onsdag 31. desember 2014

Godt nytt år!

2014 er snart unnagjort og 2015 ligger ubrukt foran oss. Det foregående året har vært en blanding av gode, flotte, triste og vanskelige ting, og jeg regner med at det kommende året også blir sånn. Noen milepæler skal kanskje rundes og nye utfordringer skal prøves. Det aller viktigste er å være til stede der man er. Jeg har ikke så mye tro på verken å mimre for mye eller å lengte for mye. Man skal se tilbake på gode minner, men det er så viktig å huske på at kommende minner lages akkurat nå. Derfor er det så viktig å gripe øyeblikket.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år!




mandag 29. desember 2014

Romjulskos

Jeg liker romjula!

Jeg liker stemningen. I romjula tenner jeg mange kubbelys som står og brenner hele dagen, og jeg har massevis av telys rundt i stua. Når det er kaldt nok til det, så fyrer jeg i ovnen. Denne jula har vi vært heldige i så måte. Jeg liker lukta av juletreet og sviblene. Og så er det så deilig å ha fri, og det er koselig å ha hele familien samla hjemme.

Jeg liker måltidene. Jeg liker de seine frokostene med vannkringler, havrekjeks og gomme. I dag har vi spist pinnekjøtt igjen, så i dag lukter det litt ekstra jul i huset. Jeg liker å hente meg en sjokoladepuddingrest med krem og vaniljesaus fra kjøleskapet. Det er vel heller ikke så mye som slår ei grovskive med leverpostei på kvelden etter flere dager med søt og feit mat.

Jeg liker familiesammenkomstene. Jeg har tidligere fortalt at jeg faktisk har verdens beste storfamilie. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver å samle oss i løpet av romjula. I år har vi feira ei svigerinne som hadde rund dag i jula. Det var kjempekoselig. Mange flotte mennesker og mengder med god mat og kaker.

Så må jeg bare komme med en liten kommentar til det som jeg skrev om før jul, dette om hvordan juletreet skal se ut. Selv om vi er veldig klar over at stua vår er noe mindre enn juletreskogen, så klarte vi altså i år å hente hjem det desidert mest omfangsrike treet vi har hatt, noen gang! Så veldig mye mer Disney enn årets tre tror jeg ikke man kan få til i det virkelige liv! Håper vi klarer å ha dette treet i bakhodet til neste jul... ;-)

Fortsatt god jul!


mandag 22. desember 2014

Vinterlys

Jeg elsker lyset om vinteren! Særlig vinterlyset nordpå, det er helt spesielt! Jeg pleier å si at selv den mest fantastiske vinterhimmel her nede er bare en blek kopi av hva man kan se i Nord-Norge på denne tida. Men: du slette tid! Det mye flott å se her nede også! Det er ikke sikkert at vestlandske lesere liker det jeg sier nå: men jeg er litt glad for uvær på Vestlandet. Det øker nemlig sjansene for flotte solnedganger her i øst betraktelig!

I dag har vi hatt noen aldeles fantastiske perlemorskyer på Østlandet. Jeg deler noen bilder med dere fra i ettermiddag i tillegg til noen andre vinterbilder tatt i november og desember i år.










fredag 19. desember 2014

Snart ferdig...

Det har vært litt stille herfra i desember. Nå er alle "må bake"-tingene unngjort. Vannkringler og havrekjeks ligger i fryseren og en kjempestabel med krinalefser står i boden. Etter helga skal sønnen koke gomme, og da har vi alt vi trenger. Det er litt moro når ungene blir større og kan begynne å gjøre unna en del av forberedelsene, det tror jeg er moro både for dem og meg.

På søndag skal vi ut og hente juletre. Vi har noen venner som driver med juletreproduksjon og -salg på gården sin. Der kan vi rusle rundt i juletreskogen og sage ned det treet vi vil ha. De selger også grøt, gløgg og andre ting. Det har faktisk utviklet seg til et lite julemarked der. Det er kjempekoselig! Vi pleier å dra sammen med andre vennefamilier, og det har blitt en av de fine førjulstradisjonene vi har.



Problemet med å kjøpe tre på rot er at man fort kan gå på en liten smell, sånn størrelsesmessig. Jeg er ganske sær på hvordan treet skal se ut. Det skal være så høyt at når stjerna er på plass, så skal det være et par centimeters klaring til taket. Det skal være tett, men helst ikke for vidt nede. Når vi går der blant trærne, så er det litt lett å bomme på det. Det som så veldig passe ut der ute, viser seg å fylle godt opp inne i stua vår. Men-men... Problemet kommer til syne når topplys og stjerne skal på plass. Når jeg setter stolen heeelt inntil treet, så er det fortsatt ganske langt bort til toppen. For et par år siden holdt det på å gå riktig så galt, da var jeg millimetre fra å gå på trynet rett oppi treet. Da fikk jeg streng beskjed fra en avkommet om at nå var det hans jobb! Jeg er liksom ikke den nestlengste i familien lenger...


På kvelden på lillejulaften kommer treet inn, og den lukta som da fyller huset! Mmmmm!

Kos dere de siste dagene før jul. Vi er så heldige at vi skal i to familiebursdager før jula starter for å feire ei svigerinne og ei niese.

fredag 12. desember 2014

Alkohol - igjen...

I dag har jeg ramla over to artikler skrevet av menn som i voksen alder bestemte seg for å kutte ut alkohol - helt. For begge var begrunnelsen at alkoholen tok for mye tid og førte med seg for mye negativt. Ingen av dem hadde noen form for alkoholproblemer. De bare så at en fest "varte" i flere dager med bakrus, fylleangst og en kropp som jobbet seg tilbake til "normalen" igjen. Et av poengene begge trakk fram er hvor "vanskelig" det er å være avholds. De som er menn slipper spørsmålet om graviditet, eller i alle fall i fullt alvor, men ellers har de fått kjenne på hvor rart det er å ikke drikke. Å la være å drikke rett og slett fordi man ikke vil drikke, det er liksom ikke greit, det. Man må enten være gravid, alkoholiker eller kristen for å ha grunn for ikke å drikke.

