Oppsummering av 2015

Vi nærmer oss nok et årsskifte. Da jeg var lita tok det ca ett år fra nyttårsaften til nyttårsaften, men det begynner å bli lenge siden det var sånn! Jeg synes ikke jeg gjør noe annet enn å henge opp og ta ned adventsstjernene...

Sånn bloggmessig har dette vært et litt sløvt år fra min side. Kanskje har jeg blogga om alt det jeg hadde på hjertet? Jeg tror egentlig ikke det. Det er vel heller at det har vært en del som har beslaglagt hodet mitt dette året, for det har vært et innholdsrikt år!

Jeg har blitt noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle bli: bedriftseier og min egen sjef. Det har vært en krevende prosess som jeg fortsatt er i begynnelsen av. De neste to åra vil fortelle om dette er noe jeg kan leve av. Jeg håper at det er det! Jeg trives veldig godt med det jeg gjør, og jeg trives veldig godt sammen med de andre som jobber der.

Værmessig har det ikke vært noe toppår. Puslete vinter, kald vår og ganske kald og våt sommer. Høsten blir jo alltid bra uansett vær, men det har vært altfor varmt mot slutten av året også. Vi rakk likevel å få litt beis på huset i løpet av sommeren.

I sommer kunne vi også feire at vi har vært gift i 25 år, noe som ikke er noen selvfølge. Samtidig går vi for 25 nye år.

Vi har også fått med oss en konsert i løpet av året. Vi har som mål å komme oss på én konsert i året, og det har vi klart noen år nå. Håper vi klarer å fortsette den trenden.

Det har dessverre ikke bare vært koselige ting som har skjedd dette året. I løpet av høsten døde både en tante og onkel av meg. Det er rart når de blir borte, selv om jeg ikke har sett dem så ofte de siste åra. Noen få uker før jul måtte ei veldig god venninne av meg gi tapt for kreften. Tanken på at jeg aldri skal se henne mer gjør vondt! Det siste året mens hun var syk hadde vi mye kontakt på sosiale medier, den fysiske avstanden er på mange mil. Jeg savner snapene fra henne, og jeg å savner å se navnet hennes på lista over de som har vært innom det jeg har lagt ut på My story. Jeg savner meldingene fra henne.

2016 ligger helt ubrukt foran oss. Jeg er spent på hva som kommer til å skje. Jeg har i alle fall lagt planer for at det skal bli litt mer å lese fra meg her enn det har vært det siste året.

Jeg ønsker dere alle en fin nyttårsfeiring og et godt nytt år!

Julehandel.

Jeg har muligens nevnt før at jeg er født uten noen former for shoppegener. Jeg kan ikke fordra å gå i butikker, og verst er det når jeg må ha noe. Jeg lider av langt framskreden allergi for kjøpesenter og alt dets vesen - det er på generell basis. Kjøpesenter før jul er ikke noe mindre enn et mareritt! Og hvis vi sier kjøpesenter en lørdag før jul...

Jeg blir stressa på grensen til det irritable av alle menneskene som er der - det er også på generell basis. Når de da attpåtil skal stille seg der det er absolutt trangest sammen med sju andre som de ikke har sett på sikkert et år, blir jeg ganske mørk i fjeset mitt. For ikke å snakke om alle velerne! Alle de som daffer rundt tilsynelatende uten mål og mening og med all verdens tid, selvsagt mens strømmen av mennesker mot er så massiv at det er klin umulig å snike seg forbi dem.

I mange år hadde vi et helt tradisjonelt mønster når det gjaldt julehandling: mor tok seg av brorparten. Dette var for så vidt naturlig ettersom far hadde full jobb mens mor jobba deltid. Dessuten jobba mor denne deltiden sin på kjøpesenter og i en bransje som ofte hadde litt roligere dager på jobb fram mot jul. Dermed var det faktisk åpning for å få unna litt i løpet av en arbeidsdag. Jeg syntes likevel det var en kjip fordeling! Jeg er ikke det spøtt mer glad i det enn far i huset er.

For en del år siden bestemt vi oss for å gjøre noe med det. Vi satte av en lørdag i desember hvor vi satte bort avkommet og dro avgårde begge to med handleliste og forholdsvis godt mot. Det viste seg å være en utrolig smart ting! Som regel har vi tenkt litt ut på forhånd, vi starter tidlig sånn at vi  nærmer oss ferdig når hordene virkelig inntar byen og vi setter og ned og spiser lunsj et sted underveis.

Disse handleturene har forandret seg noe. De første åra dro vi rett til en stor lekebutikk, og der fikk vi faktisk gjort unna det meste på lista. Etter hvert så har de fleste av barna blitt til ungdom og voksne, og andre interesser og ønsker kommer til. Vi fikk tatt en tur dit i år også, men denne gangen gikk vi ut med én liten bærepose.

Disse julehandledagene har blitt til noe veldig koselig. Det er bedre når vi er begge to. To hoder tenker bedre enn ett, og det er lettere å komme på gode ideer når vi er begge to. Vi er også veldig effektive og får gjort ting unna uten for mye somling og tøys. Sansynligvis er vel lysten til å komme oss kjapt hjem en ganske sterk indre drivkraft.

Det er riktignok like mye folk, like mange velere og like vanskelig å passere stor gjenger som står og skravler midt i inngangsdøra. Men vi har klart å snu noe ingen av oss egentlig liker til noe vi synes er kjempekoselig. Vi er likevel glade for at det bare er én gang i året...

Lagt det på et lurt sted...

Av og til, ganske ofte egentlig, blir jeg helt sprø av meg selv! Jeg er nemlig verdens største rotekopp og surrehue. Mannen min er ganske strukturert på mange områder. Jeg tror nok han blir litt sprø av meg av og til han også, men han har nå holdt ut med meg i over 25 år... Vi har en felles filosofi om hvordan man skal holde orden i huset: hver ting sin plass. Han klarer i ganske stor grad å gjennomføre det, jeg klarer det overhode ikke! Jeg prøver, men det går i vasken gang på gang.

Jeg er derimot ganske flink til å legge ting på et "lurt sted", som stort sett alltid viser seg å være et ganske dumt sted.

Det verste er når jeg ser noe som ligger et sted hvor det verken skal eller burde ligge. Det smarte hadde vært å sørge for at det kommer på riktig plass. Gjør jeg det? Nei! Så når jeg da skal ha tak i denne tingen, så bare vet jeg at jeg har sett den et sted hvor det ikke burde være, men jeg aner ikke hvor dette er.

Noen ganger har jeg gjemt ting så godt at har gått både måneder og år før jeg fant det igjen. Og da selvfølgelig på et helt ulogisk sted.

Da jeg bodde på hybel i Trondheim midt på 80-tallet, så fant jeg fort ut at det var lurt å la nøkkelen få fast plass. Så når jeg hadde låst meg inn, så la jeg den på hylla ved siden av radioen. Der lå den nesten alltid. Det klarte jeg nemlig å gjennomføre ganske bra. Men: når jeg skulle ut, og nøkkelen ikke lå der, da føk jeg rundt som en tornado inne på hybelen. Merkelig nok sammenfalt det ofte med de gangene jeg egentlig var litt seint ute for å rekke bussen. Da kunne nøkkelen ligge og lyse midt på skrivebordet uten at jeg så den.

Mobilen har en fordel: hvis den forsvinner, så går det an å ringe etter den. Det er mye verre med nøkler, lommebøker, valgkort, busskort og så videre. Tenk om noen kunne finne opp nøkler, lommebøker, valgkort og busskort, som svarte når man ringte etter dem? Det hadde vært noe, det! Alternativt kan jeg gjøre en enda bedre innsats for å bli litt mer strukturert...

