mandag 30. desember 2013

Nyfødtmage - igjen...

I kveld har jeg sett på Nrk og deres nyhetskavalkade for 2013. All ære til hertuginne Kate som viste fram en ordentlig nyfødtmage!

mandag 23. desember 2013

Jul!

Nå er den straks her: min favoritthøytid! Fra jeg var lita har jeg elska alt som har med jul å gjøre. Jeg er så glad i tradisjonene som hører med, for ingen andre uker av året er vel like fastlagt som nettopp uka mellom jul og nyttår. Man spiser det samme hvert år, og den sammen pynten plasseres på samme sted som i fjor og i forfjor. For noen kan andres juletradisjoner framstå som alt fra snåle til totalt meningsløse, men for meg og min familie er våre tradisjoner viktige.

Det er ikke til å komme fra at mye som hørte min barndoms jul til fortsatt er det som gir meg den virkelig gode julefølelsen. Min såkalte guilty pleasure har sammenheng med juleminner fra jeg var lita. Til vanlig synes jeg at farga lys er ganske juglete, men akkurat i jula er det helt greit. Det er faktisk ikke bare helt greit, det er nesten en liten nødvendighet! Når skolen skulle pyntes til jul, så var det selvlagde kreppapirgirlandere, ditto glanspapirlenker og en rad med farga lys surra rundt drageren i gymsaltaket som var det essensielle. Fra lenge før skolealder satt jeg på den årlige juletrefesten i romjula og så på de fine lysene i taket. Derfor må familien min leve med en liten lenke med farga lys som danderes, mer eller mindre diskret, innomhus i adventstida og jula.

Jeg er også glad i forventningene, så derfor er jeg egentlig minst like glad i adventstida. Jeg liker lillejulaften når juletreet kommer på plass og adventspynt byttes ut med julepynt. Jeg liker lukta av gran som jeg kjenner når jeg kommer inn i stua på morgenen på julaften, og jeg liker lukta av pinnekjøtt som brer seg rundt i huset på formiddagen på julaften. Jeg gleder meg til å spise melje (mølje) med sirup på formiddagen i morgen, forøvrig en tradisjon som har fått mer enn én til å steile når de har hørt om det! Jeg gleder meg til å stå i den overfylte, trange kirkebenken og synge "O jul med din glede" mens vi både bukker, neier og svinger oss i kretsen. Jeg gleder meg til pinnekjøtt, riskrem og krinalefse. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til jul!

Ha ei riktig god jul, alle sammen!



lørdag 21. desember 2013

Vintersolverv

I dag er det vintersolhverv, for mange en etterlengtet dag. Nå går det mot lengre dager, mer lys og etterhvert vår og sommer. Men først håper jeg at vi får en lang, kald og snørik vinter!


Og for oss som er over gjennomsnitlig glad i vinter: Juhuu! Nå er det bare et halvt år til det igjen går mot mørkere dager, høst og vinter! ;-)

fredag 20. desember 2013

Om å kose seg.

Det nærmer seg jul, og for de fleste av oss betyr det mange late dager med masse god mat. Kostholdseksperter er nøye med å fortelle oss at det er lov å kose seg og spise julemat med god samvittighet under slagordet "Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som betyr noe, men det som du spiser mellom nyttår og jul!" Dette er en god og grei leveregel synes jeg.

Likevel renner aviser, både papir- og nettutgavene, over av råd om hvordan du kan gjøre jula magrest mulig. Jeg vet ikke om dette skyldes kostholdsekspertene som vil spille litt på vår dårlige samvittighet, eller om det kan skyldes disse ulyksalige journalistene som må finne på ett eller annet å skrive om. Jeg synes i alle fall det er ganske tåpelig.

I jula bør alle kunne spise det de vil og kose seg uten at noen skal appelere til dårlig samvittighet. Av og til skal man slippe å tenke på hva man burde og ikke burde gjøre.

Det hender at jeg blir fysen og får lyst på noe godt å spise. Egentlig hender det ganske ofte... Som regel er jeg "flink" og klarer å avstå, men noen ganger bestemmer jeg meg for å skeie ut. Jeg tror nemlig ikke at det bare er lov å kose seg litt av og til. Jeg tror det er viktig å gjøre det!

Det er ikke så lenge siden man kunne lese i media at friske overvektige ikke burde slanke seg, rett og slett fordi at de kunne få helseproblemer på grunn av det. Fra før er det kjent at slanke mennesker som ikke er fornøyd med livet har større problemer med helsa enn overvektige som har det bra. Det er det som jeg tror er poenget. Hvordan man har det er det aller viktigste. Hvis man hele tida nekter seg selv å gjøre ting fordi det er usunt, så tror jeg det i det lange løp er skummelt for helsa.

Derfor skal vi alle nyte den gode julematen uten å tenke på hvordan den kan gjøres magrere eller sunnere (sier "eller", jeg...) Hvis det blir sånn at man spiser en marsipanbit samtidid som man leser varedeklarasjonen for å se hvor mye sukker det er i den, eller dropper den ekstra porsjonen sjokoladepudding med masse krem og vaniljesaus, så tror jeg ikke det er bra for helsa. Da synes jeg heller at man skal drikke to kopper gløgg hvis man har lyst til det og smøre et godt lag meierismør på julekaka i de to ukene rundt juletida. Så kan man heller være fornuftig og sunn de 50 andre ukene i året, selvfølgelig med en liten utskeielse nå og da!

Nyt jula og julematen med verdens beste savittighet de neste to ukene!

tirsdag 3. desember 2013

Desember

Vi har tatt fatt på årets siste måned, selveste julemåneden! Det er vel ingen andre måneder som går like fort som denne, på tross av at den er av de lengste i antall dager. Desember er den måneden de fleste liker, også de som i utgangspunktet ikke er så glad i vinter. Mange av dem synes til og med at det er helt på sin plass med litt snø, i alle fall et par dager. Desember er også måneden da sola snur igjen og dagene begynner å bli lysere og lengre.

Egentlig er desember en salig blanding av kos og stress. Det er derfor jeg er så glad i november, for da kan jeg starte kosen før stressmomentet slår inn. Men selv jeg kommer til et punkt hvor åndenøden og bakoversveisen slår til, og det er sånn typisk rundt 13. desember. Da er det plutselig bare ei og ei halv uke til julaften, og alt begynner virkelig å haste.

Desember er tradisjoner, følelser og minner. I desember er det til og med lov med farga lys, bare fordi det var den julepynten som ble hengt opp i taket i gymsalen på skolen hjemme. Jeg husker at jeg satt som lita jente på mamma sitt fang og så på de lysene når vi var på juletrefesten på skolen. Desember er adventsstjerne i vinduet og julelys i hagen. Desember er lukt av nybakt flatbrød og krinalefse. Og selv om det glipper litt akkurat 13. desember, så holder jeg knallhardt på at desember er kos, fra begynnelse til slutt! Jeg ønsker alle ei fin adventstid!









mandag 2. desember 2013

Hvorfor var det nå jeg begynte å blogge igjen...

