best å lese var et blogginnlegg hos To pluss tre. Jeg er nemlig ikke alene! Og det er så deilig å gjøre sånne oppdagelser! Det hender nemlig at jeg føler meg litt alene om å hevde at man ikke kan leve et liv på dietter. Den eneste "dietten" som fungerer er nemlig min. Den er enkel og grei etter beste Rema 1000-filosofi - det enkleste er det beste. Den er som følger:

Normal mat i moderate mengder og fysisk aktivitet tilpasset matinntaket. Så enkelt, så greit! Det finnes ikke nei-mat! Det finnes hverdagsmat, av-og-til-mat og en-sjelden-gang-mat. Jeg har ingen tro på å kutte helt ut verken det ene eller det andre. Jeg har ingen tro på at sukker er gift, men jeg er heller ikke i tvil om at vi får i oss altfor mye sukker i det daglige. Jeg tror det kan være skummelt med for mye fett, men jeg tror vi trenger fett også.

Men du verden det er mange rare tanker og filosofier der ute! Nå er det en bydel i Oslo som har vært ute og satt opp en forbudsliste for barnehagene i bydelen. Der bannlyses både pølser, hamburgere, pizza og yoghurt. Jeg skjønner på en måte hensikten. Det er et faktum at det er flere og flere som blir overvektige, og de vil vel gjøre noe for å snu utviklingen. Paradoksalt nok, så faller økningen i fedme sammen med at flere og flere kjører i gang med disse før omtalte diettene. Jeg tror likevel ikke forbud er måten å gjøre det på. Retningslinjer - ja, forbud - nei. Heldigvis har ernæringsfysiolog Mette Svendsen gått ut og støttet de som mener dette forbudet er for strengt. Det er greit å få litt støtte av fagfolk.

Det er nemlig ikke så lett å orientere seg i jungelen av gode og mindre gode matråd. Jeg kom over en lang diskusjon om frukt på fb i går. Der kom det en del hårreisende tankegods til syne. Banan har like mye sukker som Cola = banan er like usunt som Cola. Det at bananer i tillegg til det sukkeret inneholder mange viktige næringsstoffer mens colaen i tillegg til sukkeret inneholder vann og masse søl, det var ikke interessant. (For ordens skyld: jeg drikker Cola, med sukker. Jeg spiser også bananer...) Jordbær, derimot, inneholdt mye vann og lite kalorier, så derfor er det sunt.

Det skumleste med alle disse diettene er at jeg tror de bare er med på å ødelegge stoffskifte og andre mekanismer som finnes i kroppen. Resultatet av det tror jeg blir enda flere som vil slite med vekta framover.

Jeg kommer høylydt til å promotere min "diett" så lenge det måtte være behov, jeg er redd for at det vil være ganske lenge... Jeg er nemlig sikker på at det er jeg som sitter på selveste "Superdietten"!

torsdag 12. februar 2015

Om å møte veggen

I dag vil jeg skrive om noe som er både viktig og personlig. Det skal handle om psykisk helse. Det er jo veldig populært å snakke om akkurat det, men når det kommer til hælinga, så er det litt skummelt likevel. Det er nok nettopp fordi det ofte må bli personlig. Jeg har selv vært veldig reservert til å utlevere meg selv på nettet, det var derfor jeg i utgangspunktet syntes at blogging var forholdsvis dumt. Når jeg likevel velger å skrive om dette, så er det fordi jeg kjenner på kroppen at det trengs mer opplysning rundt temaet.

Hvis jeg med dette innlegget kan oppnå
1. at noen kjenner seg igjen og skjønner at det de opplever ikke er unikt
2. få noen som er på vei dit til å kjenne seg igjen og kanskje tak de takene som skal til for å snu i tide
3. opplyse noen "rundt" om hvordan ting fungerer
så er det verdt å utlevere seg. Og dette kan bli et litt langt innlegg - herved advart!

