søndag 29. september 2013

Barnemisser igjen.

Jeg har skrevet om det før, men jeg blir stadig vekk sjokkert når jeg leser om missekåringer for barn. Det er vel ikke noe stort sjokk at dette er mest utbredt i USA. Hva er det som får foreldre, særlig mødre, til å utsette barna sine for noe sånt? Etter min forstand må det være noe som er veldig galt oppe i hodene deres!

All ære til Frankrike som nå vil forby slike konkurranser!

lørdag 28. september 2013

Sigrid Bonde Tusvik og TV...

Sigrid Bonde Tusvik har på TV2 vitset om Downs syndrom og gitt uttrykk for at mennesker med Downs er dumme. Dette ble det selvfølgelig mange reaksjoner på. Så har altså både frøken Tusvik og TV2 gått ut og beklaget - tror de...

Sigrid Bonde Tusvik sier: "Jeg er lei meg for at dette virket sårende, og beklager" mens  kommunikasjonsjef i TV2, Jan-Petter Dahl, sier: "Under dette innslaget var det aldri vår hensikt å krenke mennesker med Downs syndrom. Vi er veldig lei oss for at flere har følt seg støtt av dette." Disse "beklagelsene" er helt verdiløse! De beklager ikke det de har sagt og gjort men at at folk har reagert på det. Å beklage at andre reagerer på noe de har sagt er bare tåpelig!

Og seriøst! Hvis de ikke skjønte på forhånd at dette ville støte mange, da er de veldig mye dummere enn jeg kunne forestille meg!

fredag 27. september 2013

Generasjoner

Å dele inn befolkningen i generasjoner som om det var en absolutt greie er en artig ting. Det er snakk om dagens generasjon unge, foreldregenerasjonen, besteforeldregenerasjonen og så videre. Så enkelt og skjematisk som det er det jo selvfølgelig ikke. Familien min er et godt eksempel på det. Jeg er atpåklatten med godt voksne foreldre som gifta meg med eldstemann som hadde unge foreldre. Min mor var ett år eldre enn mannens bestemor.

Vi har hatt ganske mye moro med det. For femten år siden var vi i to bryllup i løpet av to uker, alle fire som gifta seg i de to bryllupene er født det samme året. I det første var vi brudgommens bror og svigerinne, og i det andre var vi brudgommens tante og onkel. Min nevø har barn som er like gamle som og eldre enn noen av mine. Mamma syntes akkurat det var litt dårlig gjort. Hun syntes vi kunne ha gjort det litt enklere for henne å skille barne- og oldebarn... Vi har innført to nye begrep hos oss: nestenkusine og nestenfetter.

På min side er mine barn desidert yngst av søskenbarna, på pappas side er de ganske jevnaldrende med dem. De har to fettere som har bursdag samme dag med en aldersforskjell på 30 år. Det totale aldersspennet mellom yngste og eldste søskenbarn er 33 år. Jeg tror mange av mine barns venner synes de har en litt rar famile. De har tanter og onkler som er like gamle som vennenes besteforeldre. For oss er det helt normalt.

På samme måte så tilhører jeg på en måte både min manns generasjon og mine svigerforeldres generasjon. Gubben og jeg er omtrent like gamle. Vi har vokst opp med de samme tingene på TV, gikk ganske samtidig på de ulike skolene og har felles opplevelser rundt det. Samtidig har jeg og min svigermor hatt mange fellestrekk i vår oppvekst ettersom våre foreldre var på samme alder.

Jeg synes vi er utrolig heldig som har det sånn. Begrepet generasjonskløft har ikke eksistert hos oss på grunn av de glidende overgangene. Vi kan alle føle at vi har noe til felles både med de som er 20 år yngre og 20 år eldre. Mine nieser og nevøer, som noen av dem er nærmere meg i alder enn foreldrene deres, er nesten som søsken å regne. Etter hvert som mine barn blir voksne, blir de også innlemmet i søskenbarnflokken på lik linje med de som er 30 år eldre, og når det kommer til stykket, så har de veldig mye til felles selv om de ikke kan se tilbake på en felles barndom.