Dette har jeg også erfart. Jeg er også en ikke-drikker. Jeg drikker aldri alkohol og har aldri gjort det, og du verden! Jeg er virkelig steinsnål! Det som er mest fascinerende er at de samme menneskene kan synes dette er like rart - fest etter fest, år etter år. Man skulle jo tro at etter noen år skulle de begynne å bli vant til det, eller kanskje ikke syntes det var sååå skrekkelig moro lenger, men neida!

I begge artiklene ble det oppfordret til å ikke gjøre så mye ut av sin ikke-drikking. Ta i mot glasset med alkohol og bytt det diskrét ut med noe alkoholfritt eller be bartenderen fylle opp et halvlitersglass med Munkholm eller lignende. Der har jeg kommet fram til helt motsatt strategi. Jeg er veldig åpen om mitt avholdsstandpunkt. Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke drikker, og jeg takker alltid nei når jeg blir tilbudt alkohol. Dette har jeg to grunner for å gjøre.

  • For det første så synes jeg det er greit å vise at jeg er, og har tenkt å forbli, klin edru hele kvelden. Det kan være andre som av ulike grunner kan tenke seg å la være å drikke. Det kan være akkurat denne kvelden, eller det kan være at de har et generelt ønske om å drikke mindre. Ved å være tydelig på at jeg ikke drikker, så kan jeg gjøre det lettere for andre å si "nei". Faktisk har jeg opplevd at flere lar være å drikke på en fest hvor jeg er, nettopp fordi de da vet at det er én til som holder seg edru.
  • For det andre så blir det faktisk lettere å få aksept for at jeg ikke drikker når alle vet at jeg ikke drikker. Selv om det er noen som aldri kommer over hvor merkelig det er med en som ikke drikker, så vil de fleste - faktisk - bli vant med det. Og så blir jeg så himla populær når vi skal hjem! Tenk det! Privatsjåfør! Ingen taxikø, trygt og godt hjem til døra!

tirsdag 9. desember 2014

Musikksmak

Dette har jeg vært innom før, men jeg kommer stadig tilbake til det. Det handler om hvorfor noen liker én type musikk mens en annen synes at akkurat den musikken er helt forferdelig.

I dag satt jeg og hører på radioen, på Nitimen. Der spilles det ganske variert musikk, den skal i utgangspunktet favne alle. Det er også ganske "lett" musikk, lett tilgjengelig. Sånn må det være. Hvis det kommer musikk som er sånn at mange skrur av radioen, så er jo ikke det spesielt bra for programmet eller kanalen. Musikken her må være nøytral og hørbar, og det fungerer. Det er sjelden det kommer musikk som gir meg akutt behov for å kaste meg over radioen (eller PC-en...) for å skru av. Jeg innrømmer likevel at det ikke er Nitimen jeg setter på for å få de store musikalske opplevelsene.

Musikk er noe som appellerer til de aller fleste. Jeg kommer bare på én som har sagt at han ikke liker musikk, og det er Drillo. Han synes musikk er støy. Det er en ærlig sak, og han er nok helt sikkert ikke den eneste. Jeg, som er veldig glad i musikk, har også vært i situasjoner hvor jeg oppfatta musikken mer som støy enn noe jeg klarte å glede meg over. Det kan til og med være musikk som jeg liker som i enkelte settinger blir et irritasjonsmoment.

Folk har forskjellig musikksmak - det er en ting, men vi har også forskjellig forhold til musikken. Noen kan ikke leve uten musikk mens andre synes det er greit med litt musikk som bakgrunn for andre gjøremål. Noen er stadig på jakt etter ny musikk, mens andre i fullt alvor mener at det ikke er skrevet bra musikk på lenge - veldig lenge.

Noen av de sistnevnte hører bare på klassisk musikk og synes at det som er skrevet av hørbar musikk var ferdigskrevet før forrige århundre. Andre går ikke riktig så langt tilbake, men jeg hører ofte mennesker si at Beatles, Rolling Stones og andre band på 60- og 70-tallet var de som sto for den "ordentlige" musikken.

Jeg befinner meg nok i den kategorien som stadig er på jakt etter ny musikk. Det er faktisk sånn at når jeg tenker på all den fine musikken som jeg ikke har oppdaga ennå, så blir jeg ordentlig glad! Vi har en ganske rikholdig CD-samling, og den inneholder både klassisk musikk, "stor" musikk fra 60-/70-tallet og mimremusikk fra 80- og 90-tallet. Men den utvides stadig fordi det kommer så mye bra musikk hele tida. Og for hver ny ting jeg oppdager, så finner jeg fem andre ting som må sjekkes ut. Noen viser å være blindspor, men jeg har oppdaget mange perler, og enda flere ligger der å venter på å bli "funnet". Det liker jeg!

Jeg legger ved en liten smakebit på noe av det som jeg hører en del på for tida, Flying Colors

lørdag 29. november 2014

Barndomsminner...

I morgen er det første søndag i advent, og dagen i dag har blant annet vært viet til å få opp adventsstjerner og -staker i vinduene. Altanen opp har fått ny lyslenke i år, den gamle begynte å lyse litt dårlig på midten.

Det er lite som framkaller barndomsminner som advent og førjulstida gjør. I min barndom ble denne lørdagen brukt til å finne fram adventsstjerna og til å gjøre klar adventskransen. Vi hadde en hjemmelaget adventsstake: en rund ring av sponplate eller noe med fire tablettbokser i metall som var limt fast ned i hull som var bora i kransen. På feltene mellom boksene var det modellkitt. Boksene var altfor vide til lysene, så mamma helte litt flytende stearin i boksene før hun satte lysene nedi. Min jobb var å gå ut for å finne reinlav og einer- eller grankvister. Så pynta mamma kransen med kvister som hun stakk inn i modellkitten, lav og små kuler. Jeg syntes vi hadde den fineste adventsstaken i hele verden!

Venninna mi og jeg hadde to faste jobber til jul.

Den ene var å gå rundt på øya for å selge julehefter. Det var bare åtte hus på øya, men det tok en formiddag. Vi begynte helt nord på øya. Så tusla vi fra hus til hus sørover. Alle steder måtte vi komme inn på kjøkkenet mens penger skulle finnes fram, og av og til vanka det julekaker.