Jo, det har jeg blitt påmint denne helga. Forrige uke la Fotballfruen ut et bilde av sin flate, stramme fire-dager-etter-fødselmage. For det har hun høstet mye kritikk, for å si det pent, men hun har også fått mye støtte. Støttespillerne synes hun har god grunn til å vise fram og å være stolt av kroppen sin, en kropp som har kostet mye svette og hardt arbeid i lang tid. Jeg må innrømme at jeg har vært innom denne bloggen hennes bare én gang, og det var da noen skulle vise meg bilder av hvordan hun så ut rett før hun fødte. Og kjære vene! Jeg trodde jeg var ganske lita som høygravid, men jeg var jo den hvalrossen i forhold!

Som vanlig i disse nettdebattider, så har hun fått unødvendig mye pepper og mange stygge kommentarer for dette stuntet sitt. Jeg har selv delt noen, mener jeg, av de litt "snillere" kritikkene mot det hun har gjort, for eksempel denne som heter #normalfrue

Det var jo nettopp for å være en motvekt mot disse ekstremt "vellykkede" menneskene jeg begynte å blogge. Ikke for å kritisere dem, men som #normalfruen sier: jeg vil gjerne balansere bildet litt.

Det å føde et barn er mildt sagt en opprivende opplevelse for en kropp. Magen skal romme et helt lite menneske, og dette mennesket skal ut gjennom en passasje hvor det egentlig er umulig at noe større enn en valnøtt skal komme ut. Muskler, sener, skjelett, hud - alt strekkes ut for å gi rom for dette voksende vidunderet. Noen er veldig "heldige" med genene. Jeg selv er vel egentlig det. Mine svangerskap resulterte i null strekkmerker. Andre får strekkmerker hvis de nyser for hardt, aldeles uten å være gravide.

Jeg hadde høy forbrenning da jeg var gravid. Det betyr at jeg spiste som en hest i ni måneder og la på meg fire kilo. Da jeg dro hjem fra sykehuset hadde jeg gått ned ti av de fire kiloene sånn at jeg faktisk var seks kilo lettere da jeg dro hjem enn jeg var da jeg ble gravid. Heldig, sier du? Joa... Men jeg fortsatte å ete som en hest etter fødselen også. Det gikk bra så lenge jeg amma, men da jeg slutta med det... Kanskje hadde jeg og fotballfruen egentlig ganske like forutsetninger? Kanskje jeg kunne vært like stram, slank og pen som henne? Hvis jeg hadde hatt et litt annet fokus i livet?

Jeg tror nemlig mye ligger der, og det er derfor Fotballfruens stunt skremmer meg litt, på flere måter.

Det er et fokus på kropp og utseende som er helt vanvittig nå for tida. Jeg blir bekymra for at noen skal finne på å tro at Fotballfruen representerer normalen. Det gjør hun ikke! Hun er nok svært heldig med mange av de genene som skal til for å få en "pen" kropp. I tillegg har hun jobbet hardt for å se sånn ut. Det er faktisk ikke alle som verken har tid, råd eller mulighet til å vie livet sitt til å ha et sånt utseende. Og da må jeg faktisk spørre: er det et mål i seg selv?

Da jeg var blitt tobarnsmamma var vi på besøk hos noen venner som også hadde to barn på samme alder som våre. Været var fantastisk, så en dag pakket vi sammen mann og barn og dro på stranda. Ammeinnleggene var på plass i bikinitoppen, og magen var forholdsvis langt fra fotballfruens fire-dager-etter-fødsel. På veien passerte vi en gjeng kjekkaser som kasta frisbee mens de prøvde å imponere noen yppige bikinibabes som lå litt lenger borte. Jeg har faktisk aldri vært så fornøyd med meg selv i hele mitt liv som jeg var der og da! Med to pupper i ulik størrelse fordi jeg hadde amma litt på den ene sida før vi gikk. Med en mage som langt fra var flat og stram. Med et lite vidunder liggende i vogna som jeg dytta langs en litt humpete sti og et annet vidunder som rusla forventningsfull avgårde med bøtte og spade.

Jeg tror heller ikke det nødvendigvis er sunt å drive med hardtrening mens man er gravid. Trene, ja! Men som jeg har sagt før: det er faktisk perioder i livet hvor vi skal sette oss selv og våre behov litt til side, og det tror jeg blant annet er når vi venter barn. Ingen skal fortelle meg at ikke Fotballfruen har vært litt redd for figuren sin i dette svangerskapet, og ingen skal fortelle meg at det treningsregimet hun har bedrevet ikke har vært motivert av det at hun etter fødsel raskest mulig skal få sin "gamle" kropp tilbake. Jeg var redd for at det skulle skje noe med den lille som vokste inne i magen min!

I bunn og grunn synes jeg litt synd på henne. Jeg unner alle den følelsen jeg og venninna mi hadde da vi gikk forbi disse frisbeekastende kjekkasene og vite at vi så aldeles ikke var i deres målgruppe. Jeg unner alle å kunne konsentrere seg om det som er det viktige i livet. Det å beholde ungpikekroppen, hvis man noen gang har hatt det, er faktisk ikke inne på topp tusenlista over viktige ting i livet. Dessverre er jeg redd for at noen skal få den vrangforestillingen at det er viktig etter å ha sett dette bildet, og derfor synes det er viktig at flest mulig av oss normale damer tar oss tid til å fortelle dem at det er det ikke!

søndag 1. desember 2013

Første søndag i advent.

I dag er det første søndag i advent. Stjerna henger i vinduet, første lys på adventskransen ble tent på frokostbordet og nå er det ikke for tidlig med førjulskos.

Nå er det lenge siden jeg har bedrevet språkpirk her, men i dag tror jeg at jeg må ta en liten runde. Jeg har ikke sett det før i år, men det virker som om "alle" har bestemt seg for å ta i bruk det litt tullete begrepet "første advent". Jeg har sett det i aviser, på nettet og hørt det på radio: i dag er det første advent. Da må jeg bare få si at: Nei! Det er det ikke! Derimot er det første søndag i advent. Det er bare én advent per år, og den starter den fjerde siste søndagen før 1. juledag. Dermed får jeg avlivet en annen vrangforestilling med det samme: at advent er tida fra 1. desember og til julaften. Advent kan starte så tidlig som 27. november eller så seint som 3. desember, alt etter hvilken ukedag julaften faller på. I år starter advent 1. desember, men det er helt tilfeldig.