Jeg er i grunnen veldig glad i hele storfamilien min!

søndag 22. september 2013

Høstjevndøgn

I dag er det høstjevndøgn. Klokka 22.44 står sola igjen i senit over ekvator. Fra i morgen blir dagene kortere jo lenger nordover du drar. Det neste halvåret vil det være lenger mørkt enn lyst på vår halvdel av kloden. Jeg gleder meg! Jeg ser fram til mye innekos med de obligatoriske levende lysene, fyr i ovnen og te eller kakao i koppen. Jeg har også tenkt meg ut for å se på stjernehimmelen. Nå utover høsten er det flere stjerneskuddsvermer som man kan være heldig å få med seg hvis skylaget vil samarbeide. Jeg krysser fingrene for en fin, kald og lang vinter med masse snø!

Til dere som ikke er like glad i høsten og vinteren som jeg, så kan jeg trøste dere med at vi allerede er halvveis mellom sommersolhverv og vintersolhverv.





lørdag 21. september 2013

Cats in the cradle

Årene går fort! Fryktelig fort! Det er mange år siden det var et helt år mellom to juler! Fra tid til annen, så dukker det opp skolejubileer. 10 år, 20 år, 25 år og 30 år, ungdomsskole, videregående, folkehøgskole og høyskole. Felles for alt er at det føles som om det bare er noen få år siden jeg gikk der. Da jeg forlot høyskolen med papirene som fortalte at jeg hadde fått en utdannelse, var jeg fortsatt barnløs. Nå, 20 år senere, har flere av dem flytta hjemmefra.

Det vil altså si at i løpet av disse åra som føles både få og korte, så har flere av barna mine hatt den tida som de skulle ha hjemme sammen med meg og faren sin. Av og til blir det så viktig for meg å få fortalt småbarnsforeldre hvor vanvittig fort de åra går. Den perioden av livet hvor vi skal gi dem gode opplevelser som skal bli til gode barndomsminner for dem, er så uhyre kort.

Vi mennesker innretter livene våre på ulike måter, og det er greit. Vi er forskjellige, har ulike behov og mål, men jeg blir oppriktig lei meg når småbarnsforeldre ser det som et mål i seg selv at det å få barn ikke skal endre på noe. Verken det sosiale livet eller karrieren skal på noen måte påvirkes av at man har barn. Her skal det jobbes fullt, og festlivet skal fortsette som før.

Å tro at livet kan fortsette akkurat som før etter at man har fått barn er noe stort tull! Da ender man fort opp som i sangen Cats in the cradle. Skal man ikke havne der, så må man forsake noe. Det vil uansett være noe man må gi avkall på, så spørs det da hva man vil gi avkall på. Er det sydenturene, den nye bilen, det store huset eller andre materielle ting som er viktigst? For oss var valget klart. Vi syntes det var viktigere å være mest mulig til stede i de årene ungene trengte det. For meg var det viktig å ha muligheten til å se de første skrittene bli tatt, la dem våkne når de hadde sovet nok og det at de noen dager kunne ha en lang og lat frokost i pysjen. Det var viktig noen dager å ha tid til å bruke to timer for å gå på butikken, så alle steingjerder på veien kunne klatres på.

Nå når jeg sitter i andre enden av barndommen deres, så er det lite jeg angrer på når det gjelder de prioriteringene vi gjorde. Ekstra godt gjør det når de selv synes det var fint å ha meg mye hjemme. Så dagens oppfordring går til småbarnsforeldre: tenk på at de neste årene legger grunnlaget for utrolig mye. De årene kommer aldri tilbake, dere får aldri muligheten til å gjøre noe om igjen. Så tenk ordentlig nøye på hvem sine behov det er viktigst å prioritere de neste årene, deres eller barnas. Og vær helt sikre på at dere ikke vil angre på noen av de prioriteringene dere gjorde!

mandag 16. september 2013

Høstruskevær.

I dag har vi hatt den første dagen med tendens til litt ruskevær siden før påske eller noe her på østlandet... Det har bøtta ned og blåst litt småfriskt, men innimellom har faktisk sola titta fram. Hva skjer da? Jo, folk begynner å sutre: "Ååååneiiii! Vi vil ikke ha alt dette regnet. Huff! Det blåser så fælt. Det er så fælt å være ute i stormen, åååå!"