På julaften, sein formiddag/tidlig ettermiddag, gikk vi samme runden. Denne gangen var det for å bytte gaver med alle naboene. Vi bar våre pent innpakka konfektesker rundt til alle naboene, og fikk en ny som vi skulle ta med hjem.

Adventstida var ei tid som var smekkfull av kos og forventninger. Fra familien på Vestlandet kom det en stor kasse med julegaver, pinnekjøtt og ferdigsmurte lefser. Når jeg kjenner godt etter, så kan jeg kjenne smaken av den lille lefsebiten vi fikk spise før resten havna i fryseren! Noen skap og kott ble erklært som forbudt område. Det gjorde nysgjerrigheten nesten uutholdelig, men jeg var snill jente og gjorde som jeg fikk beskjed om.

Av og til lurer jeg på hva mine unger vil huske fra sin barndom. Jeg forestiller at det må være mye vanskeligere å finne én ting fordi det skjer så mye mer for dem, hele tida.

Jeg ønsker alle ei fin adventsstid! Fyll den med kos og aktiviteter som kan gi gode minner!




tirsdag 25. november 2014

Litt mer om barneoppdragelse...

Jeg har tidligere skrevet et laaangt innlegg om dette i juli. Grunnen til at jeg tar det opp igjen, er at en artikkel skrevet av en svensk blogger har blitt grundig delt og kommentert på sosiale medier det siste døgnet - også av meg. Artikkelen kan leses her, og jeg er veldig enig i det meste hun skriver.

Jeg er, som tidligere sagt, ingen ekspert på barneoppdragelse, men jeg har oppdratt barn som er i ferd med å bli voksne og som er voksne. Dermed sitter jeg på er en del erfaringer, både ting som jeg ser fungerte og ting som jeg godt kunne latt være. Denne gangen vil jeg oppsumere hva jeg har tro på og hva som jeg ikke har så stor tro på.

Det aller viktigste som ligge i bunnen er at ungene vet at foreldrene er glad i dem. Helt betingelsesløst glad i dem. Det aller verste jeg hører er ting som "Nå må du oppføre deg pent, ellers blir ikke mamma så glad i deg!" Da får jeg lyst til å filleriste de foreldrene, og ja! Jeg har hørt det! Det ungene sier eller gjør skal ikke ha noe å si for hvor glad du er i barnet ditt! Jeg var nøye på å fortelle dem at det nettopp var fordi jeg var glad i dem at jeg ble sint. Å se at noen jeg bryr meg om og er veldig glad i oppfører seg helt tullete, det er det som gjør meg sint, frustrert og lei meg.

Jeg tror at barn skal ha klare grenser for hva som er greit eller ikke greit å si eller gjøre. Grenseløse barn blir ofte utrygge barn. Jeg mener også at å bryte disse grensene skal få konsekvenser. "Straff" er nærmest blitt et skjellsord og en styggedom som man ikke sier høyt. Om man kaller det straff eller noe annet: jeg tror at bortfall av goder er den mest effektive formen for "straff". Og så er det viktig at det er forhold mellom "forseelse" og "straff", både i dimensjon og tid. Noe som skjer i februar skal ikke få konskvenser for ferieturen i juli...

Jeg tror på ingen måte det er skadelig å kjefte på barna. Det tåler de, og jeg er absolutt ikke glad i "dilling"! Jeg har imidlertid ikke tro på å kjefte hele tida for alt mulig. Hvis man går og småkjefter hele tida, så vil det ikke ha den effekten man kanskje håper at det skal ha. Da går det i stedet fort over til en måte å prate på som ikke er bra i det hele tatt. I tillegg til at man altså ikke får noen effekt av det, så vil det forsure og ødelegge forholdet innad i familien. Småkjefting smitter, og til slutt blir det til at alle er sure og mugne mot hverandre hele tida. Det er ikke noe bra, verken for barna eller de voksne.

Jeg har tro på å snakke med ungene. Min erfaring er at et "Nei" som blir forklart blir mye lettere godtatt enn et "Nei" fordi det bare er sånn. Jeg har ikke tro på å forhandle om alt. Noen ganger skjer ting fort, og da er det ingen stor fordel at ungene er vant til at alt skal forhandles om. I verste fall kan det oppstå farlige situasjoner. Jeg har kontakt med en del lærere, både familie og venner. De kan fortelle at den oppvoksende generasjonen er en generasjon av forhandlere. Det sier seg selv at i en klasse med 20-30 elever, så kan man ikke forhandle om alt mulig. Da vil man ikke få gjort det man er der for, nemlig å undervise ungene for at de skal lære.

Men selvfølgelig: noen ting skal ungene kunne forhandle om, og noe skal ungene få bestemme. Da er det viktig at de får reelle valgalternativer. Sønnen til noen venner av oss elsket å dusje! Han kunne dusje i timesvis. Da fikk han selvfølgelig ikke spørsmål om han skulle skru av vannet, men om det var han eller mamma/pappa som skulle gjøre det.

Som jeg har sagt tidligere: å oppdra barna er viktig av mange grunner, og det som jeg ser på som de to viktigste er at de skal bli mennesker som det er ok for andre å være sammen med. Mennesker som har omtanke og empati og som ikke er sneversynte egoister. For det andre handler det om den feedbacken jeg ønsker de skal få i oppveksten. Barn merker om andre, både voksne og barn, liker dem eller ikke. Hvis barn stadig får en følelse av at andre ikke liker dem, så tror jeg det kan være mer skadelig enn om de blir irettesatt av oss foreldre når de gjør noe som ikke er bra.

tirsdag 18. november 2014

En boligstyler til jul?

Jeg blir stadig overraska over hva som dukker opp av tilbud. I dagens tb.no kan man lese om et nytt tilbud: nemlig boligstylere som vil pynte huset ditt til jul. Jeg blir altså overraska, men langt fra sjokkert! Dette følger bare etter mange andre lignende tilbud som har dukket opp de siste åra. Vaskehjelp har blitt veldig vanlig, og det å få en kasse mat og oppskrifter levert på døra er det flere og flere som benytter seg av. Og bare så dere vet hvor dere har meg: boligstylist til jul synes jeg ikke er noe annet enn reindyrka jåleri! Det sier meg at det er blitt altfor mange mennesker i dette landet som har litt for mye penger...