Jeg ønsker dere alle en riktig god og fin adventstid!


tirsdag 26. november 2013

Merkeklær til barn 2

Denne debatten har jo tatt helt av, jeg vil bare komme med noen presiseringer og synspunkt på ting som har blitt sagt:

1. Jeg synes ikke at det er dumt å kjøpe dyre merkeklær til små barn fordi jeg selv har dårlig samvittighet fordi jeg kjøpte klær til mine barn på Cubus, Lindex, H&M osv. Jeg bare synes det er fullstendig meningsløst!

2. Pris og kvalitet henger ikke sammen. De merkeplaggene barna mine har hatt (selvfølgelig kjøpt på salg, jeg er jo ikke dum, heller...) har blitt minst like fort, om ikke fortere, slitt. Sømmer har gått opp, knapper har ramlet av og farger har falmet. I tillegg har vi den før nevnte sparkebuksa størrelse tre måneder som var lagd for spebarn uten bleier.

3. Barneklær er ingen investering!

4. Jeg er ikke misunnelig på de som har råd til å kjøpe dyre merkeklær til ungene sine.

5. Såkalte billigklær kan fint brukes av både tre og fire barn, det er ikke bare merkeklær som kan det.

Sånn, det var svar på noen av de mest hårreisende påstandene... Noen som er veldig uenig?

søndag 24. november 2013

En måned igjen!

I dag er det en måned igjen til julaften! Nå er det virkelig lov til å glede seg, og nå synes jeg det er fritt fram for julemusikk.

Jeg gleder meg!



lørdag 23. november 2013

Merkeklær til barn.

De siste dagene har det vært litt fokus på å kjøpe dyre merkeklær til små barn. Jeg må innrømme at jeg ble litt overraska første gangen jeg leste om det. Tanken på at det lages merkeklær til småbarn har vel i grunnen ikke sneia innom hjernen min, og det å kjøpe dyre merkeklær til barn som vokser i et forrykende tempo synes jeg er ganske så meningsløst.

Ingen blir vel sjokkert når jeg sier at mine barn har vokst opp i klær fra Cubus, H&M, Lindex og Kappahl, og det har vært gode og fine klær. Det har vært klær uten og også med motiver, og i følge en av disse mødrene har de derfor mest sannsynlig sett ganske gale ut det meste av barndommen sin.

Selvfølgelig har det hendt at jeg har kjøpt billige klær som har mistet fasongen etter første vask, men det hører til sjeldenhetene. De fleste plaggene har holdt seg fine i vask etter vask og har gått i arv både tre og fire ganger. Motsatt så kjøpte jeg en gang ei sparkebukse av en "dyr" kvalitet (selvfølgelig på salg, jeg ville ikke drømme om å betale fullpris for den...), og det er den teiteste fasongen jeg har sett på ei sparkebukse. Den ville ha passet perfekt på en baby uten bleier. Ettersom ingen av mine barn var tørre ved tremånedersalder, så ble den brukt to-tre ganger før den rett og slett ble kasta.

Det som likevel overrasket meg mest var at mange opplever seg pressa til å kjøpe dyre merkeklær til ungene sine! Jeg har heldigvis en egenskap som jeg er veldig glad for å ha: nemlig at jeg ikke bryr meg det spøtt om hva andre mener. Jeg har derfor aldri kjent på noe press av noe slag, verken å kjøpe dyre merkeklær til meg selv, til ungene eller andre ting. All ære til den unge mora som faktisk tør å fortelle i media om dette presset hun har kjent på, og jeg håper flere tør å bruke det beinet de har i nesa til å stå i mot et sånt tullete press.

"Foreldre ønsker det beste for barna sine, også når det gjelder klær..." Joda, joda, men det handler like mye om å la være å oppdra barna til å bli snobbete, og ikke minst handler det om fornuft. Veldig mange barneplagg trenger strengt tatt ikke å holde seg i vask etter vaske etter vask, rett og slett fordi de ikke rekker å bli brukt så mange ganger før de er fravokst.


fredag 22. november 2013

Mørketid

For de som bor lengst nord i landet, er det nå mørketid. Litt lenger sør er den like om hjørnet. Folk her nede på Østlandet ser litt rart på meg når jeg sier at jeg savner mørketida. Mange tror at det er en befrielse for oss nordfra å flytte ned hit hvor sola skinner hele året. Når jeg atpåtil legger til at jeg savner mørketida mer enn jeg savner midnattsola, så merker jeg en liten antydning til hoderysting - hun må jo være skvær gæern!

Min svigerfar lo godt av meg første gang jeg feira jul hos dem. På formiddagen sto sola og skinte inn på juletreet og utkonkurrerte de stakkars små juletrelysene. Da måtte jeg jo si at dette var helt feil, det skal ikke være solskinn på juletreet!

I mange år strevde jeg fælt med å komme tidsnok i gang med juleforberedelsene. Etter noen år fant jeg ut at det rett og slett hadde noe med lyset å gjøre. Når det begynte å bli såpass mørkt at jeg tenkte at det ville være på tide å tenke litt på jul, da var jula der allerede.

Mange har en forestilling om at det i mørketida er belmørkt hele døgnet. Sånn er det selvfølgelig ikke! På dager med klarvær kan det være ganske lyst midt på dagen. På dager med skyet vær vil det ikke bli helt lyst, i alle fall ikke lengst nord. Det som gjør mørketida så flott er faktisk det flotte lyset. Det finnes ikke noe vakrere en vinterhimmelen nordpå. Ved soloppgang og solnedgang kan det være fantastisk mye fint å se her nede også. Det er likevel verken en overdrivelse eller skryt å si at selv den mest fantastiske vinterhimmelen her nede er bare en blek kopi av det man kan se nordpå! På kvelds- og nattestid er det nordlyset som regjerer himmelen. Det hender vi får et glimt av det her nede også, men det er også en litt blek og fattig variant.

Av naturlige grunner, så jeg har ikke så mange bilder av den nord-norske vinterhimmelen, men her er ei lenke som viser en liten smakebit av mørketidslyset nordpå.

fredag 15. november 2013

BRUK REFLEKS!

Jeg har nevnt det før, men det kan visst ikke sies for ofte: bruk refleks! Vi er fortsatt på vei inn i den mørkeste perioden av året, og det er fortsatt mange som går rundt og tror at de er selvlysende.

Mange er flinke til å passe på barna. De utstyres med refleksvester og refleksbånd i alle bauger og kanter, men det er atskillig dårligere stilt med voksne. Når man da tillegg tar på seg mørke klær, så er det ikke så lett for de som sitter bak rattet.