For seks år siden fikk jeg et hardt og brutalt møte med "veggen". Jeg er ikke alene om å ha vært der! Litt flåsete pleier jeg å si at det finnes to typer mennesker: de som har møtt veggen og de som ikke har gjort det - ennå. For meg var møtet veldig "fysisk". Jeg fikk et svimmelhetsanfall på jobb som var av en sånn karakter at jeg ikke trodde det var mulig. Jeg klarte ikke å stå eller gå, og å sitte på en stol ble for høyt oppe. Det fungerte litt bedre å sitte på huk på gulvet med lukkede øyne. Jeg ble kjørt i rullestol ut til en drosje som fikk meg hjem.

Etter en så heftig opplevelse er det naturlig å oppsøke lege, og det gjorde jeg. Han antydet både stress og krystallsyke. Han ga meg en ukes sykemelding og fikk meg til å love å ta kontakt igjen hvis jeg ikke syntes jeg ble bedre. Det jeg gjorde da var selvfølgelig å prøve litt til. Den neste måneden krysta jeg ut den siste lille resten av krefter sånn at jeg var helt tom da jeg kontaktet legen min igjen. Derfra gikk det ganske bratt nedover. Utmattelse, konsentrasjonsproblemer, søvnproblemer, hukommelsessvikt, tiltaksløshet og dårlig matlyst, alle typiske symptomer på depresjon. Det eneste som manglet var selve depresjonen eller tungsinnet. Det kom to måneder senere og gjorde at store deler av den sommeren ble tilbragt på sofaen eller ute i sola med mp3-spilleren plugga i ørene og tårene flommende ut av øynene. Jeg tror aldri jeg har vært så brun og "fresh" som jeg var den sommeren, og det på tross av at det var en middelmådig sommer værmessig! Utpå seinsommeren lysna det igjen, og jeg kunne starte på veien tilbake til et "normalt" liv.

Det er det som har vist seg å være det aller vanskeligste! Når det snur og man begynner å bli bedre, så tror de fleste at nå går det bare en vei, nemlig opp og fram. Sånn er det dessverre ikke! Derfor blir det ofte så vanskelig å takle nedturene når de kommer, for det gjør de. Hvordan man merker nedturene er individuelt. Hos meg rammer det hardest på språk, konsentrasjon og hukommelse. Når jeg igjen må leite etter tre ord per setning, glemmer "alt" eller begynner å skrive fryktelig mye feil, så vet jeg stort sett hva som kommer. For å komme med eksempel på hvor ille det kan være: etter en god periode satt jeg i bilen på vei hjem fra jobb. Plutselig kom jeg på at jeg skulle på et møte på fredag. Der og da, klokka ti over to på en lørdag klarte jeg ikke å plassere fredagen! Hadde den vært, eller var det fortsatt et håp om at jeg kunne få med meg det møtet?

Når så nedturen er et faktum, så blir det å velge taktikk for å jobbe seg oppover igjen. De fleste har på dette tidspunktet fått med seg viktigheten av å lytte til de signalene kroppen eller hjernen gir. Likevel er det så fryktelig vanskelig å ta de riktige grepene. Man kan faktisk gå på de samme "blemmene" om igjen og om igjen. Jeg blir av og til oppgitt over hvor lite jeg lærer.

En annen ting er hvordan omgivelsene takler min vei tilbake. Ei venninne sa en gang at hun trodde ikke at hun som ikke har opplevd noe lignende helt klarer å forstå hva det dreier seg om. Det tror jeg hun har helt rett i! Har man ikke opplevd at kroppen går 100% til streik, så kan det være vanskelig å sette seg inn i hvor tomt det kan bli. Det er frustrerende å ha kjempelyst til å gjøre noe uten å ha krefter. En gåtur kan strande før man kommer seg ut døra: når skoene er på, er kreftene brukt opp. Det er ordentlig kjipt ikke å orke å være sosial med andre når man i utgangspunktet er kjempesosial. Det er slitsomt når man glemmer alt!

Jeg har vært så heldig at jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg, både familie og venner. De som står meg nærmest har vært lydhøre når jeg har prøvd å forklare hvordan det ser ut fra mitt ståsted, noen av dem har også vært der selv. Et av problemene med utbrenthet er at man blir veldig selvsentrert. Man kan faktisk oppfattes som urimelig av andre fordi man er egoistisk og bare opptatt av seg selv og sitt. Det er viktig at de som er rundt skjønner at dette er helt normalt og kanskje til og med nødvendig for å få hodet over vannet igjen.