Mange av oss har ledd godt av Øystein Sundes "Folk til slikt". Den har harselert litt godmodig med disse som ikke kan gjøre de kjipe oppgavene sjøl, men som ansetter andre til å gjøre dem for seg. Jeg nevnte vaskehjelper og ferdig planlagte middager. I tillegg har vi hundeluftere, dekkene dine kan ta inn på hotell for vinteren, du kan leie noen til å arrangere festene dine og du trenger snart ikke å gjøre noen ting sjøl lenger.

Så sier du kanskje: folk må da få lov til å bruke sin egen tid og sine egne penger til hva de vil. Selvfølgelig kan de det! Jeg forbeholder meg likevel retten til både å synes og å si høyt at jeg synes dette er komplett idiotisk.

Det som er litt mer alvorlig er tendensen man merker i frivillig arbeid av ulike slag. For også her ønsker de pengesterke å "kjøpe seg ut" av dugnader. Vi merka det allerede for 10-15 år siden i borettslaget vi bodde. Det kom stadig ønsker om å betale et par hundrelapper for å slippe dugnaden, altså slippe et par timers hagearbeid sammen med naboene og avslutte ettermiddagen med kaffe/brus og boller/kringler sammen med mange hyggelige mennesker?!

Enda verre blir det når disse pengesterke menneskene legger føringer for hvordan andre skal bruke de pengene de ikke har... En skoleklasse skulle på skoletur til utlandet. Elevene selv hadde mange gode ideer til hvordan de kunne samle inn penger til turen. På foreldremøtet var det noen foreldre som mente at pengeinnsamling bare var noe tull. Foreldrene kunne heller betale det turen kostet selv. At det blant foreldrene satt lavtlønnede foreldre med aleneomsorg for flere barn, streifet dem tydeligvis ikke - eller så brydde de seg rett og slett ikke om det!

Men tilbake til de som får andre til å pynte huset sitt til jul - hvis man har det travlet at man ikke har tid til å kose seg med å pynte til jul selv, da har man egentlig blitt ganske fattig...

Et garantert ikke-godkjent juletre for en julestylist

onsdag 12. november 2014

Juletradisjoner

Vi er allerede et godt stykke inn i november. Det betyr at jeg har lov til både å glede meg til, og begynne å forberede jula. Jeg er et julemenneske! Jeg elsker jula og alt som hører med, men jeg er, om mulig, enda mer glad i advent og førjulstida. For at jeg skal ha mest mulig tid til å glede meg til jul, så strekker jeg førjulstida nesten til 1. november.

Da jeg var lita, så pleide mamma å henge opp ei enkel lyspære i det ene kjøkkenvinduet over bakebenken i ukene før jul. Godt bakelys i mørketida var viktig. Da likte jeg meg ekstra godt på kjøkkenet. Da bodde jeg ved kjøkkenbordet hvor jeg gjorde lekser, tegnet og lekte med småbiler eller papirdukker, mens jeg snuste inn lukta av småkaker, lefser og flatbrød.

Jul er tradisjoner. I fjor ble sønnen min og jeg sittende og snakke litt om våre tradisjoner i forhold til andres. Vi kom fram til at vi gjør en del ting og spiser en del som ikke alle andre gjør. Da mannen min og jeg gifta oss, så plukka vi de tingene fra hver våre juletradisjoner som vi ville ha med videre, det samme som våre foreldre og besteforeldre hadde gjort før oss. Derfor har vi tradisjoner fra flere kanter av landet.

Jeg baker sjelden småkaker. Jeg er så heldig at svigermor pleier å komme med noen bokser med krumkaker, smultringer og ei kransekake. Ungene pleier å bake og pynte pepperkaker, og så kaster jeg dem i november året etter... (Noen blir faktisk spist, men på langt nær alle!)



Men det er et par ting som jeg bake:

Potetlefser - disse baker jeg sammen med svigermor og av og til svigerinne. De skal brukes til middagen på julaften, jeg kommer tilbake til den.




Flatbrød - jeg må bake flatbrød hvert år. En av grunnene kommer jeg tilbake til senere. Hjemmebakt flatbrød er kjempegodt. Vi bruker det sammen med spekemat til grøten, og det spises ganske mye flatbrød med melk og sukker i ukene før jul.

Krinalefser - det er en tradisjon fra Helgeland/Nordland. Det er de aller beste lefsene som finnes! Det er litt arbeid å lage dem, men det hjelper ikke! De må være på plass før jula ringes inn!


Rangsundkjeks - det er noen myke, tykke havrekjeks. De er kjempegode med brunost eller gomme på. De spises til frokost i hele jula sammen med



Vannkringler - det er gjærkringler som får en rask tur oppi kokende vann før de stekes i ovnen.

Det hender jeg baker noen få typer småkaker også, men det er sjelden, og som regel ikke de samme hvert år.


Vi må også koke gomme. Jeg koker en hvit gomme fra Helgeland, og det er stort sett den som spises av pålegg her i huset i løpet av jula. Den er også nesten helt nødvendig på krinalefsene.

Da jeg ble kjent med gubben, var det en stor hake ved ham: han var østlending. Jeg så for meg en hard kamp mot ribbe på julaften. Heldigvis er svigerforeldrene mine fra Sørlandet, så han var vant med pinnekjøtt, akkurat som meg. Det lyninnførte nemlig min vestlandsmor da hun forsto at pappa ikke var vant med en fast julemiddag. Gjett om jeg var lykkelig! Det hadde nemlig ikke vært helt aktuelt for meg å spise den griseribba på selveste julaften, ikke uten en voldsom kamp, i alle fall. Han pleide å spise potetlefser til pinnekjøttet mens jeg var vant med å spise riskrem til dessert, så da tok vi inn begge deler.



Før vi kommer så langt som til middagen på julaften, så har vi en formiddagstradisjon: vi spiser mølje - eller melje, som vi sier. Det er en ting som min oldemor tok med fra Gudbrandsdalen og opp til Helgeland for mange, mange år siden. Jeg har en liten mistanke om at den er blitt litt nordlandspåvirka. Det består av hjemmebakt flatbrød som bløtes med kraft fra sauerull eller pinnekjøtt. Oppå den har vi sirup - det er nordlandstøtsjen! Vi spiser nemlig sirup på veldig mye mer enn mange andre her i landet...