I går skjedde det en tragisk ulykke hvor en eldre dame ble påkjørt og drept. Det er så lite som skal til for at vi skal bli sett, og helt ærlig: vi skylder både oss selv, de som er glad i oss og bilførere å gjøre en liten innsats for å synes bedre!

søndag 10. november 2013

Farsdag

I dag er farsdag, og da vil jeg benytte anledningen til å fortelle litt om pappa. Det er mange år siden han døde, altfor tidlig. Han rakk bare å bli 71 år. Da han døde, hadde jeg akkurat blitt mor for første gang. Det gjorde ekstra vondt: i tillegg til at jeg mista pappa så skulle altså ikke mine barn få oppleve ham som bestefar!

Pappa var spesielt engasjert i alt og alle rundt seg. Han var veldig glad i familien sin, og han hadde en enorm omsorg for mamma, oss barna og etterhvert svigerbarn og barnebarn. Han var opptatt av at vi skulle klare oss bra og få et godt liv, og jeg tror det var litt vanskelig for ham å la være å gjøre noe konkret for oss når ting ikke gikk helt vår vei. Det kunne av og til bli en kilde til konflikt: det var ikke alltid jeg og han var helt enige om hva som var det beste for meg. I motsetning til mamma, så tror jeg han hadde syntes det hadde vært helt greit om vi barna med familier hadde bosatt oss i nabolaget. Jeg klarte heldigvis allerede da å se at han gjorde alt bare fordi han var så utrolig glad i meg. Da jeg var lita, var det veldig fint å ha en sterk pappa som ordna opp for meg!

Han var en ordner og fikser. Han var en sånn type som folk kom til for å få hjelp til ulike ting, alt fra å fylle ut selvangivelsen til å skrive søknader og offentlige brev. Han var engasjert i nærmiljøet, og han hadde en stå-på-vilje som jeg mange ganger har ønska at jeg hadde arva litt mer av. Jeg pleier å si til mine barn at det er ikke noe som er umulig, det er bare litt utfordrende og vanskelig noen ganger. Den filosofien har jeg nok fått fra pappa, men jeg klarer ikke alltid å følge den opp på samme måte. Når ting kan virke umulig, så vil jeg gi meg uten å prøve. Det gjorde aldri pappa. For ham var ting virkelig ikke umulig før han hadde prøvd alt uten å nå fram. Han gikk ikke av veien for å ta en telefon til statsråder og og partiledere. Hadde det vært aktuelt, så er jeg sikker på at han kunne ha ringt direkte til statsministerens kontor. Det tror jeg ikke at han gjorde noen gang, men da han ville dra i gang en videregående skole gikk han helt til undervisningsdepartementet for å få dem til å forstå at her måtte det bare startes opp. Det hører med til historien at skolen ble etablert og eksisterer fortsatt, mer enn 20 år senere.

Dette gjorde pappa også til en kjent og viktig skikkelse i samfunnet hjemme. Jeg vokste opp med identiteten "datter av min far". Når jeg sa hvem som var min far, da var jeg plassert. Hvor viktig han var for mange andre, skjønte jeg kanskje først fullt ut den dagen da han ble begravd. Først da vi sto opp og så flaggene vaie på halv stang på nesten alle flaggstenger i bygda, og andre gang da vi snudde oss og skulle gå ut av kirka og så at den var stappfull av mennesker.

Men først og fremst var han min pappa. Han var den som tok meg med på søndagstur. Han var den som forklarte hvorfor ei mørk skolisse smelta ned i snøen når sola skinte på den. Han var den som lærte oss hvor fisken sto når vi var ute på fisketur og når fisken var mest bitevillig. Han var den som hjalp meg med snekring og maling i verkstedet og forklarte meg hvordan ting fungerte.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha ham som pappa!

fredag 1. november 2013

November

Fra jeg var lita, har jeg syntes veldig synd på november. "Alle" er så negative til november. Det skal liksom være den verste måneden i hele året. Alt er visstnok bare grått og trist og trasig i november. Det er ingen lyspunkt å spore i det hele tatt. Sjokkerende nok, så er altså november min favoittmåned. Det er fortsatt høst, men det nærmer seg vinter og jul.

November er den litt rolige måneden. Ingen fridager, ikke noe spesielt som skjer. Egentlig er november virkelig måneden for å lade batterier. Det nærmer seg jul, men det er ikke noe å stresse med foreløpig. Jeg er veldig glad i jula, men kanskje enda mer glad i førjulstida. Førjulsstress, derimot, er jeg ingen stor tilhenger av. Det er derfor jeg liker november så veldig godt. Det blir mørkere, og det er etterhvert lov til å tenke på juleaktiviteter. Man kan faktisk begynne med litt kake- og lefsebaking og litt julegaver, men fortsatt er det lenge til jul! Ikke noe stress, ikke noe kav - bare kosen! Og så er det jo mer enn ideelt for å tenne masse lys og fyre i peis eller ovn hvis man har det.

Jamen, det er jo bare mørkt og trist i november! Mørkt? Tja, litt avhengig av hvor i landet du bor. Trist? Det er jo helt opp til deg selv! Det er klart, disse ikke-sommer-lenger-sutrerne som jeg har snakka om tidligere, de vil jo fortsette å lete etter forferdelige ting ved november, nettopp fordi november så definitivt ikke er sommer. For alle andre så handler det om å se det fine som er rundt oss. Soloppgangene og solnedgangene i november er fantastiske, der hvor sola står opp og går ned. Vakrest av alt er likevel vinterhimmelen nordpå, med gule, røde, rosa, lilla, fersken, turkise, grønne og ulike blå farger på dagtid, og fantastisk nordlys på kvelds- og nattestid.

Jeg har tenkt å nyte hver dag i november i år som jeg har gjort før, og jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme. Som jeg har sagt utallige ganger før: også november kommer, hvert år! Du får ikke gjort noe med det. Da er det opp til deg å gjøre også den til noe positivt og fint.





torsdag 31. oktober 2013

Halloween

I dag er det 31. oktober. For ikke så mange år siden var dette en helt vanlig dag, som de fleste andre dager. Men det var før Den Kongelig Norske Handelsstanden (DKNH) kom på noe lurt. Ved å innføre nok en USA-infisert skikk, så kunne de lure enda mer penger av den O store norske saueflokken. Dessverre er det mange nok sauer i Norge til at det fungerte.

Hvis man ser helt isolert på dette å gå rundt i nabolaget, ringe på dørene til folk og tigge om godteri: det synes jeg er en uting. Det er en uting 12. januar, det er en uting 3. juni, det er en uting 26.august og det er en uting 31. oktober. Det at DKNH bestemte seg for at nå skal vi "feire" Halloween i Norge også - akkurat som i Amerika - gjør det ikke det spor mindre uspiselig. Det hjelper heller ikke at man kler seg ut i stygge kostymer. Jeg får ikke noe mer lyst til å gi bort noe snop av den grunn.