Fortjent ukelønn.

Hvilke grusomme foreldre er det som kan finne på å gi ungene sine ukepenger uten at de må jobbe for det?? Nei, dere kan jo gjette... Dette er noe jeg har tenkt å skrive om lenge, kanskje fordi dette er nok et område hvor jeg føler meg litt på kollisjonskurs med resten av verden. Jeg har mer enn én gang fått øyenbryn til å fly til værs når jeg har fortalt om vår praksis rundt ukepenger, eller månedspenger, som vi har operert med.

Vi har nemlig, gærne mennesker, gitt ungene våre et beløp hver måned uten at de har vært nødt til å jobbe for dem. Tenk det! Hvordan skal det gå med dem? De lærer at pengene kommer flytende til dem aldeles ufortjent.

Mange mener nemlig at ungene må lære at penger må fortjenes, at man må arbeide for pengene. Det er jeg enig i, men jeg mener ikke at å betale dem for vanlig husarbeid er veien å gå. Alt av husarbeid: oppvask, støvsuging, golvvask og rydding, må gjøres. Jeg får ikke penger for å tømme oppvaskmaskinen eller vaske badet. Mannen bretter klær til den store gullmedaljen og bærer ut søpla uten å få et rødt øre for det. Derfor mener jeg at det blir helt tullete å lære opp ungene til at de skal få penger for å gjøre helt normalt husarbeid.

De har prøvd seg, det har de. "Jammen, alle de andre får penger for å gjøre sånne ting!" Desverre for avkommet vårt, så har hva "alle andre" gjør aldri gjort noe sterkt og dypt inntrykk på oss voksne her i huset. Vi har i stedet forklart dem at å rydde, vaske og holde orden i et hus, det er noe alle må gjøre.

Hvordan har vi så gjort det? Vi har gitt dem et beløp i måneden. Beløpet har økt litt med alderen, det har også de tingene vi har forventa at pengene skal dekke. Hvis de har hatt behov for noe ekstra, så har de fått det. Noen ganger har de klart å spare litt av beløpet, andre ganger har de kjent på at det gikk tomt litt for lenge før neste påfyll. Ekstrabevilgninger har alltid blitt gitt med en ledsagende samtale om piroriteringer og om de virkelig trenger det de har tenkt å kjøpe. Det er det som har vært hovedpoenget. De har vært utsatt for økonomisk rådgivning fra de var ganske små.

Vi har også betalt dem for ekstrajobber. Seinest i sommer beisa vi huset vårt. Da fikk de penger for det. Da vi bygde hus, fikk de for eksempel betalt for å rydde og plukke spiker der som vi skulle ha biloppstillingsplass.

De har også vært så heldige at de har fått små jobber utenfor heimen allerede fra de var 13-14 år. Der har de fått lære seg sammenhengen mellom innsats og lønn.

Hva har vi fått?

Jo, vi har fått ungdommer og voksne med god økonomisk sans - stikk i strid med all skremselspropaganda vi fikk høre. De har vært nødt til å prioritere midlene sine fra de var små, og de har vært nødt til å tenke gjennom hva de vil bruke pengene sine på. Når de ønsket seg litt ekstra, så har de vært nødt til å argumentere for det.

Vi har fått barn som var takknemlige for det de fikk, både av ekstra penger og som lønn for småjobber som ikke hadde med husarbeid å gjøre.

Hva har vi ikke fått?

Vi har aldri fått responsen "Hva får jeg for det'a?" når vi har bedt dem å gjøre noe i huset. De har ikke alltid gjort husarbeid med liv og lyst, men de har gjort det fordi de vet at det må gjøres. Bare det har gjort at det har vært verdt å gi dem økonomisk oppdragelse på vår måte, synes jeg!

Kroppslig sjenanse.

Jeg vokste opp på 60-, 70- og 80-tallet, en tidsepoke hvor man skulle være veldig frigjort. Det har nok gjort ganske mye med meg når det gjelder kroppslig sjenanse. Hjemme ble vi oppdratt til en viss grad av bluferdighet, men innenfor husets fire vegger, sammen med familien, så var vi likevel ikke så redde for å se en naken pupp eller rompe. For som mamma sa: det er ingen som ikke har sett sånt før.

60-tallet husker jeg ikke så mye av selv. På 70-tallet var skjørtene korte, og etter hvert ble "tvangsplagget" BH brent på bål rundt omkring. Når vi kom til 80-tallet var det full frislipp. Man fikk kjøpt bikinier uten overdel, og vi som tross alt brukte overdel på stranda, vi var ganske uttafor og i et klart mindretall. Det var heller ikke sånn at det bare var de "pene" og veldreide som sprada rundt toppløs - langt i fra.

Man kan nå mene hva man vil om det, men vi fikk et veldig avslappa forhold til kropper i alle fasonger, og det synes jeg egentlig er mest positivt. De eneste lettkledde kroppene som man ser nå representerer overhode ikke normalkroppen!

De siste ti åra har vi vært på mange korpsturer. Der deler vi rom på kryss og tvers av alder og kjønn, og ingen gjør noe nummer av å bli sett i bokser eller truse og BH. Det er forresten litt pussig, det der... Vi sprader rundt i BH, truse og bokser på stranda uten at det er noe skummelt, men med en gang det ikke heter "bikini" lenger, så blir det kjempeflaut - skjønner ikke sånt, jeg! På korpsturer skifter vi til og fra uniform i felles sovesal, i buss eller på fortauet. Vi ser ofte at de nye kan være litt sjenert i begynnelsen, men man venner seg stort sett ganske kjapt av med det! Vi blir også vant til å se at folk kommer i alle fasonger. Noen har mage, andre har lår. Noen er tynne og har knokler som stikker ut både her og der. Noen er kalvbeint, andre er hjulbeint.

De som vokser opp nå virker likevel å være mye mer sjenerte enn vi var. Vi så på Kroppen med Trond Viggo Torgersen, og jeg kan ikke huske at det ble så mye bråk av disse nakne kroppene som ble vist på TV-skjermen. Det ble det litt mer av da Line Jansrud viste fram nakne kropper på TV tidligere i år.

Jeg tror hovedproblemet er forskjellen på hvordan nakenhet blir vinkla. På 70-tallet var nakenhet et uttrykk for frigjøring og frihet. Nå er nakenhet mye mer knytta til seksualitet. Det kunne kanskje bli litt for mye av det gode på 80-tallet, men som så ofte før, så synes jeg at pendelen har svinga altfor langt til andre siden. Jeg tror dagens ungdom hadde hatt godt av å se at det finnes andre utgaver av den menneskelige kroppen enn de som er fiksa og retusjert i alle bauger og kanter, og jeg tror de hadde hatt godt av et mer "normalt" forhold til en naken kropp enn det man har i dag.

Hva avkommet bør kunne...

For noen år siden fikk jeg den selsomme opplevelsen av å se en ungdom i slutten av tenåra bli satt litt vanlig husarbeid, nemlig støvsuging og oppvask for hånd. Da jeg så denne tenåringens håndtering av både støvsuger og oppvaskkost, ble jeg noe lang i ansiktet. Jeg hadde aldri tenkt på at en 18-19-åring rett og slett ikke visste hvordan man vasker opp for hånd.

Så overraska ble jeg at jeg måtte dele den opplevelsen med ei niese av meg som på den tida var i tjueåra. Dette var velkjent for henne, hun delte nemlig leilighet med et eksemplar av arten. Hun kunne fortelle at hun fra tid til annen tok alt bestikket ut av skuffa og vaska det om igjen fordi skaftene var helt seige etter at hennes leilighetsvenninne hadde tatt oppvasken.

