fredag 31. oktober 2014

Borteboerstipend

I dag vil jeg komme med en oppfordring. I statsbudsjettet er det forslag om at borteboerstipendet skal behovsprøves. Det vil i praksis si at svært mange vil får et sterkt redusert borteboerstipend.

Dette er en sak som engasjerer meg sterkt! Jeg er født og oppvokst på ei bittelita øy på Helgelandskysten. Der var det barne- og ungdomsskole. For å kunne få noe mer utdannelse utover det, så måtte vi flytte hjemmefra som 16-åringer. Alle sammen. Avstander og transport gjorde at dagpendlig ikke var mulig. Vi var ingen velbeslått familie, men jeg fikk likevel aldri det behovsprøvde stipendet. Det vil si at med den ordningen som det legges opp til nå, hadde jeg heller ikke fått fullt borteboerstipend. Da hadde det rett og slett blitt vanskelig å få skolegang.

Det finnes en del videregående skoler med spesialfelt, for eksempel toppidrettsgymnas. Der kommer det elever fra hele landet. Er det sånn at de som har lyst til å gå på toppidrettsgymnaset men ikke bor i dagpendleavstand derfra bare kan ha det så bra?

Det finnes også mange flotte videregående internatskoler. Det kan være mange grunner for å velge en internatskole. Det kan være at man ønsker å gå på en internatskole. Det kan være noen som ønsker å komme seg bort fra et belastet miljø. Det kan være noen som ønsker en ny start etter år med mobbing. Det kan være ungdom som flytte hjemmefra fordi de ikke har videregående skoler i nærheten og som synes at det er trygt å starte livet hjemmefra på et internat. Hvis borteboerstipendet reduseres, kan det bli vanskelig for mange å gå på disse skolene som i neste omgang gjør det vanskelig for disse skolene å klare seg.

Jeg vil tro at det er et mål for samfunnet at alle som vil gå på videregående skoler skal få mulighet til det. Jeg håper virkelig ikke myndighetene tenker at de som bor så usentralt at de ikke kan gå videregående skole hjemmefra bare kan "skylde seg sjæl!"

I går startet en elev ved en av de videregående internatskolene et opprop mot denne endringen. Jeg vil oppfordre alle som bor på hybel/internat, har bodd på hybel/internat eller kjenner noen som bor eller har bodd på hybel/internat on å signere oppropet, og det finner du her.

søndag 26. oktober 2014

Julebrev

Jeg er en julebrevskriver!

Fra tidligere tider var jeg veldig oppsatt på at julekortene skulle være personlige og skrevet spesielt til hver mottaker. Nå har det seg sånn at jeg er kronisk for sein til å komme i gang med juleforberedelser, så det endte hvert år med at jeg satt der med en stabel uskrevne julekort.

Høsten 1999 stakk jeg fingeren i jorda. Hvis noen i det hele tatt skulle høre fra oss, så måtte det bli en fellesutsendelse av ett eller annet slag. Dermed var det første felles julebrevet fra oss født, og etter det har jeg skrevet felles julebrev hvert år. Med det gikk også det å skrive julekort/-brev over fra å være et ork til å bli morsomt.

Jeg synes nemlig det er kjempemoro å skrive disse brevene. Jeg har satt starttidspunkt for skrivingen ved høstferien, før det er det ikke lov å begynne. Hele året før jeg kommer dit, så tar jeg bilder med tanke på julebrevet og "samler" historier som jeg må ha med. Jeg har satt en grense på maks fire A4-sider. Én side er bare viet til bilder fra året som har gått.

Jeg er veldig glad i å skrive, og jeg liker å bruke god tid. Jeg skriver litt nå og da, så pusser jeg litt på det og fyller ut noen avsnitt. I tillegg er det kjempekoselig å sitte og kikke gjennom bildene som jeg har tatt. I brevet skriver jeg litt om hva hvert familiemedlem har syslet med det siste året, og så skriver jeg om ting vi har gjort sammen og prosjekter vi har på gang. Ikke overraskende så har jeg også med en bolk om været det siste året.