Lillejulaften er det grøt med mandel og marsipangris til premie. Jeg har til og med kjøpt egne julegrøtskåler spesielt til dette. Hvem som får mandelen, og hvem som fikk den i fjor, i forfjor og året før det diskuteres stort sett hvert år, og av og til må mor finne fram 10-årsdagboka si. Heldigvis begynte jeg tidlig å få med hvem som vant årets gris... Ett år hadde vi skrapt gryta, men ingen hadde fått mandelen. Da vi kikka oppi gryta, så satt den fast langt oppe på gryteveggen. Da tok jeg en sjefsavgjørelse og lot den tilfalle meg. Det var tross alt jeg som hadde stått og kokt den grøten!


lørdag 8. november 2014

Ta vare på øyeblikkene!

Jeg har, i alle fall etter at jeg fikk barn, vært veldig opptatt av å nyte øyeblikkene. Det å være til stede her og nå.

Jeg har alltid reagert på de som hele tida ser framover, de som ser fram til alt som skal skje senere. De som ser fram til at ungene skal bli større, klare mer og bli mer selvstendig. De som venter på at de skal få bedre økonomi, eller bedre tid. Jeg synes det må være så trist å ha det sånn. Hvis man hele tida venter på det som skal komme, da går man egentlig glipp av livet. Mens ungene er små, mens man har dårlig råd, eller dårlig tid, så må man sørge for å gjøre det som skjer nå meningsfullt.

Så har du de som bare ser tilbake og tenker på det som har vært. Mange er litt redde for forandringer. De vil helst at ingenting skal være annerledes enn det har vært. Sånn er ikke livet. Men at ting blir annerledes enn før betyr ikke at det blir dårligere. Andre bruker så mye tid på å tenke på alt det fine som har vært at de går glipp alt det flotte som hender nå.

Av og til skjer det ting som gjør at dette blir enda viktigere enn ellers. I løpet av det siste halvannet året har jeg hatt flere venner og bekjente som har blitt alvorlig syke. Noen har blitt friske igjen, mens andre ikke har klart seg. Når man opplever at mennesker på sin egen alder, kanskje med barn som er på alder med ens egne, som blir borte, da blir viktigheten av å gripe dagen enda tydeligere.

Det som var vært er forbi. Dagene framover vet man ingenting om. Livet er utrolig skjørt - vær til stede i livet ditt, akkurat her og nå!

mandag 3. november 2014

Kofteprosjekt - oppdatering

Her tidligere i høst hadde jeg et innlegg om at jeg hadde begynt å strikke kofte. Jeg! Som er er verdensmester både i tålmodighet og utholdenhet når det gjelder håndarbeid. Mine venner får ukentlige oppdateringer på Facebook, men jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering her også. Jo flere som vet om det, jo større er sjansen for at den blir helt ferdig - tror jeg...

Det har gått åtte uker siden jeg starta, og jeg begynte med ermene. Dette er en dyd av nødvendighet for at hele jakka skal bli ferdig. Starter jeg med bolen, så er det en ganske stor risiko for at det bare blir vest.




Underveis har jeg vært nødt til å rekke opp litt et par ganger. Det er særdeles kritisk for min utholdenhet, men det har gått bra. Jeg har rekt opp, strikka på nytt og blitt fortalt at dette skjer alle. Det har lite å si for meg. Her gjelder virkelig ikke Felles skjebne - felles trøst!




Jeg hadde blant annet kommet så langt på bolen som på bildet over da jeg oppdaga at jeg hadde glemt å lage knapphull. Også vrangbord, som er sååå kjedelig å strikke! Jaja, etter det har det gått bra - så langt.



Her er jeg nå, etter to måneders strikking. Jeg har så langt holdt koken ganske jevnt, og det er en bra ting. Det er når jeg legger det fra meg noen dager at disse prosjektene mine fort havner i kategorien "Irenes halvferdige..."

Jeg lover å si fra når kofta er ferdig! (Legg merke til: jeg sa når... )

fredag 31. oktober 2014

Borteboerstipend

I dag vil jeg komme med en oppfordring. I statsbudsjettet er det forslag om at borteboerstipendet skal behovsprøves. Det vil i praksis si at svært mange vil får et sterkt redusert borteboerstipend.

Dette er en sak som engasjerer meg sterkt! Jeg er født og oppvokst på ei bittelita øy på Helgelandskysten. Der var det barne- og ungdomsskole. For å kunne få noe mer utdannelse utover det, så måtte vi flytte hjemmefra som 16-åringer. Alle sammen. Avstander og transport gjorde at dagpendlig ikke var mulig. Vi var ingen velbeslått familie, men jeg fikk likevel aldri det behovsprøvde stipendet. Det vil si at med den ordningen som det legges opp til nå, hadde jeg heller ikke fått fullt borteboerstipend. Da hadde det rett og slett blitt vanskelig å få skolegang.

Det finnes en del videregående skoler med spesialfelt, for eksempel toppidrettsgymnas. Der kommer det elever fra hele landet. Er det sånn at de som har lyst til å gå på toppidrettsgymnaset men ikke bor i dagpendleavstand derfra bare kan ha det så bra?

Det finnes også mange flotte videregående internatskoler. Det kan være mange grunner for å velge en internatskole. Det kan være at man ønsker å gå på en internatskole. Det kan være noen som ønsker å komme seg bort fra et belastet miljø. Det kan være noen som ønsker en ny start etter år med mobbing. Det kan være ungdom som flytte hjemmefra fordi de ikke har videregående skoler i nærheten og som synes at det er trygt å starte livet hjemmefra på et internat. Hvis borteboerstipendet reduseres, kan det bli vanskelig for mange å gå på disse skolene som i neste omgang gjør det vanskelig for disse skolene å klare seg.

Jeg vil tro at det er et mål for samfunnet at alle som vil gå på videregående skoler skal få mulighet til det. Jeg håper virkelig ikke myndighetene tenker at de som bor så usentralt at de ikke kan gå videregående skole hjemmefra bare kan "skylde seg sjæl!"