Tidligere hadde jeg ledd litt av en tenåringsgutt jeg hadde hørt om. Han hadde flytta på hybel, og etter noen uker spurte han sin mor om hun kunne lære ham å skjære brød sånn at det ikke ble smuler. Han hadde nemlig problem med at det ble så skrekkelig mye smuler på skjærefjøla og kjøkkenbenken når han hadde skåret brødskiver. Det ble det jo aldri hjemme!

Da jeg sto der og iakttok denne tenåringens noe ubehjelpelige håndtering av oppvaskbørsten, så bestemte jeg meg for én ting: når mine barn ble 18 år, så skulle de kunne både vaske opp, vaske klær, vaske hus og støvsuge!

Så her i huset har vi satt til side enkelte ting som vi ikke har putta i oppvaskmaskinen, først og fremst for at husets yngste skulle lære noe så enkelt som å vaske opp for hånd. Det er utrolig kjekt med alle de tekniske hjelpemidlene vi omgir oss med, men det er likevel en del ting det er greit å kunne gjøre på gamlemåten også...

Likestilling... eller ikke?

Jeg har vokst opp i et hjem som var ganske "tradisjonelt" med tanke på arbeisdfordeling. Mamma var hjemmeværende husmor, sånn som de fleste mødre på 50-, 60- og til dels 70-tallet var. Hun hadde riktignok en vaskejobb på ettermiddagene, og jeg forsto at det satt litt langt inne hos pappa i begynnelsen at hun begynte å jobbe. Han var redd for at andre skulle tro at han ikke klarte å forsørge familien sin, sånn som menn skulle på den tida. Når hun først fikk den jobben, så tror jeg likevel han syntes det var helt greit. Han så jo at hun trivdes med det.

Samtidig var pappa en mann som kunne ta et tak hjemme i huset. Han vaska hus og vaska opp, og jeg tror han syntes det også var greit. Men ettersom han jobba og mamma var hjemmeværende, så var det likevel naturlig at arbeidsfordelingen i hovedtrekk var "tradisjonell".

Jeg har aldri tenkt på mamma som feminist, og det var hun på ingen måte. Likevel var hun nok litt forut for sin tid i tankegangen på enkelte områder. Det forsto jeg da jeg ble voksen.

Jeg er oppdratt til selvstendighet. Mammas hovedmål med oppdragelsen var å gjøre oss selvstendige og uavhengige av andre. I det lå det å kunne styre egen økonomi, få en utdannelse, flytte hjemmefra i "rimelig" alder (det var stort sett ikke noe problem, da alt av videregående skoler befant seg utenfor kommunen...). Jeg har trodd at alle i min generasjon har blitt oppdratt på lignende måte, og jeg har tenkt at det er normalt for damer i min generasjon å ha kontroll over seg selv og sitt eget liv. Likedan har jeg trodd at det har vært normalt for menn i min generasjon å kunne det meste av huslige sysler.

Stor blir derfor forbauselsen hver gang jeg skjønner at jeg tar feil. For noen dager siden hadde Casa Kaos et innlegg om hvorfor kvinner ofte er så mye mer slitne enn menn selv om man deler 50/50 på alt. Jeg ble fasinert over å lese kommentarene under dette innlegget.

Som vanlig er det mange som ikke skjønner at dette innlegget er satt litt på spissen, men det var ikke det som jeg ble mest fasinert over. Det var den generelle tankegangen om hva damer "normalt" gjør og hva menn "normalt" gjør. Vi snakker 2015! Det var noen gjengangere der, en av dem var økonomi, andre var snømåking og plenklipping og selvfølgelig alt som har med bil å gjøre.

Her kommer et lite utvalg etterfulgt av hva som er vanlig her i huset.

"Hvem betaler regningene?" - Vi! I perioder har jeg stort sett gjort det, i andre perioder har det blitt til at han har gjort det, men begge har full oversikt over økonomien. Jeg vet at det finnes damer på min alder som ikke aner hvor mye verken de selv eller mannen tjener. Det synes jeg er på grensen til skremmende.

"Hvem måker snø og klipper plen?" - I prinsippet begge to. Mannen har nok tatt hovedstøyten med snøen de siste åra på grunn av min litt hanglete rygg, men jeg måker like gjerne. Plenklipping er satt bort til avkommet, men begge vi voksne gjøre det også og kanskje oftest jeg.

"Hvem fyller bensin(!)?" - I hovedtrekk jeg ettersom det er jeg som bruker bilen mest. Det overrasket meg forresten veldig første gang jeg forsto at det var damer som syntes at det var vanskelig å fylle bensin, eller diesel. Det er det ikke!

"Hvem fjerner hår fra sluket?" - Begge. Vi har to bad og bruker hver vår dusj, så han fjerner hår på badet nede og jeg på badet oppe.

Når det gjelder klær, så vasker jeg og han bretter og legger på plass. Matlaging og husvask tar vi litt hver, alt etter hva som passer. Han stryker sine egne skjorter. Begge beiser, begge vasker og polerer bil - som oftest sammen!

Mine barn er oppdratt til at det ikke er noen forskjell på hva gutter og jenter kan eller bør gjøre, Og jeg har sett at det er både nødvendig og viktig. Jeg ser at mange unge, særlig jenter, har tatt ett skritt bakover når det gjelder likestilling, og det synes jeg også er ganske skremmende.

Mitt mål med oppdragelsen av mine barn har vært det samme som mamma hadde: å gjøre mine barn selvstendige og uavhengige, enten de er gutter eller jenter. Da må de i prinsippet kunne litt om alt.

Skrivetørke

I dag er det én måned siden sist jeg skrev noe her, jeg har vært angrepet av skikkelig skrivetørke, eller skal man kanskje si skrivesperre? Jeg har begynt på flere innlegg, men ingen av dem har gått helt inn for landing ennå, så får vi se om de noen gang gjør det... Jeg håper det!

Det har vært en ganske hektisk periode, det er den beste forklaringen jeg kan komme med. Siden sist har blant annet årets loppemarked for skolekorpset gått av stabelen. Like travelt og like moro som alltid, og en pen slant på kontoen som kommer musikantene og drillerne våre til gode det neste året.

Glass og serviser venter på sine nye eiere

Østlandet har fått en rimelig god porsjon med regn, og ett av regnskyllene gjorde spesielt inntrykk på vår by. På min vei som skoleskyss en morgen måtte jeg forsere både elver og fosser på veien. Vi bor heldigvis på en liten høyde, så vi slipper alltid billig unna.

Ro, ro, ro din bil...

Vi har heldigvis også hatt mye sol og mange flotte solnedganger. Naturen begynner så smått å få høstfarger, og jeg gleder meg stort over det. Dette er jo min favorittårstid! Jeg elsker høsten, og jeg klarer fortsatt ikke å komme på en eneste negativ ting med denne tida av året!

Det har til og med vært flere kvelder med nordlys, mer enn det har vært her nede på lenge, men likevel...

Å drive egen bedrift krever også sitt. Det tar tid og er mye arbeid å få kundene til å finne meg og bestemme seg for å oppsøke meg. Jeg har vært heldig å få en avtale som letter litt nå i starten, og det er jeg veldig takknemlig for!

I går hadde jeg ei koselig ettermiddagsstund i Oslo sammen med ei venninne jeg ikke har snakka ordentlig med på mer enn 20 år. Vi har hatt kontakt underveis, men det er minst så lenge siden vi to satt og skravla sammen uten menn og barn rundt oss. Det var så fint! Kontakten er der med én gang når vi møtes, og vi kan fjolle og fnise som vi gjorde da vi var 20. Samtidig har vi hatt en del lignende opplevelser gjennom livet som gjør at vi kan ha dype, gode samtaler. Sånne venner er gull verdt! Og jeg er så heldig at jeg har noen av dem.