Mange setter Halloween opp mot den litt mer skandinaviske julebukken. Det gjør jeg også. Det er mye bedre å belønne koselig julesang fra nisseluekledde unger med noe godt, enn å fore opp små djevler og hekser som truer med hærverk hvis de ikke får godteri.

Jeg er vel redd for at dette er en skikk som har kommet for å bli, og det har etter hvert kommet en del hyggelig alternativer. Blant annet arrangeres det Hallo venn mange steder, et sted hvor unger kan kle seg ut og spise snop uten å plage naboene. Da mine barn var yngre, hadde vi noe vi kalte anti-halloween. På formiddagen bakte jeg et lite lass med boller. På ettermiddagen tok ungene bollene i en kurv. Så gikk de rundt til alle naboene og delte ut boller. Det var et populært innslag, og de hadde vel så mye snop i kurven da de kom hjem som de masekoppene som gikk runden senere på kvelden.

Jeg får vel kikke i kjøkkenskapet og se om vi har noe gammalt snop fra jul i fjor som jeg kan bli kvitt i kveld...

søndag 27. oktober 2013

Innekos

I dag er det ordentlig innekosvær på Østlandet. Det har i grunnen ikke vært mye av det til nå i høst. Høsten til nå har vært utrolig flott. Det har vært mye sol, litt kuldegrader og bittelitt regnvær og vind. Jeg synes høstfargene har vært spesielt fine i år. Nå er det så seint at de fleste røde bladene har falt ned, og de som henger igjen har en gyldengulbrun farge. Selv om jeg er veldig glad i naturen når den gnistrer i ulike farger, så synes jeg også det er utrolig vakkert med disse gyldne fargene innimellom mørkegrønn barskog.

Nå er det likevel ikke lenge før alle bladene er borte, én dag med litt vind er det som skal til. Vi har allerede hatt en liten forsmak på snøen, om litt over en måned er det advent, så det er fortsatt mye å glede seg til og over.

Ha en fin søndag!





fredag 25. oktober 2013

Helg!

Det er fredag og endelig helg, har jeg skjønt. Misforstå meg ikke, jeg liker helg jeg også! Når vekkeklokka står der og hyler og skriker så altfor tidlig i ukedagene (som om helga ikke er en del av uka...), så gleder jeg meg veldig til det blir helg. Da skal jeg sove uten å ha på klokke - tror jeg... Sannheten er jo den at klokka altfor ofte står og hyler og skriker lørdag og søndag også.

Det er i alle fall sånn her i huset at helgene fort fylles opp med gjøremål. Akkurat denne høsten har vært latterlig travel i så måte. I utgangspunktet skulle de skje noe alle helgene unntatt i de to høstferiehelgene, fra 1. august og helt til jul. Alt har vært koselige og morsomme ting, og jeg nyter litt at jeg faktisk kan velge å finne på noe i helgene. I mange år har jeg jobbet annenhver lørdag og har måttet gi avkall på mye morsomt fordi jeg skulle på jobb. Det å slippe å jobbe lørdager var faktisk et viktig kriterium da jeg byttet jobb. (Dere kan jo bare forestille dere hva jeg mener om søndagsåpne butikker...)

Lite er likevel så deilig som fullstendig planløse helger. Det er deilig å kunne finne på noe på sparket, eller rett og slett la være å gjøre noe som helst hvis det er behovet. Det beste av alt er å få en planløs helg, sånn helt plutselig! Da koser jeg meg skikkelig!

Jeg ønsker dere alle ei fin helg, enten det er med eller uten gjøremål!

torsdag 24. oktober 2013

To måneder igjen!

I dag er det to måneder til julaften. Det betyr at jeg kan begynne å glede meg. Julemusikk er ikke helt lov ennå, i alle fall nesten ikke helt lov. Julpynt er definitivt ikke lov ennå! Den tillates først på lillejulaften. Adventspynten kommer opp til 1. søndag i advent. Men det å glede seg og kjenne på forventningene, det er lov nå!

Jeg ønsker alle en strålende førjulstid med mye kos og lite stress!

tirsdag 22. oktober 2013

Ufrivillig pause...

Det har vært litt stille fra meg denne måneden. PC'n gikk i svart etter at den fikk 28 oppdateringer tredd nedover ørene en onsdagskveld. Takket være en snill og datakyndig svoger er jeg nå tilbake, til og med med alle viktige dataer i god behold. Fra nå av skal jeg bli kjempeflink til å ta back-up!

onsdag 2. oktober 2013

Oktober

Oktober er liksom den "ordentlige" høstmåneden. Det er sjelden det strekker seg verken sommer eller vinter inn i oktober. Denne måneden er naturen på sitt aller flotteste. Det gnistrer i høstfarger og temperaturene kan krype under null på natta mens det kan være deilig på dagtid. Men nå framover er jakka god å ha hvis man skal bevege seg utendørs.

Oktober kan også være en litt rolig måned. Med unntak av høstferien, så er hverdagen kommet tilbake til normalen og det er en stund igjen til julestria setter inn. De som dyrker jorda gjør seg ferdig med innhøsting og naturen kan forberede seg på litt vinterdvale. Noe av det beste med høsten er at alt roer seg litt ned. Jeg tror vi har godt av det alle sammen, både mennesker, dyr og vegetasjon.

Det blir stadig mørkere - HUSK REFLEKS! - og lufta er så utrolig deilig på høsten: frisk, kjølig og god. Liker jeg september bra, så liker jeg bare oktober enda bedre! Og selv om det er altfor tidlig med julepynt (julemarsipan er innafor - marsipan er alltid innafor!), så er det nå lov til å begynne å glede seg til jul - for alvor!









søndag 29. september 2013

Barnemisser igjen.

Jeg har skrevet om det før, men jeg blir stadig vekk sjokkert når jeg leser om missekåringer for barn. Det er vel ikke noe stort sjokk at dette er mest utbredt i USA. Hva er det som får foreldre, særlig mødre, til å utsette barna sine for noe sånt? Etter min forstand må det være noe som er veldig galt oppe i hodene deres!

All ære til Frankrike som nå vil forby slike konkurranser!

lørdag 28. september 2013

Sigrid Bonde Tusvik og TV...

Sigrid Bonde Tusvik har på TV2 vitset om Downs syndrom og gitt uttrykk for at mennesker med Downs er dumme. Dette ble det selvfølgelig mange reaksjoner på. Så har altså både frøken Tusvik og TV2 gått ut og beklaget - tror de...

