søndag 28. juni 2015

God mor

Jeg har vært utrolig heldig med timing. Jeg er født på riktig tidspunkt og på riktig sted. Det er mange grunner til at jeg synes det, men særlig på ett område har jeg vært ekstra fornøyd: jeg var småbarnsmor før internett ble "allemannseie". Jeg kunne være mor sånn som jeg selv mente det var riktig. Jeg slapp å forholde meg til en flom av mer eller mindre, mest mindre, gode råd om barneoppdragelse.

Jeg vet ikke om det egentlig hadde hatt så mye å si akkurat for meg, jeg har jo en tendens til å blåse i hva andre sier og gjøre som jeg vil uansett, men jeg slapp å få ørene tuta fulle av alt mulig fjas. Jeg hadde min egen oppvekst i bånn, og i tillegg så jeg hvordan andre rundt meg gjorde ting. Ut fra det klarte jeg og gubben, helt på egen hånd, å finne ut hva vi syntes var smart eller dumt å gjøre.

Jeg vet at jeg har gjort jobben rimelig bra. Det kan jeg si ut fra hvordan avkommet har blitt og ut fra de tilbakemeldingene jeg har fått fra dem.

I følge såkalte "eksperter" så har jeg nok gjort fryktelig mange grusomme feil.
  • Når jeg har vært sikker på at de har vært mette, tørre og passe varme, så har de faktisk fått lov til å gråte litt i senga til søvnen kom.
  • Jeg har kjefta høylydt på dem, og jeg har dundra knyttneven i bordet så kopper og glass har dansa.
  • Jeg har sagt nei til å leke med dem uten annen grunn enn at jeg ikke gadd.
  • Jeg har brukt trusler, men jeg har vært litt nøye med å true om ting som lot seg gjennomføre.
  • Jeg har gjennomført truslene, selv om det betød at de ikke fikk gjøre noe de hadde veldig lyst til - det er blant annet det jeg kaller å oppdra.
Underveis har jeg nok lurt på hvor mye skade de kom til å ta av de feilene jeg har gjort, men barn er nok atskillig mer robuste enn mange forståsegpåere mener å vite. Unger er forskjellige, og det er selvfølgelig veldig individuelt hva de tåler. Men jeg er sikker på at unger fint takler foreldre som har en dårlig dag.

Hos oss har ungene måtte leve med tydelige grenser. Takket være min grenseløse stahet og enorme allergi mot masing, så har det ikke vært noe problem å være konsekvent. Nå tror jeg ikke på noen måte at det å ikke være konsekvent er så skadelig for barna som enkelte "eksperter" hevder, men jeg tror kanskje jeg har hatt det litt lettere fordi mine unger ganske tidlig lærte at et "nei" betyr nettopp det og at masing bare forsterker dette nei-et.

Og jeg har vært og er en særdeles kjip mamma som sier "nei" - rett som det er. Ungene har ikke fått gjøre eller være med på alt de ville. Noen ganger har jeg sagt "nei" fordi jeg mener det er det riktige. Andre ganger kan det være praktiske årsaker til at jeg har sagt nei til ting som de ellers kunne fått lov til. Jeg tror nemlig ikke at de har godt av at vi foreldre strekker oss til det ytterste hele tiden for at de skal få det som de vil.

Min jobb som mor og oppdrager har vært å gjøre dem rusta for livet. Barn som er verdens navle hjemme kan risikere å gå på en skikkelig smell når de kommer ut i verden og oppdager at universet ikke dreier seg rundt dem.


Det er nå en gang sånn at det er bare mannen og jeg som er eksperter på våre barn. Selv ikke besteforledrene er det. De kan få lov til å komme med råd og uttalelser, men det er vårt privilegium å velge om vi vil følge dem eller blåse i disse rådene.

Jeg tror ikke på det perfekte. Det finnes verken perfekte kjærester, perfekte jobber eller perfekte foreldre. Jeg er definitivt ingen perfekt mor, men jeg er helt sikker på at jeg er den beste mora mine barn kunne ha hatt.


lørdag 13. juni 2015

Ett skritt fram, to tilbake...

Jeg kom over følgende blogginnlegg som heter: MÅ døtrene våre være prinsesser? Enig som jeg er, så måtte jeg jo dele det på på Facebook, og som kommentar fikk jeg det som ble overskrift på dette innlegget. (Håper det er greit, Mari ;-) )

For det er litt der jeg føler likestilling og kvinnesyn har havna. Jeg selv har for så vidt ingenting mot rosa - eller... Jo, det har jeg, jeg synes ikke rosa er så fint. Da skal den i tilfelle være litt mørk og klar... Jeg har altså ikke noe prinsippielt mot rosa. Det er bare det at det blir så mye av det. Og sammen med glitter, paljetter, tyll og fjær, så blir det så massivt at det ikke blir søtt lenger. Det er litt som Napoleonskake. Napoleonskake er godt det, men bare ett stykke! Jeg har av og til overtatt et halvspist stykke fra avkommet etter at mitt eget var fortært, og det blir for mye! Da blir det bare kvalmt.

Det er vel det som er hovedproblemet: det finnes få alternativer til alt det sukkersøte, rosa og glitrete. Det er virkelig langt mellom de kule jenteklærne. For alternativene er ofte "voksne" og gjerne litt utfordrende klær til småjenter. Så da må man velge om veslejenta skal se ut som en attenåring på byen, eller om man skal risikere både tannpine og sukkersjokk...

Eurosko slo til med en av tidenes mest idiotiske reklame i vinter: Jentene vil ha søte og jentete sko, og guttene vil ha sko som er gode å leke i. Hørt sånt tull?