I dag er det "bare" tre måneder igjen til julaften, og Clas Ohlson har funnet ut at tiden er inne for å stille ut julebelysning. Joda, jeg gleder meg til jul, men først vil jeg ha en laaaang, god høst!

Hverdagsgleder.

Bloggeren Kona til inspirerte meg i dag til å fortsette litt med temaet fra mitt forrige innlegg. Dette med de gylne øyeblikkene og det å se de små, fine tingene som hender i løpet av en dag.

Jeg har skrevet om det før: jeg er ganske god på å se etter og oppdage alt det fine som er der. Og jeg tror at det er en av nøklene til et godt liv. Hvis man vektlegger det fine og koselige i stedet for det som er negativt og leit, så blir livet bedre.

Noen er ekstremt flinke til dette. Ofte er det mennesker som kan ha det tungt og vanskelig som er flinkest. Av og til blir jeg imponert over hvor positiv det er mulig å være til omgivelsene og det som skjer.

Jeg tror at jeg har arvet denne evnen fra min mor og hennes to søstre. De er og har vært, blide, humørfylte og generelt fornøyd med livet. Ei uke før hun døde satt jeg hos mamma og spiste formiddagsmat. Det hun snakka om var hvor fint hun hadde det. Ok, knærne var litt kranglete og synet på det ene øyet var nesten borte, men det hun gledet seg over å klare seg selv med litt hjelp fra oss. Snart skulle hun flytte inn i ny og lettvint leilighet. Barn, barnebarn og oldebarn hadde hun mange av, og hun gledet seg stort over et nytt oldebarn som var på vei med termin rundt hennes fødselsdag. Hun hadde slett ikke lyst til å forlate alt dette nå! Dessverre fikk hun bare ei uke til sammen med oss før hun la seg i senga si en kveld og sovna inn for godt.

Tantene mine er helt like. De koser seg over livet og gleder seg enormt over besøk fra oss tantebarna og våre barn og barnebarn.

Noen ganger blir små hendelser ekstra fine, og jeg vil fortelle en historie som fortsatt gjør meg varm inni meg.

Jeg var på jobb en fredag og skule jobbe til klokka sju. Tidligere på dagen hadde jeg fått telefon fra min bror om at mamma hadde havna på sykehus med hjerteproblemer. Han lurte om jeg hadde mulighet til å hente noen ting for henne i leiligheta og kjøre opp på sykehuset etter jobb. Det kunne jeg selvfølgelig. Min datter var på båttur og skulle hentes i ni - halv ti-tida, så jeg kunne like gjerne gjøre det som å kjøre hjem og tilbake igjen.

Vi var bare to igjen på jobb. Min kollega hadde noe han ville gjøre på senteret før jeg gikk og han ble alene den siste timen. Mens jeg sto der alene, kjente jeg at jeg egentlig var fryktelig sliten. Der og da kunne jeg gitt mye for å kunne dra rett hjem, men jeg visste at det var minst tre timer før jeg kunne sette meg i sofaen.

Noen minutter senere kom min kollega inn døra med to begere med yoghurtis. Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte! Aldri har is smakt så godt, og den lille gesten betydde mye mer for meg enn han hadde forutsetning for å skjønne da han kjøpte is til oss.

Jeg er utrolig glad for denne evnen, og jeg håper at det er noe jeg klarer å gi videre til mine barn, enten det er via arv eller læring.

Mitt gylne øyeblikk sommeren 2015

Denne sommeren har vi kunnet lese mye om småbarnsfamilier som ikke har råd til å reise noen steder på ferie, og det har vært mye framsnakking av hjemmeferie. Enkelte har lånt ut sine hytter til de som ikke har noen steder å reise til. På bloggen Lamme Tanker kan vi lese om dette med  å se verdien i de små tingene. I en kommentar på dette innlegget ble det foreslått at lærere i stedet for å spørre om hvor elevene har vært på ferier, kunne starte med å fortelle om spesielt fine øyeblikk som vi kan oppleve uten at det koste ett eneste øre. På den måten kan de være gode eksempler og hjelpe de som ikke kan fortelle om dyre utenlandsturer. Det syntes jeg var en god idé! Vi burde alle bli flinkere til å dele små gylne øyeblikk, eller "øyeblikk av lykke" som jeg pleier å kalle dem.

Hvis jeg skal skryte litt av meg selv, så må jeg få si at jeg er ganske god på å finne og nyte disse gylne øyeblikkene. En liten nyanse av fersken på himmelen ved solnedgang, et rimhvitt tre mot nattsvart himmel, en liten strofe i en sang - kanskje bare en litt uvanlig bassgang... Ofte skal det ikke mere til før jeg fylles av en god følelse.

Jeg hører rykter om at dette har vært en ganske så elendig sommer, og da tror jeg folk mener værmessig. For meg har sommeren 2015 vært en lang rekke av gode øyeblikk. Vi har ikke vært i syden, og vi har ikke brukt mye penger på underholdning. Vi fikk tatt en tur til Vestlandet for å hilse på mine gamle tanter. Vi har beisa hus. Vi har vært på restaurant hele familien for å feire at mannen og jeg har vært gift i 25 år. Jeg vil gjerne dele ett øyeblikk med dere som var av det slaget som gjør meg varm langt inn i sjela.

Sist fredag sto jeg opp til styrtregn og torden. Mannen hadde sykla(!) på jobb (jeg tilbød meg å kjøre ham, men han takka nei...), og husets ungdom lå fortsatt og sov. Det  regna så kraftig at jeg hørte tromminga på taket helt ned i første etasje, og innimellom lynte det med tilhørende skrall (lyn og torden opptrer sammen - alltid!) Det var så mørkt at jeg tente lys mens jeg koste meg med dagens sudoku i avisa. Utenom lyden av regn og torden, så var det helt stille. Ikke skulle jeg rekke noe heller før klokka fem på ettermiddagen.

Det var en fantastisk fin morgenstund! Jeg hadde fri, endelig tordenvær, det nærmer seg høst og tid for innekos med stearinlys - akkurat der og da kunne jeg ikke hatt det bedre!

Mitt navn, ditt navn, våre navn...

På midten av nittitallet skulle ei venninne av meg gifte seg med samboeren sin. Hun ville gjerne beholde etternavnet sitt uten å ta mannens navn, og det viste seg at en del reagerte på det. Jeg ble veldig overraska over det, husker jeg. Jeg trodde i min enfoldighet at det var et ikke-tema. Jeg trodde faktisk at verden hadde kommet så langt at det ville være like greit som at hun tok hans navn eller han hennes.

På den tida var det vel mest vanlig at jentene beholdt sitt eget navn som mellomnavn og tok mannens i tillegg. Det var likevel mange andre varianter som var like "normale". Jeg kjente par hvor han hadde gitt avkall på sitt litt kjedelig -sen-navn og tatt hennes. Andre jeg kjente hadde begge bytta til et litt uvanlig slektsnavn som en av dem hadde litt baki slekta. Andre igjen hadde hver sitt etternavn og barna fikk begges, med eller uten bindestrek.

Vi var veldig enige om at vi ville ha ett felles etternavn, hele familien. Siden jeg hadde vokst opp med et høyst ordinært etternavn av typen -sen, så syntes jeg det var litt stas å ha muligheten til å bytte til et litt mer "ordentlig" etternavn. Hadde vi begge hatt navn som Hansen, Jensen eller Olsen, så tror jeg ganske sikkert at vi hadde valgt ett av våre mødres "pikenavn" som begge er litt uvanlige.