Sigrid Bonde Tusvik sier: "Jeg er lei meg for at dette virket sårende, og beklager" mens  kommunikasjonsjef i TV2, Jan-Petter Dahl, sier: "Under dette innslaget var det aldri vår hensikt å krenke mennesker med Downs syndrom. Vi er veldig lei oss for at flere har følt seg støtt av dette." Disse "beklagelsene" er helt verdiløse! De beklager ikke det de har sagt og gjort men at at folk har reagert på det. Å beklage at andre reagerer på noe de har sagt er bare tåpelig!

Og seriøst! Hvis de ikke skjønte på forhånd at dette ville støte mange, da er de veldig mye dummere enn jeg kunne forestille meg!

fredag 27. september 2013

Generasjoner

Å dele inn befolkningen i generasjoner som om det var en absolutt greie er en artig ting. Det er snakk om dagens generasjon unge, foreldregenerasjonen, besteforeldregenerasjonen og så videre. Så enkelt og skjematisk som det er det jo selvfølgelig ikke. Familien min er et godt eksempel på det. Jeg er atpåklatten med godt voksne foreldre som gifta meg med eldstemann som hadde unge foreldre. Min mor var ett år eldre enn mannens bestemor.

Vi har hatt ganske mye moro med det. For femten år siden var vi i to bryllup i løpet av to uker, alle fire som gifta seg i de to bryllupene er født det samme året. I det første var vi brudgommens bror og svigerinne, og i det andre var vi brudgommens tante og onkel. Min nevø har barn som er like gamle som og eldre enn noen av mine. Mamma syntes akkurat det var litt dårlig gjort. Hun syntes vi kunne ha gjort det litt enklere for henne å skille barne- og oldebarn... Vi har innført to nye begrep hos oss: nestenkusine og nestenfetter.

På min side er mine barn desidert yngst av søskenbarna, på pappas side er de ganske jevnaldrende med dem. De har to fettere som har bursdag samme dag med en aldersforskjell på 30 år. Det totale aldersspennet mellom yngste og eldste søskenbarn er 33 år. Jeg tror mange av mine barns venner synes de har en litt rar famile. De har tanter og onkler som er like gamle som vennenes besteforeldre. For oss er det helt normalt.

På samme måte så tilhører jeg på en måte både min manns generasjon og mine svigerforeldres generasjon. Gubben og jeg er omtrent like gamle. Vi har vokst opp med de samme tingene på TV, gikk ganske samtidig på de ulike skolene og har felles opplevelser rundt det. Samtidig har jeg og min svigermor hatt mange fellestrekk i vår oppvekst ettersom våre foreldre var på samme alder.

Jeg synes vi er utrolig heldig som har det sånn. Begrepet generasjonskløft har ikke eksistert hos oss på grunn av de glidende overgangene. Vi kan alle føle at vi har noe til felles både med de som er 20 år yngre og 20 år eldre. Mine nieser og nevøer, som noen av dem er nærmere meg i alder enn foreldrene deres, er nesten som søsken å regne. Etter hvert som mine barn blir voksne, blir de også innlemmet i søskenbarnflokken på lik linje med de som er 30 år eldre, og når det kommer til stykket, så har de veldig mye til felles selv om de ikke kan se tilbake på en felles barndom.

Jeg er i grunnen veldig glad i hele storfamilien min!

søndag 22. september 2013

Høstjevndøgn

I dag er det høstjevndøgn. Klokka 22.44 står sola igjen i senit over ekvator. Fra i morgen blir dagene kortere jo lenger nordover du drar. Det neste halvåret vil det være lenger mørkt enn lyst på vår halvdel av kloden. Jeg gleder meg! Jeg ser fram til mye innekos med de obligatoriske levende lysene, fyr i ovnen og te eller kakao i koppen. Jeg har også tenkt meg ut for å se på stjernehimmelen. Nå utover høsten er det flere stjerneskuddsvermer som man kan være heldig å få med seg hvis skylaget vil samarbeide. Jeg krysser fingrene for en fin, kald og lang vinter med masse snø!

Til dere som ikke er like glad i høsten og vinteren som jeg, så kan jeg trøste dere med at vi allerede er halvveis mellom sommersolhverv og vintersolhverv.





lørdag 21. september 2013

Cats in the cradle

Årene går fort! Fryktelig fort! Det er mange år siden det var et helt år mellom to juler! Fra tid til annen, så dukker det opp skolejubileer. 10 år, 20 år, 25 år og 30 år, ungdomsskole, videregående, folkehøgskole og høyskole. Felles for alt er at det føles som om det bare er noen få år siden jeg gikk der. Da jeg forlot høyskolen med papirene som fortalte at jeg hadde fått en utdannelse, var jeg fortsatt barnløs. Nå, 20 år senere, har flere av dem flytta hjemmefra.

Det vil altså si at i løpet av disse åra som føles både få og korte, så har flere av barna mine hatt den tida som de skulle ha hjemme sammen med meg og faren sin. Av og til blir det så viktig for meg å få fortalt småbarnsforeldre hvor vanvittig fort de åra går. Den perioden av livet hvor vi skal gi dem gode opplevelser som skal bli til gode barndomsminner for dem, er så uhyre kort.

Vi mennesker innretter livene våre på ulike måter, og det er greit. Vi er forskjellige, har ulike behov og mål, men jeg blir oppriktig lei meg når småbarnsforeldre ser det som et mål i seg selv at det å få barn ikke skal endre på noe. Verken det sosiale livet eller karrieren skal på noen måte påvirkes av at man har barn. Her skal det jobbes fullt, og festlivet skal fortsette som før.

Å tro at livet kan fortsette akkurat som før etter at man har fått barn er noe stort tull! Da ender man fort opp som i sangen Cats in the cradle. Skal man ikke havne der, så må man forsake noe. Det vil uansett være noe man må gi avkall på, så spørs det da hva man vil gi avkall på. Er det sydenturene, den nye bilen, det store huset eller andre materielle ting som er viktigst? For oss var valget klart. Vi syntes det var viktigere å være mest mulig til stede i de årene ungene trengte det. For meg var det viktig å ha muligheten til å se de første skrittene bli tatt, la dem våkne når de hadde sovet nok og det at de noen dager kunne ha en lang og lat frokost i pysjen. Det var viktig noen dager å ha tid til å bruke to timer for å gå på butikken, så alle steingjerder på veien kunne klatres på.

Nå når jeg sitter i andre enden av barndommen deres, så er det lite jeg angrer på når det gjelder de prioriteringene vi gjorde. Ekstra godt gjør det når de selv synes det var fint å ha meg mye hjemme. Så dagens oppfordring går til småbarnsforeldre: tenk på at de neste årene legger grunnlaget for utrolig mye. De årene kommer aldri tilbake, dere får aldri muligheten til å gjøre noe om igjen. Så tenk ordentlig nøye på hvem sine behov det er viktigst å prioritere de neste årene, deres eller barnas. Og vær helt sikre på at dere ikke vil angre på noen av de prioriteringene dere gjorde!

mandag 16. september 2013

Høstruskevær.