Mange har sterke meninger om denne typen julebrev, og en del mener faktisk at sånne fellesbrev kan man egentlig spare seg for. Det eneste som duger er personlige julekort. Jeg også synes jo at det er koselig å få. Jeg har ei barndomsvenninne som pleier å sende meg langt, håndskrevet brev til jul hvert år, og jeg må innrømme at det er det aller koseligste brevet jeg får. Jeg liker likevel å få fellesbrev fra andre. Mange er veldig kreative, og jeg gleder meg for hvert brev og kort som dumper ned i postkassa før jul. Men selv om jeg liker å få masseproduserte brev, så lurer jeg av og til på om det er interessant for mottakerne med disse laange fellesavhandlingene, men tilbakemeldingene tyder på at det er det. Så da fortsetter jeg med dem. Alternativet er at ingen hører fra meg.

Jeg er forresten allerede godt i gang med årets utgave.

torsdag 23. oktober 2014

Dialekter

Jeg er jo litt over gjennomsnittlig interessert i språk, og særlig spennende synes jeg det er med dialekter. Jeg har, om jeg må si det selv, holdt ganske godt på min helgelandsdialekt. Litt har jeg nok endra den i løpet av de 30 åra som har gått siden jeg flytta nordfra. Det blir til at man plukker bort de mest innbarka dialektordene, og det skjer ganske fort. Etter hvert så blir det til at man knoter litt mer på "vanlige" ord. Når jeg sier "huinner", så blir jeg kanskje litt lei av å måtte gjenta "hundre" når de jeg snakker med tror jeg mener disse som sier voff-voff, så da blir det til slutt til at jeg bare sier "hundre" med én gang.

Det som har vært litt morsomt å registrere, er også hvordan jeg har påvirket mine barn. Det rare er at de klarer nesten ikke å høre at jeg snakker annerledes enn dem. Det husker også fra min egen barndom. Jeg tenkte aldri på at mamma ikke snakka helt likt meg. Så når vi traff folk som roste henne opp i skyene for hvor flink hun hadde vært å holde på vestlandsdialekten sin, så sto jeg som et levende spørsmålstegn.

Eldstemann snakka kav helgelandsk de første to åra. Der var det både palatalisering, apokoper og æ-endelser. Det ble jo gjort et nummer av at det var lett å høre hvem som prata mest hjemme hos oss... En gang skulle jeg og minsten en tur til byen. Fireåringen satt og tegna mens jeg gjorde unna noen småting før vi skulle dra. Da jeg var klar og ropte navnet, kom det kjapt fra kjøkkenet: Ska vi te å fær?

Tidligere var det ikke helt greit å bruke sin egen dialekt når man flytta til et nytt sted, men det har heldigvis forandra seg. Det som er mer bekymringsfullt er at mange dialekter på Østlandet og sikkert andre steder ser ut til å bli borte. Der det tidligere var dialekter med særtrekk (mange østlendinger påstår at de ikke har noen dialekt, det er selvfølgelig pølsevev!), har dagens unge generasjon byttet til det som vel kan kalles østlandsk bymål. (Eventuelt nordnorsk bymål, vestlandsk bymål osv). Det synes jeg er veldig trist. Det er kanskje en av disse språklige endringene som man ikke klarer å stoppe? En ting som er sikkert er i alle fall at det norske språket blir mye fattigere på den måten!

Hvis noen av dere har morsomme spesialord som dere vil dele, så må dere gjerne gjøre det i kommentarfeltet. Husk på å få med hva det betyr. ;-)

Jeg kan begynne med noen av de ordene jeg har lagt bort:

Svang = sulten
Kørv = gutt
Nævvan, skankan og skolten = hendene, beina og hodet

fredag 17. oktober 2014

Tåke

Jeg har alltid likt tåke. Selv om tåka som oftest var det som "ødela" en fin sommerdag på Helgelandskysten, så likte jeg den likevel, og jo tykkere, jo bedre. Når jeg går ute i tåke, så får jeg en følelse av lunhet og nærhet. Det er koselig å være "innpakka" i tåka: jeg ser ingen og ingen ser meg. Ironisk nok, jeg som vanligvis ikke kan få vid nok utsikt...

Hvis vi eller noen av våre var ute i båten og ble overraska av tåka, var det ikke så moro. Jeg husker mammas vandring fra vindu til vindu, så ut en tur for å høre om hun hørte motoren når pappa eller noen av brødrene mine var ute med båten. Det var ei fritidssnekke uten både ekkolodd, radar og GPS. Da var det bare å holde seg nært land og stole på at man klarte å holde stø kurs når man måtte krysse et sund. Det var heldigvis sjelden at det var tilfelle.