Stor ble derfor overraskelsen da jeg her om dagen kunne lese at dette fortsatt er et tema, 20 år etter at jeg sist ble veldig overraska over at det kunne være et tema. Forstemmende var det å gå inn på bloggen pilotfrue.blogg.no - hvor det viser seg at forfatteren aldeles ikke er en frue ennå - og lese at vedkommende mener at jenter bør "føye seg" etter mannen og ta hans navn. Skremmende blir det når en 13-åring - trettenåring! - i kommentarfeltet mener at det er konas plikt, faktisk, å ta mannens etternavn. Sistnevnte kan kanskje unnskyldes med at hun er for ung til å ha tenkt gjennom saken på egenhånd. Det blir likevel ikke mindre skremmende, for hvem er det som overfører sånt tankegods til en trettenåring i 2015?

Dette verste med dette er ikke at ei ung dame ønsker å ta mannens etternavn for at hele familien skal hete det samme, det gjorde jo også jeg. Det verste er at når uttrykk som "føye seg etter mannen" blir brukt av ei ung dame om ting som skal skje i et parforhold, så bekrefter det noe som jeg har vært bekymra for i flere år: verden beveger seg i feil retning: bakover. Det er ikke bra!

Sølvbryllup

I dag er det 25 år siden vi gifta oss - vi feirer sølvbryllup.

Jeg husker da mamma og pappa hadde sølvbryllup. Det var ingen stor markering. Vi var i Bodø hos tante og onkel, og jeg tror tante lagde noe ekstra godt til middag den dagen. Kanskje hadde vi is og kransekake til dessert. Jeg var nesten ti år, og for meg hørtes 25 år uendelig lenge ut!

Da mine svigerforeldre hadde sølvbryllup hadde vi ikke fått barn ennå. Svigers tok med seg barn og svigerbarn til Oslo på show med Hege Schøyen og Øyvind Blunck før vi gikk ut og spiste. Det var en veldig koselig kveld, og da også tenkte jeg på 25 år som ganske lenge.

Nå er det altså vi som har sølvbryllup, og det er steinrart! Det er jo ikke lenge i det hele tatt siden vi gifta oss! Dessuten er sølvbryllup sånt som voksne folk har...

Mammadamen sa det så fint: de har gjort avtale om at de skal bli gamle sammen. Det er det vi også har gjort. Da blir målet med alle kimer til konflikt å finne en løsning på dem. Vi kan jo ikke leve et helt liv med uløste konflikter, det hadde blitt grusomt slitsomt.

Denne avtalen har hjulpet oss gjennom studietid, småbarnsperioden, husbygging og storbarnsperioden, og jeg vet at den skal gjøre at vi fortsetter å holde sammen når alle barna har flytta ut. Jeg vet også at vi skal bli besteforeldre sammen hvis vi skulle bli så heldige. Når vi har brukt så mye tid og krefter på å oppdra barna våre sammen, så ville det vel være litt dumt ikke å kose oss sammen med barnebarna?

Et vennepar av oss feira sølvbryllup sist høst under mottoet "Sølv er ikke nederlag!" Nei, sølv er virkelig ikke nederlag, og nå går vi for gull!

Hjem, hjem langt mot nord!

Jeg er født og har vokst opp i Nord-Norge. Jeg er nordlending! Min oppvekst der oppe har gjort meg til den jeg er. Det at jeg har vært ganske god til å holde på dialekten forsterker den identiteten, og den gjør at andre også tenker på meg som nordlending. Nettopp derfor mener jeg at jeg fortsatt er en helt ordentlig nordlending. Dette på tross av at jeg har bodd lenger i Sør-Norge enn jeg har bodd nordpå.

For det er jo ikke sånn at jeg slutter å være den jeg er selv om jeg flytter litt rundt i landet. Mitt lynne skyldes litt arv og litt miljø. Jeg merker jo at jeg har arva litt fra hver av min vestlandsmor og nordlandsfar, så arven er uavhengig av den landsdelen jeg har vokst opp i. Likevel er det de omgivelsene som jeg har vokst opp i som har forma meg mest.

Jeg er for eksempel vant til å snakke rett fra levra. Det er en del av det nordnorske lynnet som jeg er veldig glad i. Jeg synes det er mye enklere å omgås folk som kaller en spade for en spade og som ikke blir fornærma av at jeg gjør det samme. Det å bo forskjellige steder har lært meg at ikke alle setter like stor pris på det. Jeg prøver å ta hensyn til det, men det hender det glipper - spesielt når tålmodigheten min er brukt opp. Det tar forresten ikke lang tid...

Jeg har også fortsatt i meg en underliggende nordoverlengsel. Det betyr ikke at jeg mistrives her jeg bor. Jeg stortrives her. Det finnes også ting nordpå som jeg ikke savner, for eksempel midnattsola. Jeg er elsker de varme, mørke seinsommerkveldene her nede hvor det går an å sitte ute med levende lys på bordet. Mørketida, derimot, den savner jeg skikkelig. Og så savner jeg selvfølgelig naturen! Beklager å måtte si det, men naturen på Sør- og Østlandet er stort sett veldig kjedelig. Fin! Men kjedelig.

Uansett hvor lenge jeg blir boende på Østlandet, så er og forblir jeg en vaskeekte nordlending!

Litt midnattsol...

Litt nesten midnattsol

Lovund

Tomma

Rødøyløva

Hestmannen med Lovund i venstre bildekant og Træna midt på bildet

Hestmannen sett fra en "riktigere" kant...

Svartisen sett fra Hestmannen

God mor

Jeg har vært utrolig heldig med timing. Jeg er født på riktig tidspunkt og på riktig sted. Det er mange grunner til at jeg synes det, men særlig på ett område har jeg vært ekstra fornøyd: jeg var småbarnsmor før internett ble "allemannseie". Jeg kunne være mor sånn som jeg selv mente det var riktig. Jeg slapp å forholde meg til en flom av mer eller mindre, mest mindre, gode råd om barneoppdragelse.

Jeg vet ikke om det egentlig hadde hatt så mye å si akkurat for meg, jeg har jo en tendens til å blåse i hva andre sier og gjøre som jeg vil uansett, men jeg slapp å få ørene tuta fulle av alt mulig fjas. Jeg hadde min egen oppvekst i bånn, og i tillegg så jeg hvordan andre rundt meg gjorde ting. Ut fra det klarte jeg og gubben, helt på egen hånd, å finne ut hva vi syntes var smart eller dumt å gjøre.

Jeg vet at jeg har gjort jobben rimelig bra. Det kan jeg si ut fra hvordan avkommet har blitt og ut fra de tilbakemeldingene jeg har fått fra dem.

I følge såkalte "eksperter" så har jeg nok gjort fryktelig mange grusomme feil.

• Når jeg har vært sikker på at de har vært mette, tørre og passe varme, så har de faktisk fått lov til å gråte litt i senga til søvnen kom.
• Jeg har kjefta høylydt på dem, og jeg har dundra knyttneven i bordet så kopper og glass har dansa.
• Jeg har sagt nei til å leke med dem uten annen grunn enn at jeg ikke gadd.
• Jeg har brukt trusler, men jeg har vært litt nøye med å true om ting som lot seg gjennomføre.
• Jeg har gjennomført truslene, selv om det betød at de ikke fikk gjøre noe de hadde veldig lyst til - det er blant annet det jeg kaller å oppdra.

Underveis har jeg nok lurt på hvor mye skade de kom til å ta av de feilene jeg har gjort, men barn er nok atskillig mer robuste enn mange forståsegpåere mener å vite. Unger er forskjellige, og det er selvfølgelig veldig individuelt hva de tåler. Men jeg er sikker på at unger fint takler foreldre som har en dårlig dag.