I dag har vi hatt den første dagen med tendens til litt ruskevær siden før påske eller noe her på østlandet... Det har bøtta ned og blåst litt småfriskt, men innimellom har faktisk sola titta fram. Hva skjer da? Jo, folk begynner å sutre: "Ååååneiiii! Vi vil ikke ha alt dette regnet. Huff! Det blåser så fælt. Det er så fælt å være ute i stormen, åååå!"

Store deler av sommeren vest- og nordpå regna bort mens sola steikte her hos oss. I tillegg har vi hatt strålende sol og sommertemperaturer langt inn i september. Så etter én dag med regn og litt vind, så begynner folk å pipe!?

Skam dere og skjerp dere!!

søndag 15. september 2013

100 dager igjen!

I dag er det hundre dager til julaften! Jeg gleder meg. Selv om jeg er helt enig i at handelsstanden og andre som tjener penger på det starter julemaset altfor tidlig. Det er ikke greit med julepynta butikker i oktober. Jeg ser veldig mellom fingrene når det gjelder julemarsipanen, men det er bare fordi jeg synes den marsipanen er så god...

Jeg er heller ikke like stram på tida som mange andre er. Hvis det skulle tenkes jul først når vi kommer til 1. desember, da ville jeg jo nesten ikke rekke å glede meg til jul! Den store pyntesjauen med julegater kan godt vente til 1. søndag i advent, men sånn helt privat, inne i hodet mitt, der gleder jeg meg til jul helt fra høstferien - minst!

Og skulle dere synes at det altfor tidlig å glede seg til jul nå, så synes jeg i alle fall at dere skal glede dere til dere kan begynne å glede dere til jul!

Ha en strålende høstsøndag, enten nå strålene kommer i form av solskinn eller regn!

lørdag 14. september 2013

Lavkarbo

Jeg leste på nettet i går at man er bekymra over økning av hjerte- og karsykdommer blant yngre. Etter en lang periode hvor det har vært en generell nedgang av denne typen sykdom, så er det altså en økning igjen. Det som er spesielt er at økningen er blant de som er yngre enn 45 år.

Dette blir selvfølgelig koblet opp mot low carbo - high fat, som har blitt så populært. Jeg bladde meg litt nedover kommentarfeltene, av og til kan det være litt interessant, andre ganger ikke, og der var det mange lavkarbotilhengere som var lettere indignert - for å si det sånn. Dette har da ingenting med lavkarbo å gjøre, må vite!

Jeg har jo som kjent, en hang til å holde meg veien i stedet for nede i grøftene. Jeg er vel ikke helt med på at dette er ren tilfeldighet. Kanskje særlig fordi det ikke akkurat er de eldre som har hasta seg på lavkarbobølgen samtidig som det er de yngre som blir syke nå. Før var jo hjerteinnfarkt en gammelmannssykdom. Hvis unge mennesker fikk hjerteinnfarkt før, så hadde han enten dårlig familieanamnese eller så hadde han røyka veeeeldig mye og levd minst like usunt på andre områder.

Når en stor del av befolkningen uhemmet begynner å stappe i seg egg, flesk, smør, rømme og fløte, og samtidig begynner samme del av befolkningen å rammes av livsstilsrelaterte sykdommer, da er det opplagt at det er en sammenheng. Man skal ha ganske store skylapper for ikke å se det. Det har vært gjort ganske mye forskning som viser at visse typer fett i store mengder er ugunstig for hjerte og blodbaner. Og når omlegging av kosthold over tid har gitt resultater i positiv retning samtidig som en økning av denne typen mat igjen sammenfaller med en økning av hjerte-/karsykdom igjen, så mener jeg det blir for teit å avvise sammenhengen.

Jeg lander på det samme som jeg pleier. Jeg tror ikke at bacon, egg og rømme er dødelig i seg selv. Det er til og med helt greit å spise det av og til, som en del av et balansert og fornuftig kosthold sammen med sukker, ris, kjøtt, fisk, poteter, brød, frukt og grønnsaker.

fredag 13. september 2013

Epoker

Det finnes en tid for alt, heter det. Livet består av epoker. Når man er midt inne i en epoke, så tenker man ikke på at ting kunne eller skulle vært annerledes. Da er livet som det skal være - ferdig med det!

Jeg husker spesielt da barna var små. Min bror og svigerinne er noen år eldre enn meg og har da også eldre barn. Når vi var i familieselskap og alle tegn pekte retning sengetid for mine små, så ga svigerinna mi veldig uttrykk for at hun var glad hennes barn var blitt eldre. Da skjønte jeg bare delvis hva hun mente, det var sånn livet var... Nå, derimot, skjønner jeg det kjempegodt! Når jeg ser en unge som slår seg vrang ute i offentligheten, så kan jeg faktisk finne på å si til foreldrene, selv om jeg aldri har sett dem før, "Det går over!"

Det som er så pussig er hvor fort man glemmer hvordan ting har vært, bare for en liten stund siden. Da jeg for mange år siden plutselig en dag snubla i en visp på kjøkkengulvet kom jeg på at det hadde jeg gjort i en periode for noen år siden også. Da jeg så unge mødre begynte å dra fram termos med varmt vann, grøtpulver, skål, skje, smekke og kluter fra vognkurven, kom jeg også plutselig på at: ja, det har jo jeg også gjort for litt siden.

I dag var jeg en tur på et kjøpesenter. Der møtte jeg på en pappa som kom ruslende med ei lita jente, hun kunne ikke være mer enn halvannet år. Litt ustødig i gangen og blid som ei sol var hun der hun smilte mot meg. Jeg tenkte på da mine var så små at de stabbet avgårde med et solid tak i fingeren min eller pappa sin. Det føles veldig kort og veldig lenge siden på en gang. Jeg ble gående å lure litt på om jeg skulle synes at det er trist at jeg ikke er der lenger. Jeg kom fram til at det synes jeg ikke. Selv om jeg god på å mimre, så er jeg også god til å være fornøyd med livet nå.

Jeg har tidligere snakket om de som bruker mye av småbarnsperioden til å glede seg til ungene blir større. Det synes jeg er så trist. Jeg koste meg virkelig da ungene var små, selv om det var mye styr av og til. Til tider kunne man bli sprø av febersyke barn som avløste hverandre, og av og til kunne ettermiddagene bli veeeldig lang når ungene var trøtte, sure og i kranglehumør. Det hendte jeg forviste dem til hver sin etasje. Men jeg så aldri fram til at de skulle bli større. Samtidig synes jeg det er kjempedeilig nå som de har blitt eldre. Jeg liker å sitte å prate med dem til langt på natt om alt og ingenting. Og selv om det er rart at noen av dem begynner å flytte hjemmefra, så er det også sånn som det skal være. Det er kjempekoselig når de kommer hjem på besøk, og jeg koser meg med dem når jeg ser at de trives og har det bra der de er.