Store deler av sommeren vest- og nordpå regna bort mens sola steikte her hos oss. I tillegg har vi hatt strålende sol og sommertemperaturer langt inn i september. Så etter én dag med regn og litt vind, så begynner folk å pipe!?

Skam dere og skjerp dere!!

søndag 15. september 2013

100 dager igjen!

I dag er det hundre dager til julaften! Jeg gleder meg. Selv om jeg er helt enig i at handelsstanden og andre som tjener penger på det starter julemaset altfor tidlig. Det er ikke greit med julepynta butikker i oktober. Jeg ser veldig mellom fingrene når det gjelder julemarsipanen, men det er bare fordi jeg synes den marsipanen er så god...

Jeg er heller ikke like stram på tida som mange andre er. Hvis det skulle tenkes jul først når vi kommer til 1. desember, da ville jeg jo nesten ikke rekke å glede meg til jul! Den store pyntesjauen med julegater kan godt vente til 1. søndag i advent, men sånn helt privat, inne i hodet mitt, der gleder jeg meg til jul helt fra høstferien - minst!

Og skulle dere synes at det altfor tidlig å glede seg til jul nå, så synes jeg i alle fall at dere skal glede dere til dere kan begynne å glede dere til jul!

Ha en strålende høstsøndag, enten nå strålene kommer i form av solskinn eller regn!

lørdag 14. september 2013

Lavkarbo

Jeg leste på nettet i går at man er bekymra over økning av hjerte- og karsykdommer blant yngre. Etter en lang periode hvor det har vært en generell nedgang av denne typen sykdom, så er det altså en økning igjen. Det som er spesielt er at økningen er blant de som er yngre enn 45 år.

Dette blir selvfølgelig koblet opp mot low carbo - high fat, som har blitt så populært. Jeg bladde meg litt nedover kommentarfeltene, av og til kan det være litt interessant, andre ganger ikke, og der var det mange lavkarbotilhengere som var lettere indignert - for å si det sånn. Dette har da ingenting med lavkarbo å gjøre, må vite!

Jeg har jo som kjent, en hang til å holde meg veien i stedet for nede i grøftene. Jeg er vel ikke helt med på at dette er ren tilfeldighet. Kanskje særlig fordi det ikke akkurat er de eldre som har hasta seg på lavkarbobølgen samtidig som det er de yngre som blir syke nå. Før var jo hjerteinnfarkt en gammelmannssykdom. Hvis unge mennesker fikk hjerteinnfarkt før, så hadde han enten dårlig familieanamnese eller så hadde han røyka veeeeldig mye og levd minst like usunt på andre områder.

Når en stor del av befolkningen uhemmet begynner å stappe i seg egg, flesk, smør, rømme og fløte, og samtidig begynner samme del av befolkningen å rammes av livsstilsrelaterte sykdommer, da er det opplagt at det er en sammenheng. Man skal ha ganske store skylapper for ikke å se det. Det har vært gjort ganske mye forskning som viser at visse typer fett i store mengder er ugunstig for hjerte og blodbaner. Og når omlegging av kosthold over tid har gitt resultater i positiv retning samtidig som en økning av denne typen mat igjen sammenfaller med en økning av hjerte-/karsykdom igjen, så mener jeg det blir for teit å avvise sammenhengen.

Jeg lander på det samme som jeg pleier. Jeg tror ikke at bacon, egg og rømme er dødelig i seg selv. Det er til og med helt greit å spise det av og til, som en del av et balansert og fornuftig kosthold sammen med sukker, ris, kjøtt, fisk, poteter, brød, frukt og grønnsaker.

fredag 13. september 2013

Epoker

Det finnes en tid for alt, heter det. Livet består av epoker. Når man er midt inne i en epoke, så tenker man ikke på at ting kunne eller skulle vært annerledes. Da er livet som det skal være - ferdig med det!

Jeg husker spesielt da barna var små. Min bror og svigerinne er noen år eldre enn meg og har da også eldre barn. Når vi var i familieselskap og alle tegn pekte retning sengetid for mine små, så ga svigerinna mi veldig uttrykk for at hun var glad hennes barn var blitt eldre. Da skjønte jeg bare delvis hva hun mente, det var sånn livet var... Nå, derimot, skjønner jeg det kjempegodt! Når jeg ser en unge som slår seg vrang ute i offentligheten, så kan jeg faktisk finne på å si til foreldrene, selv om jeg aldri har sett dem før, "Det går over!"