Ofte ledsages tåka av en fantastisk sjøluft som får meg, øyværingen, til å bli ganske fjåg. Da er det bare å komme seg ut og puste mest mulig inn gjennom nesa.

Tåke er også en fin effekt når jeg skal ta bilder. Både tåke og dis kan gi flotte farger på solnedganger og -oppganger, og alt blir så mykt og dust. Høsten er litt høysesong for tåke, det er kanskje en av grunnene til at jeg er så glad i høsten?













torsdag 16. oktober 2014

Refleks - igjen...

I dag er det refleksdagen. Jeg hørte på radioen at de hadde sendt reportere ut for å telle reflekser på morrakvisten. Resultatet var nedslående. Ingen fotgjengere hadde på refleks! Og unnskyldningene er like dumme som de pleier å være: "Jeg skulle bare fra bilen og inn..." - det er forresten skremmende! De kjører altså bil selv og burde vite hvor vanskelige det er å se fotgjengere uten refleks. "Jeg går bare der hvor det er opplyst..." - det hjelper ikke! Du synes fryktelig dårlig uansett hvor godt opplyst det er, og kommer det biler imot, så forsvinner du helt.

Jeg kjører alltid med fjernlys etter at sola har gått ned, selv om det er godt opplyst av gatelys. Dette er rett og slett fordi at refleksene da synes på veldig lang avstand. Her om kvelden var jeg ute og kjørte i skumringen. Med fjernlys kunne jeg fornemme at det var noe i veikanten som ikke var en busk, så jeg la meg for sikkerhets skyld litt ut. Da avstanden var 5-6 meter, så så jeg at det var ei ung jente som var ute og løp. Hadde det kommet bil imot sånn at jeg måtte blende, så hadde jeg ikke sett henne i det hele tatt. Veien er opplyst der, det var langt fra mørkt og hun hadde på lyse klær, men likevel var hun vanskelig å se.

Så vær så snill! For deres egen del, for alle de som er glad i dere og for alle bilførere som risikerer å "treffe" dere langs veien: få på refleks!


tirsdag 14. oktober 2014

Barn og vann

Jeg har den siste uka tenkt litt på dette med å reagere irrasjonelt på grunn av egne engstelser eller fobier. Det ble ramaskrik etter forrige helgs nyhet om rektor som satte forbud mot å klatre i trær i skolegården. Nå viste det seg jo at historien ikke var heelt som den ble framstilt i media - som vanlig! Hovedproblemet var verken trærne eller klatring i disse, men det var heller et gjerde som var plassert under disse trærne og som kunne være ganske skummelt hvis noen falt ned og traff.

Nå er det likevel sånn at den opprinnelige historien godt kunne vært riktig. Jeg har sett flere eksempler på engstelige foreldre som vil sette ned forbud for alle mot det de er redde for. Jeg var en gang leder på en leir for barn i alderen tre til åtte år i følge med voksne. På dette leirstedet er det et fint uteområdet med blant annet en 4-5 meter høy bergvegg som er kjempefin å klatre i. Allerede første kvelden var det en mor som gjerne ville at vi skulle sette forbud mot å klatre i den veggen. Det fikk jeg heldigvis avverget, min sønn og hans kamerat bodde i den veggen hver gang de var der, og det var det eneste junior snakka om i dagene før vi skulle reise på leir.



Selv har jeg vært opptatt av at jeg ikke skulle overføre mine engstelser til mine barn, for vi har vel alle ting som vi er mer eller mindre redde for.

Som overskriften antyder, så har jeg et mer enn alminnelig anstrengt forhold til kombinasjonen barn og vann. Det har nok bakgrunn i min oppvekst på ei lita øy i kombinasjon med ei mor som selv hadde et generelt anstrengt forhold til havet. Vi fikk sterke anmodninger om å holde oss langt unna kaikanter og stup som endte i sjøen, og vi visste at det var barn som hadde drukna der flere ganger. Det gjorde at jeg selv hadde respekt for vannet, men etter at jeg har fått unger selv har det utviklet seg litt mer til et usunt angstforhold.