En annen ting: det nytter ikke å ta seg sammen. Det er nemlig noe jeg vet mange tenker. Det er bare å ta seg sammen og komme seg ut. Det må da være bedre å komme seg på jobb enn å sitte hjemme og kope. Da kan jeg bare fortelle at det ikke er sånn det fungerer. Det er alltid en grunn til at kroppen går til streik. Når man merker at det butter i mot, så kan det faktisk være veldig dumt og presse seg. Andre ganger skal man presse seg, og det er ikke lett å vite forskjellen. Jeg har opplevd å tvinge meg til å gjøre ting som jeg i etterkant skjønte var dumt. Jeg har gjort ting som jeg på forhånd ikke tenkte på som et problem, men som viste seg å bli det. Jeg har også gjennomført ting som jeg trodde ikke skulle gå, men som ble til en ordentlig opptur. Jeg har vært så heldig å ha en fantastisk fastlege som har vært til stor hjelp.

Så går dagene, ukene, månedene og åra. Man har hatt sine gode perioder og man har hatt sine nedturer. Tegnet på at det går framover er at nedturene kommer sjeldnere og sjeldnere, de varer kortere og blir kanskje ikke fullt så dype. Men de fortsetter å komme - lenge. Jeg har kommet dit selv at jeg tenker "Hvor lenge skal jeg kunne skylde på denne smellen?" Det tror jeg at mange rundt meg også tenker - men jeg vet ikke... På vei tilbake til et normalt liv, så må man bare prøve seg fram. Hva er det jeg ikke tåler? Hvor mye tåler jeg før det smeller igjen? Jeg sa "veien tilbake til et normalt liv". For meg er det det som er målet, men jeg vet ennå ikke om jeg kommer tilbake dit. Kanskje må jeg innfinne meg med at jeg aldri kan jobbe fullt. Kanskje er det ting jeg aldri mer kan gjøre.

For nøyaktig seks år siden gikk jeg på jobb som vanlig og prøvde litt til, selv om verken hode eller kropp fungerte. Bak meg har jeg nå den lengste gode perioden jeg har hatt på seks år: de siste ti månedene har vært ganske greie, ikke tipptopp, men helt greie. Det er selv om det siste halvåret har vært preget av mye tankevirksomhet. Jeg krysser fingrene for at det skal vare - lenge!

tirsdag 10. februar 2015

Solnedgang

Jeg har en greie med solnedganger! Egentlig har jeg en greie med soloppganger også, men her jeg bor har jeg best utsikt mot solnedgangene. Det hender jeg sitter i sofaen og tilfeldigvis kikker opp og ut, triver kameraet og løper opp i andre etasje. Jeg aner ikke hvor mange bilder jeg har av ulike solnedganger, bare i ettermiddag tok jeg 40... Takk for digitale kameraer!

Dagens var nemlig av det litt ekstra spesielle slaget. Jeg begynte å ane konturene av at den kom til å bli det sånn i halv fem-tida. Klokka halv seks måtte jeg legge fra meg kameraet og dra på et kurs. Før jeg gikk inn på kurset klokka seks var det begynt å mørkne, men likevel lyste skyene i vest fortsatt i rødt.

Det er tre ting som får meg til å gå litt inn i min egen verden, det er heftige tordenvær, soloppganger og -nedganger. Da kan jeg gå inn i en "tilstand" hvor jeg blir relativt lite "tesnakkandes". Synssansen åpnes på vidt gap, og de andre sansene reduseres tilsvarende.

Men det er ikke bare de voldsomme og spektakulære som fascinerer meg. Det kan like gjerne være de duse med noen nydelige nyanser av rosa, fersken, grønt og blått som glir over i hverandre. De er nesten umulige å fange med kameraet, så de må jeg bare svi fast i hjernen min for meg selv.