Hos oss har ungene måtte leve med tydelige grenser. Takket være min grenseløse stahet og enorme allergi mot masing, så har det ikke vært noe problem å være konsekvent. Nå tror jeg ikke på noen måte at det å ikke være konsekvent er så skadelig for barna som enkelte "eksperter" hevder, men jeg tror kanskje jeg har hatt det litt lettere fordi mine unger ganske tidlig lærte at et "nei" betyr nettopp det og at masing bare forsterker dette nei-et.

Og jeg har vært og er en særdeles kjip mamma som sier "nei" - rett som det er. Ungene har ikke fått gjøre eller være med på alt de ville. Noen ganger har jeg sagt "nei" fordi jeg mener det er det riktige. Andre ganger kan det være praktiske årsaker til at jeg har sagt nei til ting som de ellers kunne fått lov til. Jeg tror nemlig ikke at de har godt av at vi foreldre strekker oss til det ytterste hele tiden for at de skal få det som de vil.

Min jobb som mor og oppdrager har vært å gjøre dem rusta for livet. Barn som er verdens navle hjemme kan risikere å gå på en skikkelig smell når de kommer ut i verden og oppdager at universet ikke dreier seg rundt dem.


Det er nå en gang sånn at det er bare mannen og jeg som er eksperter på våre barn. Selv ikke besteforledrene er det. De kan få lov til å komme med råd og uttalelser, men det er vårt privilegium å velge om vi vil følge dem eller blåse i disse rådene.

Jeg tror ikke på det perfekte. Det finnes verken perfekte kjærester, perfekte jobber eller perfekte foreldre. Jeg er definitivt ingen perfekt mor, men jeg er helt sikker på at jeg er den beste mora mine barn kunne ha hatt.

Ett skritt fram, to tilbake...

Jeg kom over følgende blogginnlegg som heter: MÅ døtrene våre være prinsesser? Enig som jeg er, så måtte jeg jo dele det på på Facebook, og som kommentar fikk jeg det som ble overskrift på dette innlegget. (Håper det er greit, Mari ;-) )

For det er litt der jeg føler likestilling og kvinnesyn har havna. Jeg selv har for så vidt ingenting mot rosa - eller... Jo, det har jeg, jeg synes ikke rosa er så fint. Da skal den i tilfelle være litt mørk og klar... Jeg har altså ikke noe prinsippielt mot rosa. Det er bare det at det blir så mye av det. Og sammen med glitter, paljetter, tyll og fjær, så blir det så massivt at det ikke blir søtt lenger. Det er litt som Napoleonskake. Napoleonskake er godt det, men bare ett stykke! Jeg har av og til overtatt et halvspist stykke fra avkommet etter at mitt eget var fortært, og det blir for mye! Da blir det bare kvalmt.

Det er vel det som er hovedproblemet: det finnes få alternativer til alt det sukkersøte, rosa og glitrete. Det er virkelig langt mellom de kule jenteklærne. For alternativene er ofte "voksne" og gjerne litt utfordrende klær til småjenter. Så da må man velge om veslejenta skal se ut som en attenåring på byen, eller om man skal risikere både tannpine og sukkersjokk...

Eurosko slo til med en av tidenes mest idiotiske reklame i vinter: Jentene vil ha søte og jentete sko, og guttene vil ha sko som er gode å leke i. Hørt sånt tull?

Her kommer jeg tilbake til det jeg nevnte om likestilling. Jenter læres opp til å være søte og yndige og ikke så mye mer enn det. Vi ble lært opp til at jenter kan klare akkurat det de vil sjøl. Det finnes ingen begrensninger, lærte vi. Hvis noen av oss ville bli bilmekanikere, så var det fritt fram for det. Jentene fikk odelsrett, og kvinnelige sjefer ble mer og mer vanlig. Hvis det var noe som var litt ugreit, så måtte det være å velge altfor tradisjonelt...

Jeg har alltid tenkt at jeg er født på riktig sted og til riktig tid. Jeg er bare ikke like sikker på om min generasjons døtre er det...

Jeg har fått utvikle meg til meg selv. Jeg slapp - heldigvis - å blir fridd til, noe så ubegripelig kleint! Vi kunne snakke sammen og bli enig om at vi kunne tenke oss å tilbringe resten av livet sammen aldeles uten forventninger til verken den ene eller den andre. (Det måtte jo være mye bedre for de stakkars gutta enn det er blitt nå, men det er en annen sak...) Det var en selvfølge at jeg skulle ta den utdannelsen jeg ønsket meg. Jeg er meg selv og selvstendig. Jeg trengte aldri å være søt og yndig, og takk og lov for det! Guttejente som jeg har vært!

Vi i vår generasjon nyter godt av det som våre mødres generasjon har jobbet for, hvorfor i all verden kan ikke vi unne våre døtre det samme utgangspunktet? Hvorfor må jentene igjen nedgraderes hjelpeløse sminkedokker, hvis viktigste egenskap er å ta seg ut samt være perfekte mødre for en ny generasjon prinser og prinsesser?

Jeg står på mitt! Og jeg oppdrar mine barn til å bli selvstendige jenter og gutter som skal bli sikker på at de kan klare akkurat det de måtte ønske. Mulighetene ligger i evner og egenskaper, ikke i kjønn.

Konsert igjen!

Billetter til årets konsertopplevelse er innkjøpt, og jeg gleder meg! Vi gikk litt på konserter før vi fikk barn, men så gikk det litt over i småbarnsperioden. Men så, for noen år siden var de eldste blitt så store at det faktisk gikk an å komme seg avgårde igjen mens ungene klarte seg hjemme alene. Det var ganske moro å kunne ta opp den aktiviteten igjen.

De siste åra har vi prøvd å få til en konsert hvert år, vi to sammen. Vi har i tillegg innimellom hatt med stort sett en av ungene sammen med en av oss på andre konserter. De må jo få litt ordentlig opplæring og oppdragelse! Et par ganger har vi satt barna igjen hos besteforldre og reist utenlands for å få med oss spesielle konserter. Det har vært veldig koselig!

Nå er ikke jeg av de største i verden, og jeg har hatt en del konsertopplevelser, stående midt utpå gulvet omgitt av høye mannfolk som lukter svette. Akkurat det er sånn passe moro. Derfor liker jeg egentlig sitteplass litt høyt opp. Der ser man bandet, lyden er bra og det er nok i massevis bare å være til stede.

I fjor i Berlin var vi så heldig å komme oss nesten helt fram til scenekanten. Det var noe helt annet! Jeg må si at tanken på å sette seg langt bak på et galleri ikke frister så mye lenger.

Uansett så gleder jeg meg veldig til årets konsert, jeg lader opp med å høre på noe av det som kommer til å bli spilt.

Kø i London, Transatlantic 2010. Satt langt oppe på 2. galleri...

Saga 2011, Rockefeller Oslo. Mange høye, svetteluktende mannfolk...

Marillion 2012, Rockefeller Oslo. Forrerst på galleriet, bra plass!

Transatlantic 2014, Berlin. Fantastisk plassering!

Familie

I dag har jeg vært i bursdag hos lillebroren min. Vel, han er sju år eldre enn meg, men han er nå den yngste broren jeg har = lillebror. Det er så fint å være sammen med familien min! Vi er ganske sammenspleisa på tross av aldersforskjeller, og vi har en fantastisk felles humor. Vi ler mye sammen!

Jeg husker fra jeg var lita hvor gøy jeg syntes det var da mine storebrødre kom hjem på juleferie eller for sommeren. Det første måltidet med alle rundt bordet var alltid prega av tildels svært høy stemning. Det var ofte jeg nesten ikke fikk i meg maten fordi jeg lo så mye. Jeg syntes jeg hadde verdens morsomste familie.