I går startet en elev ved en av de videregående internatskolene et opprop mot denne endringen. Jeg vil oppfordre alle som bor på hybel/internat, har bodd på hybel/internat eller kjenner noen som bor eller har bodd på hybel/internat on å signere oppropet, og det finner du her.

søndag 26. oktober 2014

Julebrev

Jeg er en julebrevskriver!

Fra tidligere tider var jeg veldig oppsatt på at julekortene skulle være personlige og skrevet spesielt til hver mottaker. Nå har det seg sånn at jeg er kronisk for sein til å komme i gang med juleforberedelser, så det endte hvert år med at jeg satt der med en stabel uskrevne julekort.

Høsten 1999 stakk jeg fingeren i jorda. Hvis noen i det hele tatt skulle høre fra oss, så måtte det bli en fellesutsendelse av ett eller annet slag. Dermed var det første felles julebrevet fra oss født, og etter det har jeg skrevet felles julebrev hvert år. Med det gikk også det å skrive julekort/-brev over fra å være et ork til å bli morsomt.

Jeg synes nemlig det er kjempemoro å skrive disse brevene. Jeg har satt starttidspunkt for skrivingen ved høstferien, før det er det ikke lov å begynne. Hele året før jeg kommer dit, så tar jeg bilder med tanke på julebrevet og "samler" historier som jeg må ha med. Jeg har satt en grense på maks fire A4-sider. Én side er bare viet til bilder fra året som har gått.

Jeg er veldig glad i å skrive, og jeg liker å bruke god tid. Jeg skriver litt nå og da, så pusser jeg litt på det og fyller ut noen avsnitt. I tillegg er det kjempekoselig å sitte og kikke gjennom bildene som jeg har tatt. I brevet skriver jeg litt om hva hvert familiemedlem har syslet med det siste året, og så skriver jeg om ting vi har gjort sammen og prosjekter vi har på gang. Ikke overraskende så har jeg også med en bolk om været det siste året.

Mange har sterke meninger om denne typen julebrev, og en del mener faktisk at sånne fellesbrev kan man egentlig spare seg for. Det eneste som duger er personlige julekort. Jeg også synes jo at det er koselig å få. Jeg har ei barndomsvenninne som pleier å sende meg langt, håndskrevet brev til jul hvert år, og jeg må innrømme at det er det aller koseligste brevet jeg får. Jeg liker likevel å få fellesbrev fra andre. Mange er veldig kreative, og jeg gleder meg for hvert brev og kort som dumper ned i postkassa før jul. Men selv om jeg liker å få masseproduserte brev, så lurer jeg av og til på om det er interessant for mottakerne med disse laange fellesavhandlingene, men tilbakemeldingene tyder på at det er det. Så da fortsetter jeg med dem. Alternativet er at ingen hører fra meg.

Jeg er forresten allerede godt i gang med årets utgave.

torsdag 23. oktober 2014

Dialekter

Jeg er jo litt over gjennomsnittlig interessert i språk, og særlig spennende synes jeg det er med dialekter. Jeg har, om jeg må si det selv, holdt ganske godt på min helgelandsdialekt. Litt har jeg nok endra den i løpet av de 30 åra som har gått siden jeg flytta nordfra. Det blir til at man plukker bort de mest innbarka dialektordene, og det skjer ganske fort. Etter hvert så blir det til at man knoter litt mer på "vanlige" ord. Når jeg sier "huinner", så blir jeg kanskje litt lei av å måtte gjenta "hundre" når de jeg snakker med tror jeg mener disse som sier voff-voff, så da blir det til slutt til at jeg bare sier "hundre" med én gang.

Det som har vært litt morsomt å registrere, er også hvordan jeg har påvirket mine barn. Det rare er at de klarer nesten ikke å høre at jeg snakker annerledes enn dem. Det husker også fra min egen barndom. Jeg tenkte aldri på at mamma ikke snakka helt likt meg. Så når vi traff folk som roste henne opp i skyene for hvor flink hun hadde vært å holde på vestlandsdialekten sin, så sto jeg som et levende spørsmålstegn.

Eldstemann snakka kav helgelandsk de første to åra. Der var det både palatalisering, apokoper og æ-endelser. Det ble jo gjort et nummer av at det var lett å høre hvem som prata mest hjemme hos oss... En gang skulle jeg og minsten en tur til byen. Fireåringen satt og tegna mens jeg gjorde unna noen småting før vi skulle dra. Da jeg var klar og ropte navnet, kom det kjapt fra kjøkkenet: Ska vi te å fær?

Tidligere var det ikke helt greit å bruke sin egen dialekt når man flytta til et nytt sted, men det har heldigvis forandra seg. Det som er mer bekymringsfullt er at mange dialekter på Østlandet og sikkert andre steder ser ut til å bli borte. Der det tidligere var dialekter med særtrekk (mange østlendinger påstår at de ikke har noen dialekt, det er selvfølgelig pølsevev!), har dagens unge generasjon byttet til det som vel kan kalles østlandsk bymål. (Eventuelt nordnorsk bymål, vestlandsk bymål osv). Det synes jeg er veldig trist. Det er kanskje en av disse språklige endringene som man ikke klarer å stoppe? En ting som er sikkert er i alle fall at det norske språket blir mye fattigere på den måten!

Hvis noen av dere har morsomme spesialord som dere vil dele, så må dere gjerne gjøre det i kommentarfeltet. Husk på å få med hva det betyr. ;-)

Jeg kan begynne med noen av de ordene jeg har lagt bort:

Svang = sulten
Kørv = gutt
Nævvan, skankan og skolten = hendene, beina og hodet

fredag 17. oktober 2014

Tåke

Jeg har alltid likt tåke. Selv om tåka som oftest var det som "ødela" en fin sommerdag på Helgelandskysten, så likte jeg den likevel, og jo tykkere, jo bedre. Når jeg går ute i tåke, så får jeg en følelse av lunhet og nærhet. Det er koselig å være "innpakka" i tåka: jeg ser ingen og ingen ser meg. Ironisk nok, jeg som vanligvis ikke kan få vid nok utsikt...