Det som er så pussig er hvor fort man glemmer hvordan ting har vært, bare for en liten stund siden. Da jeg for mange år siden plutselig en dag snubla i en visp på kjøkkengulvet kom jeg på at det hadde jeg gjort i en periode for noen år siden også. Da jeg så unge mødre begynte å dra fram termos med varmt vann, grøtpulver, skål, skje, smekke og kluter fra vognkurven, kom jeg også plutselig på at: ja, det har jo jeg også gjort for litt siden.

I dag var jeg en tur på et kjøpesenter. Der møtte jeg på en pappa som kom ruslende med ei lita jente, hun kunne ikke være mer enn halvannet år. Litt ustødig i gangen og blid som ei sol var hun der hun smilte mot meg. Jeg tenkte på da mine var så små at de stabbet avgårde med et solid tak i fingeren min eller pappa sin. Det føles veldig kort og veldig lenge siden på en gang. Jeg ble gående å lure litt på om jeg skulle synes at det er trist at jeg ikke er der lenger. Jeg kom fram til at det synes jeg ikke. Selv om jeg god på å mimre, så er jeg også god til å være fornøyd med livet nå.

Jeg har tidligere snakket om de som bruker mye av småbarnsperioden til å glede seg til ungene blir større. Det synes jeg er så trist. Jeg koste meg virkelig da ungene var små, selv om det var mye styr av og til. Til tider kunne man bli sprø av febersyke barn som avløste hverandre, og av og til kunne ettermiddagene bli veeeldig lang når ungene var trøtte, sure og i kranglehumør. Det hendte jeg forviste dem til hver sin etasje. Men jeg så aldri fram til at de skulle bli større. Samtidig synes jeg det er kjempedeilig nå som de har blitt eldre. Jeg liker å sitte å prate med dem til langt på natt om alt og ingenting. Og selv om det er rart at noen av dem begynner å flytte hjemmefra, så er det også sånn som det skal være. Det er kjempekoselig når de kommer hjem på besøk, og jeg koser meg med dem når jeg ser at de trives og har det bra der de er.

Sånn vil nok livet fortsette. Mange av mine jevnaldrende venninner er allerede bestemødre. Jeg kjenner at det overhode ikke er noe savn nå. Det er ikke sååå lenge siden mine egne unger var små, så barnebarna må gjerne vente. Likevel vet jeg at når de dukker opp, da er det også helt greit! Da er det der vi er.


onsdag 4. september 2013

Høst

Endelig er den her: min favorittårstid! Jeg elsker høsten!

Jeg liker den klare, litt kalde lufta som gjør himmelen knallblå. Jeg liker lukta av våt vegetasjon, enten etter regn eller av morgenduggen. Jeg liker kveldene som kommer tidligere og tidligere. Jeg liker fargene på trærne. Jeg liker skikkelig ruskevær med regn og vind. Jeg liker kulda som gradvis kommer utover høsten.

For meg er alt vær bra vær om høsten. Jeg koser meg voldsomt når jeg kan tenne lys og fyre i ovnen og sette meg ned med te eller kakao i koppen mens det silregner ute. For ikke å snakke om hvor deilig det er å komme inn til lys, fyr i ovnen og varm drikke når man har vært ute og gått i ruskeværet! Jeg synes det er helt fantastisk å gå tur ute i den friske lufta mens sola skinner fra en skyfri himmel. Fotoapparatet går stort sett varmt hele høsten.

Høsten representerer en ny start, i alle fall så lenge man har kontakt med skolefolk. Nytt skoleår starter. Man har enten hoppa opp ett hakk på skolen man har gått på, eller man skal begynne på helt ny skole. Begge deler er spennende. Jeg liker så godt å gå i bok- og papirhandel på høsten. Jeg har alltid likt lukta av nye kladdebøker og skolemateriell. Jeg synes det er moro å sette bind på skolebøker, faktisk måtte ungene si fra om at de gjerne ville begynne å gjøre det selv. 

Høsten er også forventning. Jeg er veldig glad i førjulstida og jula, og nå framover kan jeg begynne å glede meg til den også.