I grunnen kjenner jeg det igjen i min egen kjernefamilie. Det har vært en del stunder rundt kjøkkenbordet til alle døgnets tider, hvor magemusklene virkelig har fått kjørt seg. Når ungene har hatt venner på besøk har vi funnet det nødvendig å unnskylde oss fordi vi er så sprø...

Men tilbake til mine søsken og svigersøsken (som det hete på nordnorsk...) Det er så utrolig befriende å være sammen med dem. Vi ses altfor sjelden til tross for at vi bor ganske nær hverandre, men når vi er sammen, så har vi det helt topp.

Som yngste sa på tur hjem i kveld: jeg liker meg så godt sammen med onklene og tantene mine. Det er bare så koselig å sitte og høre når dere snakker sammen... Og det er litt sånn det er. I vår familie er det faktisk sånn at selv tenåringene elsker familieselskapene.

Jeg er verdens heldigste!

Passende illustrasjonsbilde for verdens beste familie!

Grønne fingre... eller?

Jeg har tidligere skrevet om mine ikkegrønne fingre. Det er altså ikke bare det at jeg ikke har grønne, men fingrene mine er ikkegrønne, helt på grensen til brune... Det betyr at det meste av levende planter som jeg får ansvar for går en sikker død i møte.

Det er mange år siden min svigermor slutta å gi meg levende planter i gave, de avskårne er jo allerede døde... De skal bare holde seg pene i vann noen dager, det går bra.

Jeg må sansynligvis være en av verdens største optimister. Jeg har nemlig noen prosjekter som jeg hatt gående i årevis. Blant annet har jeg fryktelig lyst på en sånn plante som lukter sitron, jeg tror den heter Sitronpelargonium. Den har jeg, mer eller mindre kontinuerlig, prøvd å få til de siste tjue åra. Noen gang har jeg kjøpt fine eksemplarer i butikk, men mest har jeg satt stiklinger. Felles for alle forsøkene er at det starter ganske bra, men så plutselig strekker de seg og blir til noen lange, lysegrønne, skranglete greier. Dette gjelder også de eksemplarene som kom, grønne og frodige, inn i mitt hus, ferdig fra butikken. Jeg vet at de kan være både tette og frodige, det har jeg sett med egne øyne. Og så har jeg spurt eierne av disse hva de gjør for å få dem sånn. Svarene er de samme, og like irriterende: njeeeei, de kniper dem i toppene (mhm! Det gjør jeg også...), og ellers er de veldig villige - sier de...

Jeg har hatt dem inne i rommet, i sørvindu, nordvindu, østvind og vestvindu. Jeg har gitt dem lite vann og litt mer vann (mine planter får aldri mye vann...) Nå står det en ny stikling i vann med nye fine røtter, så jeg prøver igjen. Jeg leste nemlig et sted at de er fine å ha ute, så da prøver vi det!

Jepp jepp... Vi prøver igjen...

Jeg har heller ikke så mye å passe på i hagen. Ingen bed, men jeg har noen krukker som jeg planter litt i noen somre. I år har jeg planer om å få planta litt igjen, i fjor ble det ikke noe.

Så i morgen, etter jobb, så tar jeg en tur på gartneriet og handler inn jord og planter. Tiden vil vise om den blomstrende sommerhagen 2015 blir en suksess...

Fordeler med korps

For to år siden hadde jeg en liten serie her på bloggen hvor jeg kom med noen fakta og avlivet noen myter om det å gå i korps. Nå vil jeg gjerne gå litt nærmere inn på noen av fordelene med å gå i korps, både for medlemmene selv, men også for oss som er korpsforeldre. For det er mange fordeler. Noen av dem var jeg innom i den serien jeg skrev for to år siden.

Korps og musikk generelt er en hobby for livet. Før 17. mai leste jeg om 82-åringen Leif som fortsatt spiller tuba i korps. Jeg lurer virkelig på hvor mange tidligere fotballspillere og snowboardkjørere som holder på med hobbyen sin på samme nivå etter 50-60-70 år.

Korpsmiljøet er et særdeles lite homogent miljø. Der finnes det folk i ulike aldre og av ulike typer. Noen bedre arena for sosial trening skal man lete lenge etter. La oss ta et skolekorps på tur som eksempel. Man sover ofte på sovesal med andre. Der må man ta hensyn til hverandre både når det gjelder soving og tannpussekø foran vasken før legging. I tillegg så blir man vant til at det skiftes til og fra uniform i samla flokk, så sjenanse kan man også legge bort. I korpset slipes man, og det er liten plass for primadonnanykker.

Det som ikke høres på bildet er at alle står og nynner på samme rytme...

Det jeg likevel vil fokusere litt ekstra på denne gangen er alle fordelene for oss foreldre. Det snakkes nemlig altfor mye om hvor forferdelig det er å være korpsforeldre, og de som snakker om det er de som ikke har barn i korps. Jeg vet at det er barn som ikke for lov å prøve seg i korps fordi foreldrene tror det er så skrekkelig mye å gjøre for dem. De samme foreldrene kjører til og fra fotballtreninger og -kamper flere ganger i uka, og står lange økter i kiosk på cuper helg etter helg. Noen foreldre gir heldigvis barna lov til å prøve seg i korps og ender opp som overbeviste korpsforeldre selv. Hos oss har vi en stor dugnad, og det er loppemarkedet som jeg skrev litt om i fjor. Ingen kioskvakter, ikke noe dopapirsalg, ikke noe lotteri.

Men hva annet er det som er så bra for oss foreldre, da?

Korps drar som regel på en sommertur. Av og til drar vi på stevner og festivaler, andre ganger slår vi litt mer på stortromma og drar på familietur til utlandet. Vi som familie er ingen sydenfarere, det frister oss lite. Takket være barn i korps har vi likevel fått reist både til Portugal og Spania. Vi hadde nok aldri kommet på å reise på ferie dit for egen maskin, men når vi først var der, så var det jo helt greit!

Utsikten fra rommet i Calella for to år siden.

Noe annet er alle de flotte og hyggelige menneskene man blir kjent med! For hvis korpsmedlemmene er lite homogene, så kan man også si det samme om foreldregruppa. Det er mange kjempekoselige mennesker jeg hadde gått glipp av å bli kjent med hadde det ikke vært for at barna mine begynte i korps for ni år siden. Jeg tror nesten flere av oss vurderer å starte en veteranforeldreforening hvor vi kan fortsette å treffes etter at disse barna våre er ute av korpset.

Det er faktisk moro å dra på tur - 120 mennesker sammen - i like t-skjorter...

Jeg som har vært med i styret i ni år, er ekstra heldig. I tillegg til at jeg har blitt kjent med alle disse flotte foreldrene til medlemmene våre, så får jeg også tilbringe mye tid sammen med ungene og ungdommene deres.

Vi drar på overnattingsturer, og vi låner dem hele 17. mai og flere andre dager. Vi drar til badeland og vi tar dem med til fjells for å kjøre slalåm. Vi tørker ketsjup av jakker og setter plaster på skrubbsår. Vi oppmuntrer de som er slitne og gir mat til de som er sultne. Vi spanderer is, og vi smører Aloe Vera på solbrente neser. Vi sørger for å få de med armbrudd til sykehus (armbrudd er jo som kjent et tegn på en aktivt og sunt liv...), og vi spiller spill og leker sammen. Vi har vunnet pris for beste kostymer i kostymeopptog, og vi har vært på tivoli.

Tro det eller ikke, men alt dette er faktisk fantastisk moro og utrolig koselig!

Gleder meg!

Jeg har ei nettside som jeg har oppe hele tida mens jeg er pålogga på PC-en min på sommeren. Den registrerer lynnedslag i hele Europa, ja egentlig i hele verden. Snakk om å være sprø, men de som har lest bloggen en stund er kanskje ikke like overraska. Jeg er godt over gjennomsnittlig glad i tordenvær, og med denne nettsida kan jeg se om det nærmer seg litt godvær.