Tenkte jeg skulle vise fram et lite utvalg her, det nederste er fra dagens.






















lørdag 7. februar 2015

Bygdekos

Jeg er oppvokst på et veldig lite sted. Der var det sånn at alle fra øya og de to naboøyene som utgjorde skolekretsen, møtte opp når det var noe som skjedde. Man blir egentlig som en stor familie. Hvis vi ble tørste når vi var ute og lekte, så gikk vi og banka på i det nærmeste huset for å spørre om et glass vann. Jeg hadde en veldig trygg og fin oppvekst.

Den bygda vi bor i nå, har mye av det samme. Den er mye større, så vi som er innflyttere kjenner ikke alle som bor her, men bygda er prega av et samhold som er ganske spesielt i kommunen. Her får vi til revy, og vi er akkurat i ferd med å stable på beina et voksenkorps - kjememoro! Mottoet er: "Vi får det til", og det er litt sånn - man ser ikke problemene, man ser bare utfordringene.

I dag har det vært arrangert Rompliade, akekonkurranse for store og små. I dag blåste det litt, så bål ble droppa, men ellers er det bålplasser hvor man kan grille. Korpset spiller, det er poenglangrenn og akekonkurranse for de minste hvor startnummeret byttes mot premie for alle.

Høydepunktet er foreningsstafetten hvor ulike lag og foreninger kan stille. I år vant skolekorpset og tok med det sitt andre napp i vandretrofeet Det gylne akebrettet. Et foreldre-/styrelag ble raska sammen på direkten og tok faktisk en fin tredjplass. Rompliaden avsluttes med fyrverkeri - det synes ikke så veldig godt i solskinnet, men artig lell!









torsdag 5. februar 2015

Om skolevesker.

Det har de siste dagene vært mye fokus på skoleveskene til jenter i Sandefjord, og sikkert mange andre steder. Jeg tror kanskje mange har blitt ganske sjokkert over hvor dette samfunnet er på vei, et samfunn hvor tenåringsjenter går på skolen med designervesker til 9000 kroner. "Alle" er skjønt enige om at dette er riv, ruskende galt og at hovedproblemet i denne saken er foreldrene. Det er foreldrenes mangel på ryggrad og egne dårlige selvtillit som er årsak til at dette kan skje. Jeg er også enig i at det er foreldrene som sitter med ansvaret. Jeg postet selv en av disse artiklene på Facebook med beskjed til mine venner om å ta tak i meg hvis mine døtre noensinne skulle finne på å gå på skolen med "skolevesker" til 9000 kroner. Da mener jeg nemlig at jeg har sviktet fullstendig som oppdrager og mor.

Jeg har selv en egenskap som jeg er veldig glad for å ha, nemlig evnen til ikke å bry meg om hva andre tenker og mener om meg. De som ikke har lest det før, kan klikke seg inn på innlegget mitt Kjerringa mot strømmen for å  bli litt bedre kjent med meg. Jeg vet jo at ikke alle er like ille som meg, men jeg har til nå trodd at majoriteten av den voksne befolkningen har ryggrad nok til ikke å bry seg om hva andre mener. Jeg har rett og slett trodd at det har vært å bli voksen!

Jeg skjønner nemlig ikke gruppepress. Inni mitt hode er det er jo bare å la være! Et av mine hovedmål for oppdragelsen har vært å gi denne egenskapen videre til mine egne barn, fordi det for meg er nettopp det som er å bli voksen. Det har vært viktig å gjøre dem trygge på å stå for sine egne valg og meninger i møte med andre. Det har vi klart. Om det skyldes at denne egenskapen er genetisk overførbar og alle mine heldigvis har arvet denne egenskapen, det vet jeg ikke. Jeg tror vel i tilfelle at det må være i kombinasjon med at jobben med å dytte ganske mye fornuft inn i dem har vært relativt vellykka.

Derfor har barna har fått lite gehør for argumenter som starter med "Jammen! Alle de andre..." Disse argumentene har stort sett blitt møtt med "Javel? Og når begynte alle andre å bestemme hva du/vi skal gjøre?"