Hvis vi eller noen av våre var ute i båten og ble overraska av tåka, var det ikke så moro. Jeg husker mammas vandring fra vindu til vindu, så ut en tur for å høre om hun hørte motoren når pappa eller noen av brødrene mine var ute med båten. Det var ei fritidssnekke uten både ekkolodd, radar og GPS. Da var det bare å holde seg nært land og stole på at man klarte å holde stø kurs når man måtte krysse et sund. Det var heldigvis sjelden at det var tilfelle.

Ofte ledsages tåka av en fantastisk sjøluft som får meg, øyværingen, til å bli ganske fjåg. Da er det bare å komme seg ut og puste mest mulig inn gjennom nesa.

Tåke er også en fin effekt når jeg skal ta bilder. Både tåke og dis kan gi flotte farger på solnedganger og -oppganger, og alt blir så mykt og dust. Høsten er litt høysesong for tåke, det er kanskje en av grunnene til at jeg er så glad i høsten?













torsdag 16. oktober 2014

Refleks - igjen...

I dag er det refleksdagen. Jeg hørte på radioen at de hadde sendt reportere ut for å telle reflekser på morrakvisten. Resultatet var nedslående. Ingen fotgjengere hadde på refleks! Og unnskyldningene er like dumme som de pleier å være: "Jeg skulle bare fra bilen og inn..." - det er forresten skremmende! De kjører altså bil selv og burde vite hvor vanskelige det er å se fotgjengere uten refleks. "Jeg går bare der hvor det er opplyst..." - det hjelper ikke! Du synes fryktelig dårlig uansett hvor godt opplyst det er, og kommer det biler imot, så forsvinner du helt.

Jeg kjører alltid med fjernlys etter at sola har gått ned, selv om det er godt opplyst av gatelys. Dette er rett og slett fordi at refleksene da synes på veldig lang avstand. Her om kvelden var jeg ute og kjørte i skumringen. Med fjernlys kunne jeg fornemme at det var noe i veikanten som ikke var en busk, så jeg la meg for sikkerhets skyld litt ut. Da avstanden var 5-6 meter, så så jeg at det var ei ung jente som var ute og løp. Hadde det kommet bil imot sånn at jeg måtte blende, så hadde jeg ikke sett henne i det hele tatt. Veien er opplyst der, det var langt fra mørkt og hun hadde på lyse klær, men likevel var hun vanskelig å se.

Så vær så snill! For deres egen del, for alle de som er glad i dere og for alle bilførere som risikerer å "treffe" dere langs veien: få på refleks!


tirsdag 14. oktober 2014

Barn og vann

Jeg har den siste uka tenkt litt på dette med å reagere irrasjonelt på grunn av egne engstelser eller fobier. Det ble ramaskrik etter forrige helgs nyhet om rektor som satte forbud mot å klatre i trær i skolegården. Nå viste det seg jo at historien ikke var heelt som den ble framstilt i media - som vanlig! Hovedproblemet var verken trærne eller klatring i disse, men det var heller et gjerde som var plassert under disse trærne og som kunne være ganske skummelt hvis noen falt ned og traff.

Nå er det likevel sånn at den opprinnelige historien godt kunne vært riktig. Jeg har sett flere eksempler på engstelige foreldre som vil sette ned forbud for alle mot det de er redde for. Jeg var en gang leder på en leir for barn i alderen tre til åtte år i følge med voksne. På dette leirstedet er det et fint uteområdet med blant annet en 4-5 meter høy bergvegg som er kjempefin å klatre i. Allerede første kvelden var det en mor som gjerne ville at vi skulle sette forbud mot å klatre i den veggen. Det fikk jeg heldigvis avverget, min sønn og hans kamerat bodde i den veggen hver gang de var der, og det var det eneste junior snakka om i dagene før vi skulle reise på leir.



Selv har jeg vært opptatt av at jeg ikke skulle overføre mine engstelser til mine barn, for vi har vel alle ting som vi er mer eller mindre redde for.

Som overskriften antyder, så har jeg et mer enn alminnelig anstrengt forhold til kombinasjonen barn og vann. Det har nok bakgrunn i min oppvekst på ei lita øy i kombinasjon med ei mor som selv hadde et generelt anstrengt forhold til havet. Vi fikk sterke anmodninger om å holde oss langt unna kaikanter og stup som endte i sjøen, og vi visste at det var barn som hadde drukna der flere ganger. Det gjorde at jeg selv hadde respekt for vannet, men etter at jeg har fått unger selv har det utviklet seg litt mer til et usunt angstforhold.

Da har jeg i grunnen to valg: jeg kan la angsten styre meg, eller jeg kan prøve å styre angsten. De som ønsker et forbud for alle for det de er redd for, de mener jeg lar angsten styre. For meg har det vært viktig ikke å overføre min angst til barna. De har nok merket at jeg har vært litt reservert og det har nok vanket en og annen ekstra formaning om å være forsiktig.

lørdag 4. oktober 2014

Klatreforbud?!

Jeg lurer virkelig på hva som er i ferd med å skje med det norske folk! På vg.no kan vi i kveld lese om at det etter høstferien er lagt ned forbud mot å klatre i trær i skolegården ved Hognestad skule på Jæren. Dette kommer etter påtrykk fra foreldre! Hva er det egentlig som feiler folk?

Ingen er i tvil om at norske barn beveger seg for lite. Det snakkes også om at koordineringsevnene er blitt dårligere, og det er også kjent at det er sammenheng mellom dårlig motorikk og lese-/skrivevansker. Hvorfor i all verden er det da noen foreldre som vil sine barn så vondt at de ikke skal få gjøre en av de aktivitetene som virkelig er bra for utvikling av koordinering? Og det som er enda verre: hvorfor er det disse menneskene som skal legge føringer for hva barna til oss fornuftige foreldrene skal få lov til?

Det vil alltid finnes det som jeg vil kalle for hysteriske voksne. Da jeg applauderte mine barn høyere og høyere opp i trærne var det saktens noen som syntes jeg var for vågal. Da jeg lot min da ni år gamle sønn få kløyve ved med ei lita øks under oppsyn av pappa og farfar, så var det noen ganske få som trodde jeg var gal. Da jeg lot min da 17-årige datter dra på sykkeltur i Danmark sammen med ei jevnaldrende venninne, var det også noen som lurte på om jeg hadde gått fra vettet.