Da har jeg i grunnen to valg: jeg kan la angsten styre meg, eller jeg kan prøve å styre angsten. De som ønsker et forbud for alle for det de er redd for, de mener jeg lar angsten styre. For meg har det vært viktig ikke å overføre min angst til barna. De har nok merket at jeg har vært litt reservert og det har nok vanket en og annen ekstra formaning om å være forsiktig.

lørdag 4. oktober 2014

Klatreforbud?!

Jeg lurer virkelig på hva som er i ferd med å skje med det norske folk! På vg.no kan vi i kveld lese om at det etter høstferien er lagt ned forbud mot å klatre i trær i skolegården ved Hognestad skule på Jæren. Dette kommer etter påtrykk fra foreldre! Hva er det egentlig som feiler folk?

Ingen er i tvil om at norske barn beveger seg for lite. Det snakkes også om at koordineringsevnene er blitt dårligere, og det er også kjent at det er sammenheng mellom dårlig motorikk og lese-/skrivevansker. Hvorfor i all verden er det da noen foreldre som vil sine barn så vondt at de ikke skal få gjøre en av de aktivitetene som virkelig er bra for utvikling av koordinering? Og det som er enda verre: hvorfor er det disse menneskene som skal legge føringer for hva barna til oss fornuftige foreldrene skal få lov til?

Det vil alltid finnes det som jeg vil kalle for hysteriske voksne. Da jeg applauderte mine barn høyere og høyere opp i trærne var det saktens noen som syntes jeg var for vågal. Da jeg lot min da ni år gamle sønn få kløyve ved med ei lita øks under oppsyn av pappa og farfar, så var det noen ganske få som trodde jeg var gal. Da jeg lot min da 17-årige datter dra på sykkeltur i Danmark sammen med ei jevnaldrende venninne, var det også noen som lurte på om jeg hadde gått fra vettet.

Selvsagt har mine unger skadet seg - en sjelden gang - sånn som sunne, friske barn skal ha gjort. Det har vært et par armbrudd, noen forstuinger og noen kutt som har blitt sydd eller teipa. Ingen av dem har fått noen form for seinskader, bare noen små, litt kule arr her og der.

Dette har jeg skrevet om før i Bomullsbarna.

Min hovedoppgave som mor er å oppdra fornuftige, sunne, selvstendige mennesker. Jeg har ikke hatt ønske om å være curlingmamma som har kostet veien fri for ujevnheter og hindringer. Livet er ikke jevnt, så de må lære å takle de ujevnhetene. De må også lære å klare seg selv. Utfordringene som gis øker i takt med at de vokser og utvikler seg, og det å gi dem muligheten til å utvikle seg fysisk er noe av det viktigste vi kan gi dem fra de er små. Treklatring må jo være en av de beste aktivitetene vi kan tilby dem, men nå skal de altså miste den muligheten på grunn av noen hysteriske foreldre? De foreldrene burde faktisk skamme seg, burde de!


fredag 3. oktober 2014

Profesjonell fødselsfotograf?

Jeg slutter aldri å forbauses over hva folk finner på! I går stakk jeg innom bloggen Pappahjerte, og der kunne jeg lese at flere og flere tar med seg en profesjonell fotograf som skal forevige fødselen. Som om om det på noen måte hadde vært aktuelt å la en fotograf fly rundt når jeg skulle trøkke ut disse ungene! Jeg fødte på travle netter (ja, jeg har hørt rykte om at det går an å føde på dagtid også...) Det gjorde at mannen min og jeg fikk være i fred det meste av tida. Jordmor stakk innom for å sjekke situasjonen med jevne mellomrom fram til hun skjønte at det var på tide å holde seg der litt mer permanent i en periode.

Jeg har faktisk ikke ett eneste bilde fra noen av mine fødsler.

For det første: det er jeg som er fotografen hos oss, og jeg hadde sannelig mer enn nok annet å konsentrere meg om.

For det andre: far skulle få oppleve fødselen in natura, ikke gjennom en kameralinse, særlig ettersom han ikke vanligvis tar så mye bilder.

For det tredje: fødslene mine er våre opplevelser. Jeg har ikke noe ønske om å dele bilder fra dette med noen. De som var interessert i detaljer kunne eventuelt få dem verbalt. Jeg og far hadde vært med og husker det vi ønsker å huske. Dagen etter fødselen kom far med fotoapparatet så jeg kunne knipse noen nyfødtbilder, bilder som er koselig å se på for oss alle.