Her kommer jeg tilbake til det jeg nevnte om likestilling. Jenter læres opp til å være søte og yndige og ikke så mye mer enn det. Vi ble lært opp til at jenter kan klare akkurat det de vil sjøl. Det finnes ingen begrensninger, lærte vi. Hvis noen av oss ville bli bilmekanikere, så var det fritt fram for det. Jentene fikk odelsrett, og kvinnelige sjefer ble mer og mer vanlig. Hvis det var noe som var litt ugreit, så måtte det være å velge altfor tradisjonelt...

Jeg har alltid tenkt at jeg er født på riktig sted og til riktig tid. Jeg er bare ikke like sikker på om min generasjons døtre er det...

Jeg har fått utvikle meg til meg selv. Jeg slapp - heldigvis - å blir fridd til, noe så ubegripelig kleint! Vi kunne snakke sammen og bli enig om at vi kunne tenke oss å tilbringe resten av livet sammen aldeles uten forventninger til verken den ene eller den andre. (Det måtte jo være mye bedre for de stakkars gutta enn det er blitt nå, men det er en annen sak...) Det var en selvfølge at jeg skulle ta den utdannelsen jeg ønsket meg. Jeg er meg selv og selvstendig. Jeg trengte aldri å være søt og yndig, og takk og lov for det! Guttejente som jeg har vært!

Vi i vår generasjon nyter godt av det som våre mødres generasjon har jobbet for, hvorfor i all verden kan ikke vi unne våre døtre det samme utgangspunktet? Hvorfor må jentene igjen nedgraderes hjelpeløse sminkedokker, hvis viktigste egenskap er å ta seg ut samt være perfekte mødre for en ny generasjon prinser og prinsesser?

Jeg står på mitt! Og jeg oppdrar mine barn til å bli selvstendige jenter og gutter som skal bli sikker på at de kan klare akkurat det de måtte ønske. Mulighetene ligger i evner og egenskaper, ikke i kjønn.

fredag 5. juni 2015

Konsert igjen!

Billetter til årets konsertopplevelse er innkjøpt, og jeg gleder meg! Vi gikk litt på konserter før vi fikk barn, men så gikk det litt over i småbarnsperioden. Men så, for noen år siden var de eldste blitt så store at det faktisk gikk an å komme seg avgårde igjen mens ungene klarte seg hjemme alene. Det var ganske moro å kunne ta opp den aktiviteten igjen.

De siste åra har vi prøvd å få til en konsert hvert år, vi to sammen. Vi har i tillegg innimellom hatt med stort sett en av ungene sammen med en av oss på andre konserter. De må jo få litt ordentlig opplæring og oppdragelse! Et par ganger har vi satt barna igjen hos besteforldre og reist utenlands for å få med oss spesielle konserter. Det har vært veldig koselig!

Nå er ikke jeg av de største i verden, og jeg har hatt en del konsertopplevelser, stående midt utpå gulvet omgitt av høye mannfolk som lukter svette. Akkurat det er sånn passe moro. Derfor liker jeg egentlig sitteplass litt høyt opp. Der ser man bandet, lyden er bra og det er nok i massevis bare å være til stede.

I fjor i Berlin var vi så heldig å komme oss nesten helt fram til scenekanten. Det var noe helt annet! Jeg må si at tanken på å sette seg langt bak på et galleri ikke frister så mye lenger.

Uansett så gleder jeg meg veldig til årets konsert, jeg lader opp med å høre på noe av det som kommer til å bli spilt.

Kø i London, Transatlantic 2010. Satt langt oppe på 2. galleri...

Saga 2011, Rockefeller Oslo. Mange høye, svetteluktende mannfolk...

Marillion 2012, Rockefeller Oslo. Forrerst på galleriet, bra plass!

Transatlantic 2014, Berlin. Fantastisk plassering!



torsdag 4. juni 2015

Familie

I dag har jeg vært i bursdag hos lillebroren min. Vel, han er sju år eldre enn meg, men han er nå den yngste broren jeg har = lillebror. Det er så fint å være sammen med familien min! Vi er ganske sammenspleisa på tross av aldersforskjeller, og vi har en fantastisk felles humor. Vi ler mye sammen!

Jeg husker fra jeg var lita hvor gøy jeg syntes det var da mine storebrødre kom hjem på juleferie eller for sommeren. Det første måltidet med alle rundt bordet var alltid prega av tildels svært høy stemning. Det var ofte jeg nesten ikke fikk i meg maten fordi jeg lo så mye. Jeg syntes jeg hadde verdens morsomste familie.

I grunnen kjenner jeg det igjen i min egen kjernefamilie. Det har vært en del stunder rundt kjøkkenbordet til alle døgnets tider, hvor magemusklene virkelig har fått kjørt seg. Når ungene har hatt venner på besøk har vi funnet det nødvendig å unnskylde oss fordi vi er så sprø...

Men tilbake til mine søsken og svigersøsken (som det hete på nordnorsk...) Det er så utrolig befriende å være sammen med dem. Vi ses altfor sjelden til tross for at vi bor ganske nær hverandre, men når vi er sammen, så har vi det helt topp.

Som yngste sa på tur hjem i kveld: jeg liker meg så godt sammen med onklene og tantene mine. Det er bare så koselig å sitte og høre når dere snakker sammen... Og det er litt sånn det er. I vår familie er det faktisk sånn at selv tenåringene elsker familieselskapene.

Jeg er verdens heldigste!

Passende illustrasjonsbilde for verdens beste familie!