Sånn vil nok livet fortsette. Mange av mine jevnaldrende venninner er allerede bestemødre. Jeg kjenner at det overhode ikke er noe savn nå. Det er ikke sååå lenge siden mine egne unger var små, så barnebarna må gjerne vente. Likevel vet jeg at når de dukker opp, da er det også helt greit! Da er det der vi er.


onsdag 4. september 2013

Høst

Endelig er den her: min favorittårstid! Jeg elsker høsten!

Jeg liker den klare, litt kalde lufta som gjør himmelen knallblå. Jeg liker lukta av våt vegetasjon, enten etter regn eller av morgenduggen. Jeg liker kveldene som kommer tidligere og tidligere. Jeg liker fargene på trærne. Jeg liker skikkelig ruskevær med regn og vind. Jeg liker kulda som gradvis kommer utover høsten.

For meg er alt vær bra vær om høsten. Jeg koser meg voldsomt når jeg kan tenne lys og fyre i ovnen og sette meg ned med te eller kakao i koppen mens det silregner ute. For ikke å snakke om hvor deilig det er å komme inn til lys, fyr i ovnen og varm drikke når man har vært ute og gått i ruskeværet! Jeg synes det er helt fantastisk å gå tur ute i den friske lufta mens sola skinner fra en skyfri himmel. Fotoapparatet går stort sett varmt hele høsten.

Høsten representerer en ny start, i alle fall så lenge man har kontakt med skolefolk. Nytt skoleår starter. Man har enten hoppa opp ett hakk på skolen man har gått på, eller man skal begynne på helt ny skole. Begge deler er spennende. Jeg liker så godt å gå i bok- og papirhandel på høsten. Jeg har alltid likt lukta av nye kladdebøker og skolemateriell. Jeg synes det er moro å sette bind på skolebøker, faktisk måtte ungene si fra om at de gjerne ville begynne å gjøre det selv. 

Høsten er også forventning. Jeg er veldig glad i førjulstida og jula, og nå framover kan jeg begynne å glede meg til den også.

Så må jeg jo ikke glemme den første snøen! Aldri var jeg raskere ut av senga enn de dagene mamma kom inn på rommet mitt og sa: "Har du sett ut i dag?" Da visste jeg at det enten hadde snødd ute eller at bakken var hvit av rim. Begge deler var like bra!

Jeg liker også høstlyder og høstlukter: lyden av skurtreskere og motorsager og lukten av vått gress og vedfyring.

Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste kjip ting med høsten!

Fryktelig mange har likevel en negativ innstilling til høsten. Det vekselvis irriterer meg og får meg til å synes synd på folk.

Det ergrer meg enormt når radiofolk slenger ut noe fraser om "den triste og grå høsten". Høsten er så langt fra grå og trist. Det finnes vel ingen årstider som er mer fargerike enn høsten. Og så skal det være så fælt at det blir mørkere. Endelig kan man se stearinlysa igjen, sier jeg.

Mange slenger ganske så lettvint ut at de blir så deprimerte om høsten. Noen gjør det! Noen sliter veldig med depresjon når det mørkner, men altfor mange av de som påberoper seg høstdepresjoner er i virkeligheten bare litt generelt mugne fordi det ikke er sommer lenger. Det er ikke noe mindre enn en hån mot de som virkelig sliter med depresjon, både på høsten og ellers i året. For de "høstdeprimerte", i motsetning til de høstdeprimerte uten anførselstegn, kan "depresjonen" kureres ganske enkelt, noe jeg kommer tilbake til. Andre liker ikke høsten av fysiske årsaker. Revmatiske lidelser forverrer seg og kroppen verker og blir stiv. At de som har sånne plager heller ikke er så glad for denne årstida, kan jeg godt skjønne. Men her som så ofte ellers: det er ikke de som har grunn til det som roper høyest.

Det er jo egentlig skrekkelig synd på alle ikke-sommer-lenger-sutrerne. Tenk alt det de går glipp av! Flotte inntrykk og masse kos! Og tenk all den unyttige energien som brukes på å være sur for noe man ikke får gjort noe med! Høsten kommer. Hvert år. Akkurat som vinteren, våren, sommeren, snøfallet i april, tordenbygene i juli og frostnatta etter 17. mai. Man får ikke endra på det, og da fatter jeg ikke hvorfor man vil seg så vondt som å gå og være misfornøyd med noe man ikke kan gjøre noe med. Når noen piper fordi det begynner å bli høst og sommeren er over, så må jeg alltid komme med en positiv vinkling. Forbausende ofte er folk egentlig ganske enig med meg, men de liksom klage. Det skal huffes og akkes litt når høsten kommer, og det synes jeg sant og si blir litt patetisk. Hva med heller å bruke tid og energi på å nyte det man egentlig synes er litt fint og koselig? Hva med å tenke på alt det fine med høsten? Tenker det hadde kurert "høstdepresjonen" på et blunk!

Jeg ønsker dere alle en lang, fin og fargerik høst med mye kos!



















tirsdag 3. september 2013

September

Vi har kommet til det som offisielt er første høstmåned - endelig! Og som april kan være ustabil og ha innslag av vinter, så er ofte september like ustabil med innslag av sommer. Mer enn én gang har jeg gått på en smell og kommet hjem med lysende rød nese etter en dag ute i sola. Men like ofte går man ut i sola, litt for lettkledd, og kommer blåfrossen hjem igjen.

Noe av det beste med september er den klare og friske lufta, og selv om det er deilig med litt varme så liker jeg at det begynner å bli litt kjøligere. Det som er så fint med september er at jeg liker i grunnen all slags vær. Sol, skyer, regn, tåke, vind og vindstille, alt er like bra høstvær. I løpet av denne måneden blir også naturen omdannet til et skikkelig fyrverkeri. Det blir ofte mye fotografering, for å si det sånn!

Kveldene begynner å bli mørkere, og vi kan begynne å kose oss med levende lys. Jeg har allerede starta sesongen og gleder meg til høstkvelder utover med levende lys, te eller kakao og etterhvert litt fyr i ovnen. I det hele tatt:  nå gleder jeg meg skikkelig!

Til slutt vil jeg bare gjenta en liten komando fra tidligere: det blir tidligere og tidligere mørkt, ingen av oss er selvlysende så husk refleks!