Så må jeg jo ikke glemme den første snøen! Aldri var jeg raskere ut av senga enn de dagene mamma kom inn på rommet mitt og sa: "Har du sett ut i dag?" Da visste jeg at det enten hadde snødd ute eller at bakken var hvit av rim. Begge deler var like bra!

Jeg liker også høstlyder og høstlukter: lyden av skurtreskere og motorsager og lukten av vått gress og vedfyring.

Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste kjip ting med høsten!

Fryktelig mange har likevel en negativ innstilling til høsten. Det vekselvis irriterer meg og får meg til å synes synd på folk.

Det ergrer meg enormt når radiofolk slenger ut noe fraser om "den triste og grå høsten". Høsten er så langt fra grå og trist. Det finnes vel ingen årstider som er mer fargerike enn høsten. Og så skal det være så fælt at det blir mørkere. Endelig kan man se stearinlysa igjen, sier jeg.

Mange slenger ganske så lettvint ut at de blir så deprimerte om høsten. Noen gjør det! Noen sliter veldig med depresjon når det mørkner, men altfor mange av de som påberoper seg høstdepresjoner er i virkeligheten bare litt generelt mugne fordi det ikke er sommer lenger. Det er ikke noe mindre enn en hån mot de som virkelig sliter med depresjon, både på høsten og ellers i året. For de "høstdeprimerte", i motsetning til de høstdeprimerte uten anførselstegn, kan "depresjonen" kureres ganske enkelt, noe jeg kommer tilbake til. Andre liker ikke høsten av fysiske årsaker. Revmatiske lidelser forverrer seg og kroppen verker og blir stiv. At de som har sånne plager heller ikke er så glad for denne årstida, kan jeg godt skjønne. Men her som så ofte ellers: det er ikke de som har grunn til det som roper høyest.

Det er jo egentlig skrekkelig synd på alle ikke-sommer-lenger-sutrerne. Tenk alt det de går glipp av! Flotte inntrykk og masse kos! Og tenk all den unyttige energien som brukes på å være sur for noe man ikke får gjort noe med! Høsten kommer. Hvert år. Akkurat som vinteren, våren, sommeren, snøfallet i april, tordenbygene i juli og frostnatta etter 17. mai. Man får ikke endra på det, og da fatter jeg ikke hvorfor man vil seg så vondt som å gå og være misfornøyd med noe man ikke kan gjøre noe med. Når noen piper fordi det begynner å bli høst og sommeren er over, så må jeg alltid komme med en positiv vinkling. Forbausende ofte er folk egentlig ganske enig med meg, men de liksom klage. Det skal huffes og akkes litt når høsten kommer, og det synes jeg sant og si blir litt patetisk. Hva med heller å bruke tid og energi på å nyte det man egentlig synes er litt fint og koselig? Hva med å tenke på alt det fine med høsten? Tenker det hadde kurert "høstdepresjonen" på et blunk!

Jeg ønsker dere alle en lang, fin og fargerik høst med mye kos!



















tirsdag 3. september 2013

September

Vi har kommet til det som offisielt er første høstmåned - endelig! Og som april kan være ustabil og ha innslag av vinter, så er ofte september like ustabil med innslag av sommer. Mer enn én gang har jeg gått på en smell og kommet hjem med lysende rød nese etter en dag ute i sola. Men like ofte går man ut i sola, litt for lettkledd, og kommer blåfrossen hjem igjen.

Noe av det beste med september er den klare og friske lufta, og selv om det er deilig med litt varme så liker jeg at det begynner å bli litt kjøligere. Det som er så fint med september er at jeg liker i grunnen all slags vær. Sol, skyer, regn, tåke, vind og vindstille, alt er like bra høstvær. I løpet av denne måneden blir også naturen omdannet til et skikkelig fyrverkeri. Det blir ofte mye fotografering, for å si det sånn!

Kveldene begynner å bli mørkere, og vi kan begynne å kose oss med levende lys. Jeg har allerede starta sesongen og gleder meg til høstkvelder utover med levende lys, te eller kakao og etterhvert litt fyr i ovnen. I det hele tatt:  nå gleder jeg meg skikkelig!

Til slutt vil jeg bare gjenta en liten komando fra tidligere: det blir tidligere og tidligere mørkt, ingen av oss er selvlysende så husk refleks!