En annen ting som har vært viktig i oppdragelsen er å lære dem en fornuftig pengebruk. Fordi vi har valgt som vi har gjort med at jeg har vært både heltids og deltids hjemmeværende når de var små, så har ikke vi stått øverst på skattelistene, for å si det sånn. Vi har aldri hatt god råd, men vi har hatt god nok råd. Vi har kunnet reise på ferier. Ungene har etter tur fått nye ski, og skøyter hvis vi ikke har vært heldige å få noe fra kusiner og fettere. Vi har kunnet unne oss å spise middag ute av og til, men det har vi sjelden tatt oss råd til, mest fordi at det skulle være litt stas når vi gjorde det. Vi har aldri manglet klær og mat, men vi har vært opptatt av at det som skal kjøpes skal være fornuftige kjøp og det skal bli brukt. Å kjøpe ting som ikke blir brukt, er sløsing.

Å bruke 9000 kroner på ei veske har derfor aldri vært aktuell problemstilling her i huset. Det ville vært et eksempel på en pengebruk hinsides normal fornuft og forstand. Det finnes ikke den designer i verden, eller skinn, eller sytråd, som noensinne vil gjøre ei veske verdt 9000 kroner.

mandag 2. februar 2015

Språk

Som selvutnevnt språknerd, er jeg ganske opptatt av språket - naturlig nok. Å pirke på språk er skummelt. Mange reagerer med en veldig hårsårhet når man blir rettet på. Noen sliter med å skrive og lese, og for dem er det faktisk viktigere at de tør å uttrykke seg skriftlig enn at det de skriver er korrekt. Derfor kommenterer eller retter jeg aldri på de som jeg vet har et reelt problem med å skrive. En annen sak er jo at det som regel ikke er de som har en eller annen form for skrivevansker, som er de mest hårsåre. De kan til og med synes det er greit å bli retta på og be om hjelp, nettopp fordi de ikke klarer å se når det er riktig eller feil selv. Jeg kjenner flere med lese- og skrivevansker som ber om hjelp til å skrive ting som skal leses av flere, nettopp fordi de skjønner at rettskrivning er viktig. Bare for å ha sagt det også: det er mange med reelle skrivevansker som skriver mye bedre norsk enn de som "ikke gidder".

For det er nemlig neste kategori: de som ikke gidder. De er det litt verre med, synes jeg. De mener i fullt alvor at det ikke er så nøye om man skriver korrekt. Jeg har for eksempel vært med i en ansettelsesprosess. Når man sitter med hundre søknader hvor man skal plukke ut 5-6 som skal inn på intervju, da vet jeg hvor lite som skal til for å havne i den bunken hvor de søknadene med et stort minustegn på forsida ligger. Der havner de som ikke vet forskjell på "og" og "å", der havner de som skriver "hvert" når de mener "vært" og der havner de som i den ene setninga skriver at de behersker norsk skriftlig meget godt før de i neste setning skriver "oxo" i stedet for "også". Sånn er det faktisk, så det å skrive korrekt norsk er noe alle bør være opptatt av. Likevel: det er til syvende og sist dem selv det går utover. Det som kan irritere meg litt er at mange påberoper seg å ha "et snev av dysleksi" selv om det tydelig ikke handler om det i det hele tatt. Det synes jeg er både ufint og en hån mot de som virkelig strever!

Langt verre er det med de som lever av å skrive. Der mener jeg at man skal kunne forlange korrekt språk. Dessverre, så virker det som om gidder-ikke-holdningen er svært utbredt blant de som har skriving som yrke også. Av og til synes jeg at det er helt håpløst å lese norske nettaviser, for der er det veldig mye rart! De som lever av å skrive skal kunne bøye svake og sterke verb riktig. De skal vite at i Norge skrives sammensatte ord som ett ord, og de skal vite forskjell på "et" og "ett". Det gjelder forresten ikke bare aviser. Det gjelder alt som skal publiseres offentlig, enten det er reklamemateriell, informasjonsskriv eller andre ting. For meg handler det om troverdighet og seriøsitet.

Og omtrent samtidig som jeg publiserte dette klarte altså vg.no å skrive om dagens brokolaps på E18 gjennom Vestfold: "Broen har knukket! - akk ja!