Selvsagt har mine unger skadet seg - en sjelden gang - sånn som sunne, friske barn skal ha gjort. Det har vært et par armbrudd, noen forstuinger og noen kutt som har blitt sydd eller teipa. Ingen av dem har fått noen form for seinskader, bare noen små, litt kule arr her og der.

Dette har jeg skrevet om før i Bomullsbarna.

Min hovedoppgave som mor er å oppdra fornuftige, sunne, selvstendige mennesker. Jeg har ikke hatt ønske om å være curlingmamma som har kostet veien fri for ujevnheter og hindringer. Livet er ikke jevnt, så de må lære å takle de ujevnhetene. De må også lære å klare seg selv. Utfordringene som gis øker i takt med at de vokser og utvikler seg, og det å gi dem muligheten til å utvikle seg fysisk er noe av det viktigste vi kan gi dem fra de er små. Treklatring må jo være en av de beste aktivitetene vi kan tilby dem, men nå skal de altså miste den muligheten på grunn av noen hysteriske foreldre? De foreldrene burde faktisk skamme seg, burde de!


fredag 3. oktober 2014

Profesjonell fødselsfotograf?

Jeg slutter aldri å forbauses over hva folk finner på! I går stakk jeg innom bloggen Pappahjerte, og der kunne jeg lese at flere og flere tar med seg en profesjonell fotograf som skal forevige fødselen. Som om om det på noen måte hadde vært aktuelt å la en fotograf fly rundt når jeg skulle trøkke ut disse ungene! Jeg fødte på travle netter (ja, jeg har hørt rykte om at det går an å føde på dagtid også...) Det gjorde at mannen min og jeg fikk være i fred det meste av tida. Jordmor stakk innom for å sjekke situasjonen med jevne mellomrom fram til hun skjønte at det var på tide å holde seg der litt mer permanent i en periode.

Jeg har faktisk ikke ett eneste bilde fra noen av mine fødsler.

For det første: det er jeg som er fotografen hos oss, og jeg hadde sannelig mer enn nok annet å konsentrere meg om.

For det andre: far skulle få oppleve fødselen in natura, ikke gjennom en kameralinse, særlig ettersom han ikke vanligvis tar så mye bilder.

For det tredje: fødslene mine er våre opplevelser. Jeg har ikke noe ønske om å dele bilder fra dette med noen. De som var interessert i detaljer kunne eventuelt få dem verbalt. Jeg og far hadde vært med og husker det vi ønsker å huske. Dagen etter fødselen kom far med fotoapparatet så jeg kunne knipse noen nyfødtbilder, bilder som er koselig å se på for oss alle.


torsdag 25. september 2014

Toget

Her om dagen rusla jeg en tur til butikken i finværet. Like ved butikken ligger det en park og lekeplass, og jernbanen passerer like ved butikken og parken. I parken var det noen barn som lekte, og akkurat da jeg kom forbi begynte klokkene ved jernbaneovergangen å klinge. Det var morsomt å se reaksjonen til alle ungene: den var ganske momentan. De slapp det de hadde i hendene, hoppet ned fra husker og løp bort til gjerdet for å se. Det hører med til historien at togene dundrer gjennom bygda to ganger hver time...

I en periode mens ungene var små, bodde vi helt inntil jernbanelinja. Der også var det to tog hver time som passerte. Man skulle tro at interessen ville avta ganske snart, eller ikke være der i det hele tatt - noen ble faktisk født mens vi bodde der. Likevel var det ofte at det gikk sekunder fra de satt i dyp konsentrasjon over legoklosser, tegnesaker eller andre ting til de sto med nesa klistra til vinduet mens de så toget passere.

På min lille holme i nord var det lite tog å se, bortsett fra 17.-maitoget. Onkelen min i Bodø, derimot, bodde ikke så langt fra togskinnene. Vi kunne se gløtt av toget mellom husene når det passerte. Av og til tok pappa meg med bort til broa som gikk over jernbanen så jeg kunne stå og se ned på dagtoget fra Trondheim som kjørte rett under beina mine. Det var kjempestas!

Jeg lurer på hva det er som gjør tog så fascinerende i generasjon etter generasjon? Jeg tenkte for min egen del at det var fordi jeg så det så sjelden, men det gjelder verken mine egne barn eller de som var på lekeplassen. Noe må det være. Jeg vet om flere voksne som telle vogner hver gang de ser et tog kjøre forbi.

For et par dager siden var det et program på TV som handlet om tog, fra den tiden da det var stas å reise med tog. Der fulgte de et par studenter som skulle reise med Bergensbanen fra Oslo til Bergen. Jeg har selv reist mye med tog opp og ned langs landet. Jeg kom også til et punkt hvor jeg kjente at nå hadde jeg reist nok med tog! Likevel ble jeg sittende å tenke litt: jeg har faktisk aldri reist med Bergensbanen... Eller vært i Bergen... Burde jeg ikke egentlig bare ta turen over fjellet? Jeg fikk rett og slett lyst til å ta med matpakke, lesestoff, musikk og strikketøy(!) og sette meg på toget til Bergen. Jeg blir kanskje nødt til å gjøre det en gang...

fredag 19. september 2014

Høstkos

Vi har lagt bak oss en av tidenes beste somre, og den gikk over i en fantastisk høst. Sola fortsetter å skinne som den har gjort mer eller mindre hele tida siden mars. I dag har ei venninne og jeg kost oss ute i finværet. Vi har gått tur i skogen, vi har gått i fjæra (ca halvparten av oss vassa...), vi har sittet på bryggekanten og kikka ned på krabber, flyndrer og andre småfisk. Vi kjøpte mat og satte oss på en benk i havna for å spise mens vi hørte på lyden av fergene som kom og gikk og kjente på den deilige sjølufta. Vi så på småfisk som spratt, og vi ble ganske populære blant en gjeng tenåringsmåker. Faktisk ble de så nærgående at vi måtte be dem om å stikke.

Sånt er hundre prosent rekreasjon for meg. Hvis jeg virkelig skal slappe av, så er det bare å sette seg nede ved sjøen og se utover mens jeg puster inn frisk og god sjøluft. Det er vel nordlendingen og øyværingen i meg som må ha litt påfyll...