Problemet mitt er at min bærbare PC bare er "bærbar". Batteriet er ødelagt, så når det gnistrer for mye og for nært, så skrur jeg den av og plukker ut kontakten. Dermed har jeg ikke fått fulgt ordentlig med mens det står på. Før fungerte den nemlig ikke like bra på mobilen, men nå gjør den det - o lykke! Så nå kan jeg følge med hele tida!

Jeg har dessverre ingen flotte lynbilder i mitt rikholdige bildearkiv, men nå har jeg skaffet meg stativ, så nå håper jeg at jeg skal klare å få tatt noen snart. Imens legger jeg ved noen bilder av været uten lyn, og så håper jeg på en god sesong i år!

Her har jeg klart å fange et lynglimt nede i horisonten

En time til bursdagsfeiring i hagen, ett sekund mellom lyn og tordenskrall.

Dagen før dagen...

Jeg er nesten i havn med alt som skal gjøres før i morgen.

Jeg må vaske to par hvite hansker så de er klare til i morgen, og skoene trenger en omgang med skokrem og børste. Jeg får vel se om skjortesnippene trenger en runde med strykejernet også.

Jeg tror jeg har telys i rødt, hvitt og blått liggende i boksen - av de jeg kjøpte i fjor. Det kan jo være litt hyggelig at det ser ut som om vi har pynta litt til 17. mai...

I ettermiddag skal jeg og to andre fra styret bort på skolen for å dekke og pynte til frokosten for musikantene i morgen etter flaggheis. Det er en veldig koselig tradisjon!

Jeg er faktisk nødt til å øve litt på trompeten min selv. I morgen skal nemlig det nystartede voksenkorpset vårt her i bygda (selvfølgelig kalt Bygdekorpset...) ha sin første opptreden. Det gleder jeg meg til! Det er 31 år siden jeg var med og spilte i korps selv på 17. mai, med unntak av et minikorps (to kornetter og en trombone) 17. mai i 1988.

Tidligere var vi alltid avgårde og feira mamma sin bursdag på ettermiddagen/kvelden på 16. mai, men det ble det slutt på for fem år siden. Vi tenker likevel litt ekstra på henne i dag. Hun ville ha fylt 93 år.

Om litt skal jeg koke rømmegrøt til middag. Det har ikke vært noen fast 16. maitradisjon, men kanskje det kan bli det? Det er aldri for seint å starte nye tradisjoner.

Jeg ønsker dere alle en strålende dag i morgen!
 

Storbarnsmor

For et års tid siden var det noen som etterlyste blogger for storbarnsforeldre. Jeg har ikke tenkt å la dette bli en storbarnsblogg, men jeg tenkte å skrive et lite innlegg om hvordan det kan være å ha barn som ikke er så små lenger. Dette innlegget er kanskje like mye ment til de som akkurat nå synes at småbarnslivet er fryktelig strevsomt, som det er til andre med store barn.

For det er jo ingen tvil om at det er mye i den gamle munnhellet: hver alder har sin sjarm. Jeg likte å være småbarnsmor også, selv om det av og til kunne være litt slitsomt. Men det er nå en gang sånn at disse ungene vokser og blir større, og det blir nye ting som blir viktige. Det er viktig å være klar over at den tiden man har dem i hus og har det daglige ansvaret for dem egentlig er fryktelig kort. Disse årene skal brukes til gi omsorg og å oppdra dem og lære dem gode verdier som de kan ha god bruk for resten av livet. Og når denne perioden er over, så er det veldig viktig å gi slipp på dem og stole på at det man har prøvd å lære dem faktisk sitter der. Det har jeg sett på som min hovedoppgave som mor.

Jeg har også vært opptatt av å gjøre dem selvstendige og klare for å ta vare på seg selv. Jeg er jo av den mening at det skal svært gode grunner til for at barna skal bo hjemme etter at de har fylt 20 år. Jeg kan egentlig ikke komme på noen grunner som er gode nok til at friske, oppegående barn skal bo hjemme etter at de har forlatt tenåra!

Som foreldre kan man ofte være litt generelt bekymra for disse barna. Det er helt normalt. Når de er små, så vil det være sykdom eller ulykker man bekymrer seg for. Da skal vi være der for dem og beskytte dem så godt vi kan, men etterhvert så må de lære å ta vare på seg selv.

Jeg trives veldig godt med å ha store og voksne barn. Jeg synes det er både morsomt, koselig og givende med lange samtaler ved kjøkkenbordet enten det er til frokost eller midt på natta. Det er fint å se at de gjør seg opp sine egne meninger om ting, og at de står for det de mener.

Det er artig å kunne stikke innom rommene deres og "hente" dem ut seint på kvelden/natta for å gå ut å kikke på nordlyset som en sjelden gang viser seg her på Østlandet.

Jeg liker den friheten vi voksne får når vi ikke lenger trenger barnevakt hvis vi vil finne på noe.

Det er utrolig moro å se den gleden de får av hverandre etter hvert som de vokser til. Da de var mindre, kunne det være mye krangling. Det hendte jeg beordra dem til å leke i hver sin etasje og på ulike rom da de var små. Nå gjør sammenfallende interesser og et ganske likt syn på livet at de koser seg veldig i hverandres selskap. Det er også artig å se hva av alt det vi gjorde, som har blitt deres barndomsminner.

Det er utrolig koselig å få de borteboende hjem på besøk! Det er også koselig å sende de hjemmeboende på besøk til storesøsknene.

Selv om småbarnsperioden var veldig fin, så er jeg, helt ærlig, glad for at den er over. Det er nye ting å være bekymra for kanskje, men det er enda flere fine ting å glede seg over. Og så er det veldig morsomt å ha oppdradd nye venner med en fantastisk flott humor - akkurat som sin mor!

Gleden ved å glede andre.

I helga har korpset "mitt" hatt marsjseminar. Vi med vår filosofi prøver jo å flette inn noe sosialt overalt hvor det kan flettes inn. Så også med denne typen seminar. Da er det overnatting for de som ønsker det fra lørdag til søndag. Noen ganger er vi rett i nærmiljøet, andre ganger reiser vi litt lengre unna, men aldri veldig langt. Det skal være greit for de som ikke ønsker å overnatte å bli henta etter tacoen på lørdag og kjørt tilbake på søndag.

I år dro vi til ei bygd ikke så langt unna. Der instalerte vi oss på ungdomsskolen som viste seg å være et ypperlig sted for et sånt seminar.

Når vi har disse marsjseminarene leier vi en skikkelig flink instruktør som har fulgt oss i mange år. Han har vært i Garden og er flinkt til å lære fra seg og til å motivere alle medlemmene. Han lærer oss grunnleggende teknikker, og det blir også en del marsjering og spilling rundt der vi er.

I den bygda hvor vi var i år ble skolekorpset lagt ned for noen år siden. Hvor mye korpsmusikk kan bety for mange mennesker, det skjønte jeg for alvor da vi gikk noen runder i nabolaget. Vi gikk gjennom et litt søndagsstille boligfelt. Enkelte steder kom folk ut og sto og klappa takta da vi passerte. Det er vi vant til, og det er hyggelig. Det vi derimot ikke så ofte opplever er å bli møtt med norske flagg, på en helt vanlig søndag i april. Det ga meg faktisk litt frysninger på ryggen. Det viser at det faktisk er mange som setter oppriktig pris på tonene fra et skolekorps, selv om mange latterliggjør akkurat denne formen for musikk.

Det ble en veldig fin søndag for oss alle!